menneskelige egenskaper. Dette er noe lyrikerne benytter seg mye av.
I diktet "Landskap med gravemaskiner" skriver Rolf Jacobsen:
Eventyrene skildrer også dyr som i høyeste grad har fått menneskelige egenskaper. Dyreeventyrene er bygd opp omkring dette fenomenet. Her er et eksempel fra "Reve-enka":
Reklametekster kan også ha innslag av besjeling. Det er simpelthen helt utrolig hvor opphisset enkelte klesplagg kan bli:
I denne teksten av Bjørnstjerne Bjørnson finner vi eksempler på to former for besjeling presentert på noen ganske få linjer:
Hvilke former for besjeling inneholder teksten? Hvilken effekt har dette?
få menneskelige egenskaper.
Også her er poenget å overføre mening på en slik måte at mottakeren skjønner sammenhengen. På den måten oppnår man en forsterket effekt. For å understreke hvor forferdelig noe kan fortone seg, kan man for eksempel si at 'tanken slo ham til jorden'.
Prøv å forklare hva en avsender ønsker å understreke med disse personifikasjonene:
Allusjon henspiller på noe som avsenderen regner med at mottakeren kjenner til. Dersom dette ikke er tilfelle, mister allusjonen sin effekt.
Et eksempel på det sistnevnte kan være oppfordingen: "Nå må det norske folk slutte med dansen rundt gullkalven!"
Her viser 'dansen rundt gullkalven' tilbake til bibelhistorien. Avsenderen tar det for gitt at mottakerne kjenner til historien omkring Moses og steintavlene med De Ti Bud.
Vedkommende ønsker kanskje å argumentere for nødvendigheten av at folk skal legge større vekt på andre verdier enn de rent materielle.
Uttrykket "dansen rundt gullkalven" bygger på historien om Moses som førte jødene ut av Egypt. De slo leir ved Sinai-fjellet og Moses gikk opp på fjellet for å ta imot De Ti Bud fra Herren. Han ble lenge borte og folket begynte å miste den ekte troen.
De laget seg derfor en avgud, en gullkalv, danset rundt den, og begynte en utagerende festing. De spiste og drakk, danset og elsket, og glemte rett og slett Herren og alt han sto for.
Kjenner man til denne religiøse bakgrunnshistorien, blir det enkelt å forstå hva det er avsenderen ønsker å understreke.
Hva tror du Ingebjørg Kasin Sandsdalen ønsker å uttrykke med strofen nedenfor? Hvorfor ikke gå på biblioteket og lese hele diktet?
Det er imidlertid ikke kun Bibelen som brukes som referanse, også kjente historier, historiske hendelser, folkeeventyr, osv. kan tjene som utgangspunkt. Den norske bank (DNB) har et morsomt eksempel på det sistnevnte. I videosnutten nedenfor brukes et svært kjent norsk folkeeventyr som utgangspunkt for informasjon om hvor enkelt det har blitt å overføre penger.
Klisjéer er språklige bilder som har mistet sin kraft.
I arbeidet med språklige bilder har vi sett at disse brukes for å gjøre tekstene levende, originale og friske. I tillegg ønsker avsenderen gjerne å utforme teksten slik at den produserer konnotasjoner og assosiasjoner hos mottakeren. Mange slike språklige bilder har vært brukt så lenge og så mye at de har glidd inn i språket som faste uttrykk.
Interessante lenker:
Ordklasser og bøyningsformer som språklige virkemidler
Vi møter daglig en strøm av
ekspressive,
informative og
appellative språklige uttrykk. De skyller over oss fra TV, internett, radio, aviser, chattekanaler, og folk vi bare prater med. I tillegg til alt vi får inn fra omgivelsene, bidrar vi selv med nye strømmer av språklige uttrykk gjennom mange av de samme kanalene. Uten at du vet det, benytter du deg av en mengde av de språklige bildene og uttrykkene som er beskrevet på denne siden. Det gjelder også bruken av ordklasser og bøyningsformer. Bruken av ord som hører til bestemte ordklasser, gir avsenderne mulighet til å 'farge' teksten på forskjellig vis og på den måten påvirke mottakerne. Kunnskap om hvilken effekt bruken av bestemte ordklasser og former kan gi, setter oss i stand til å redegjøre for hvordan språket blir brukt, og hvorledes avsenderen kan påvirke kommunikasjonen.
Dette utdraget fra en hovedemnebesvarelse om arktisk litteratur viser hvordan forfatteren, Tore O. Vorren, i boka
To menn i isen bevisst velger spesielle ord og former for å 'farge' miljøet i det gamle Tromsø. Målet er å framstille Tromsø som en hektisk og dynamisk møteplass for folk fra mange ulike kulturer. Det klarer Vorren ganske så utmerket.
Hvorledes skriver Vorren for å påvirke leseren? Tror du han gjør dette bevisst?
Verb
Valg av verb og verbformer kan være et sentralt språklig virkemiddel.
Såkalte
handlingsverb blir brukt for å uttrykke handling og bevegelse. Dersom du skal skrive en tekst som er preget av liv og
dynamikk, vil du bevisst eller ubevisst velge mange handlingsverb. Jo flere slike verb teksten din inneholder, jo lettere vil den for eksempel være å filme.
En del verb er mer
statiske. De uttrykker verken handling eller bevegelse, og en tekst preget av slike verb blir adskillig mer stillestående. Slike verb blir ofte kalt
tilstandsverb.
Hvilken type verb finner du hovedsaklig i det øverste tekstutdraget nedenfor? Forklar hvilken effekt de har på teksten.
Tror du det hadde vært lett eller vanskelig å filme dette innholdet? Hvorfor?
"Ute på gangen gnir han kaldt vatn i ansiktet og ventar til det har tørka av seg sjølv. Han tenner ein sigarett og kjenner at han sjanglar litt tilbake gjennom korridoren. Da han skal gå inn på sitt eige kontor, er heisen på veg oppover, med forundring ser han hovudet til Marianne Kretsen i eit glimt, men heisen stansar ikkje."
Frå Kjærleikens ferjereiser (Edvard Hoem)
"Husk bilbelte" - "Ta flybussen"
"Stem (Arbeiderpartiet/Høyre)"
"Taste the feeling" (Coca Cola)
"Så trakk han en pistol og skjøt kassereren før han løp ut i en bil som ventet utenfor"
"Så trekker han en pistol og skyter kassereren før han løper ut til en ventende bil"
|
I mange tekster vil du finne verb i
imperativ (bydeform). Denne formen av verbet skaper gjerne en direkte kontakt mellom avsender og mottaker, og den innebærer oftest en kommando eller en innstendig oppfordring. Ulike former for reklametekster benytter denne formen av verbet svært ofte: 'Løp og kjøp!'
Generelt sett vil bruk av imperativ kunne etablere en direkte kontakt mellom avsender og mottaker.
I reklametekster kan verb i imperativ forsterke den appellative virkningen.
Du finner noen eksempler i midtseksjonen ovenfor.
Historisk presens vil si at vi benytter presensformen av verbet når vi beskriver handling som har foregått i fortid.
Dette fører handlingen tettere inn på mottakeren, og den virker ofte mer dramatisk. Vi føler i større grad at vi trekkes med i handlingen og lever oss følgelig bedre inn i det som skjer. Ofte beskriver avsender innledningen til en dramatisk episode i preteritum (fortid). På et visst nivå i spenningsoppbyggingen endres framstillingen brått fra preteritum til presens, og handlingen rykker merkbart nærmere samtidig som spenningen øker vesentlig.
De to setningene nederst i boksen til høyre beskriver den samme handlingen i fortid og i historisk presens. Er det noen forskjell med hensyn til spenning og dynamikk?
Passiv kan vi bruke i de tilfellene vi ikke ønsker eller finner det nødvendig å fortelle hvem som utfører eller har utført en handling. Ofte gir det språket en litt formell tone.
Eksemplene under viser noen grunner til at man har valgt passiv form:
- Førerkortet blir inndratt ved store fartsoverskridelser: Det er selvsagt eller uinteressant hvem det er som utfører handlingen.
- Bomben var plassert i bussen: Vi vet ikke sikkert hvem som har gjort dette.
- Ruta ble knust i frikvarteret: Vi vet kanskje hvem som har gjort det, men ønsker ikke å sladre.
- Petter ble påkjørt i går: Jeg bryr meg egentlig ikke om hvem som gjorde det.
Hvem tror du utfører handlingene i de fire eksemplene ovenfor?
Substantiv og adjektiv
Det kan være nyttig å tenke på
substantiv som de klossene vi trenger for å bygge opp for eksempel et hus. På samme måte trenger vi substantivene til å bygge opp innholdet i en tekst. Som vi skal se nedenfor, vil adjektivene i så fall være malingen vi bruker til å male vegger og tak i forskjellige farger.
Med byggeklossene (substantivene) i bildet til høyre kunne vi bygge et lite hus. I tillegg ville vi pynte huset med ulike farger (adjektiv).
Slik er det også med en tekst! Der bygger vi med substantivene og maler opp med adjektivene.
(se '
adjektiv' nedenfor)
Substantivene kan være
konkrete eller
abstrakte.
Jo flere konkrete substantiv en tekst inneholder, jo lettere er det for mottakeren 'å se for seg' hva teksten handler om.
Barnespråk er vanligvis dominert av mange konkrete substantiv.
Dersom vi ønsker å generalisere, kan vi i større grad velge å bruke abstrakte substantiv. Dette gjør vi vanligvis når vi skal redegjøre for prosa- og lyrikktekster.
Nedenfor finner du to omtaler av romanen "Is-slottet" av Tarjei Vesaas.
Hvilke substantivtyper dominerer disse to bokomtalene, og hva har dette å si for forståelsen av hva boka handler om?
- "Is-slottet handler om to ungjenter. Den ene, Unn, har vanskelig for å få venner, og hun fryser i hjel i isen som har dannet seg ved en foss i elven. Den andre, Siss, bruker hele vinteren på å komme over tapet av venninnen."
- "[Is-slottet] er ein roman om vaknande kjensler, om å vera åleine og framand i verda, om barn på treskelen til dei vaksnes medvit, om det mørke grenseland i sinnet der mange slag krefter, draumar og drifter strir om makta." (kilde: Ingress til Is-slottet)
I dagligtalen bruker vi vanligvis mest konkrete substantiv. Dersom vi for eksempel diskuterer litteratur, vil vi i langt større grad gå over til å benytte abstrakte substantiv, det vil si at vi
abstraherer mer og mer. Går vi den andre veien, sier vi at vi
konkretiserer. Dersom et konkret substantiv i en setning ukritisk byttes ut med et abstrakt, kan det lett bli latterlig:
"I går var jeg ute og luftet hunden min" - "I går var jeg ute og luftet pattedyret mitt"
Hvor abstraheres det, og hvor konkretiseres det?
Verbalsubstantiv er substantiv som er laget med verb som utgangspunkt.
Her er en liste som viser noen eksempler på verb som kan gjøres om til verbalsubstantiv:
Verbalsubstantiv:
røyke - røyking
undersøke - undersøkelse
ankomme - ankomst
spise - spising
utnytte - utnyttelse
vurdere - vurdering
RØYKING FORBUDT!
|
Hyppig bruk av slike verbalsubstantiv vil lett gi teksten et formelt preg:
Ved ankomsten viste undersøkelsen at sykdommens årsak var overdreven røyking.
I eksemplet ovenfor er det tre verbalsubstantiv! Hvilke?
Hvordan kan setningen skrives om slik at den får et mer uformelt preg?
Du bør være forsiktig med å bruke for mange verbalsubstantiv i tekstene dine, ellers ender du lett opp med å bli kritisert for såkalt 'substantivsjuke'.
Genitiv
I moderne norsk kan vi uttrykke genitiv enten ved tradisjonell
s-genitiv eller såkalt
omskrevet genitiv.
Noen eksempler på de ulike genitivformene kan være:
Olavs hest
En statsministers problem
Husets eier
|
-> Hesten til Olav -> Olav sin hest
-> Problemet for en statsminister -> En statsminister sitt problem
-> Han som eier huset (setning) / Eieren av huset
|
Som språklig virkemiddel har s-genitiven en tendens til å gi språket et noe mer formelt preg enn de andre formene.
Kongens slott - Slottet til kongen / kongen sitt slott
Regjeringens vedtak - Vedtaket til regjeringen
|
I bokmål brukes vanligvis s-genitiven noe hyppigere enn i nynorsk.
Enkel eller dobbel bestemmelse
Dobbel bestemmelse av substantivene har sitt opphav i talemålet. Bruker vi dobbel bestemmelse, gir vi gjerne teksten et muntlig, uformelt preg.
Dersom vi velger å sløyfe den etterhengte artikkelen, gjør vi framstillingen langt mer formell og/eller høytidelig.
Ønsker vi et lett og ledig språk, er det vanligvis mest naturlig å la dobbel bestemmelse dominere.
Dobbel bestemmelse (norsk):
'denne fortellingen'
'den korte hvilen'
'den mørkredde gutten'
|
Enkel bestemmelse (dansk):
'denne Fortelling'
'den korte Hvile'
'den mørkrædde Gut
|
"I denne høytidelige stund er det intet som gleder mitt hjerte mer enn synet av det lykkelige par som sammen stråler som den kosteligste diamant."
Denne altfor svulstige og overdrevent høytidelige setningen fra en tenkt bryllupstale er preget av enkel bestemmelse.
Skriv om setningen til et mer uhøytidelig og naturlig språk, men slik at meningen fortsatt er i behold.
Hva skjer med setningen?
Adjektiv
Adjektivene beskriver hvordan substantiv eller pronomen (nominaler) er eller ser ut.
Bruker vi et hus som metafor, kan vi si at adjektivene maler opp eller beskrive det 'huset' substantivene har bygget opp.
"Rommet består av fire lysegule vegger, et hvitt tak, og et nylakkert gulv lagt i et klassisk fiskebensmønster.
Fargene gir rommet et lyst og lett, nesten sommerlig preg som blir ytterligere forsterket av den lysbrune salongen i enkel tekstil og de florlette, lyse gardinene som flagrer mykt i brisen fra de åpne vinduene."
Fjern alle adjektivene fra beskrivelsen ovenfor. Hva skjer?
Her benyttes substantivene som byggeklosser. Til den konkrete oppbyggingen av rommet bruker vi substantivene. Akkurat som om vi skulle hatt spann med maling, bidrar så adjektivene til å levendegjøre rommet for oss ved å gi det farger og liv.
Det bør også nevnes at verbene i presens bidrar til å bygge opp det friske og livlige inntrykket vi får av dette rommet.
I tillegg til å 'beskrive' bruker vi også adjektiv til å 'vurdere' nominaler:
"Den tillitsvalgte synes påbudet fra administrasjonen var tullete"
Her er 'tullete' et adjektiv som innebærer en vurdering av et påbud.
"Ei ung, kvit panne som bora seg fram gjennom mørkret.
Ei elleve-års jente. Siss.
I grunnen var det berre ettermiddag, men alt mørkt. Hardfrosen seinhaust. Stjerner, men ingen måne, og ingen snø til å lage lyskimmer - så mørkret vart tett, trass i stjernene. På sidene var det dødsstill skog - med alt som måtte leva og fryse der inne i denne stund."
(Is-slottet, T. Vesaas)
|
I dette lille utdraget fra begynnelsen av
Is-slottet av Tarjei Vesaas, bidrar flere adjektiv til med å gi teksten mening utover det rent konkrete.
Finn disse adjektivene og diskuter hvilken funksjon de har i teksten.
Fjern så alle adjektiver i teksten og skriv om uten å bruke adjektiv der det er mulig.
Har teksten endret karakter? Diskuter!
Som vi ser, kan både subjekter og adjektiver ha en viktig funksjon som språklige virkemidler, gjerne i kombinasjon med hverandre.
Dersom avsender anvender disse to ordklassene bevisst, kan mottakeren(e) gis rike muligheter til å produsere tallrike assosiasjoner.
Adverb
Den vanlige definisjonen på adverb er at de blant annet informerer oss om
sted,
tid,
måte,
grad av og
årsak for handling.
Det vil si at adverb forteller noe om
hvor,
når,
hvordan,
i hvilken grad og
hvorfor handlingen finner sted.
Enkelte adverb påvirker også hele setningen (ikke, aldri, sjelden, osv.).
Han gikk (ikke, aldri, sjelden, osv.) på kino.
Adverb kan i ulike situasjoner også bidra til å forsterke inntrykket av usikkerhet, glede, redsel, o.l.
Det er i slike sammenhenger vi lett kan se at de er brukt som språklige virkemidler.
Teksten nedenfor viser noen eksempler fra novellen "Far min og revolvermannen" av Edwin Booth.
Svært kort fortalt er Bill Smith en ettersøkt revolvermann som er i ferd med å kidnappe kona til en nybygger.
Fortelleren er nybyggerens sønn:
Han [Bill Smith] sa kvast: "Neste gong vrir eg armen av."
Bill Smith gjekk sidelengs bort dit ho [mora] stod.
Mor mi gjekk vonlaust ut på tunet og steig opp i salen.
Pa kremta nervøst.
Bill lo rått...
...men så rava Bill bakover på hælane da Pa sende ei kule i bringa på han.
('kvasst' = 'skarpt' / 'vonlaust' = 'håpløst' / 'bringa' = 'brystet')
|
I teksteksemplet ovenfor beskriver adverbene handlinger og dramatiske hendelser på en måte som gjør at det blir lettere for mottakeren å se og føle hva som skjer.
På denne måten klarer Booth å farge situasjonen slik at vi får et innblikk i sinnsstemningen til karakterene.
Setningsadverb som 'kanskje', 'muligens' og 'sannsynligvis' gir oss lett inntrykk av at noe er noe flytende, upresist og usikkert.
Man vil kanskje ikke kjøpe en bruktbil av en selger som benytter slike adverb om bilen han/hun vil ha deg til å kjøpe.
En avsender kan også ønske å skape en uformell, muntlig stiltone ved å la karakterene i en roman/novelle strø rundt seg med hauger av unødvendige adverb i dagligtalen.
"Bli're noe show i morra?" - "Jau, men jeg tror nok helt sikkert ikke jeg kommer likevel, jeg altså!"
Adverbene er kursivert. Hvilken funksjon har de egentlig?
Syntaks (setningsoppbygging)
Skal vi beskrive hvilken funksjon syntaksen har som språklig virkemiddel, må vi kjenne til den effekten de ulike formene for setningsoppbygning har på mottakeren.
Som i all litterær analyse er det også her viktig å vurdere hvorledes og i hvilken grad de syntaktiske virkemidlene kan settes i sammenheng med tekstens tema.
Den muntlige syntaksen kan fort endre seg når man:
- snakker med små barn
- snakker med venner på fest
- snakker med personer man oppfatter som autoriteter, for eksempel i forbindelse med et jobbintervju, e.l.
- osv.
Både syntaksen og ordvalget vil vanligvis variere fra situasjon til situasjon.
Dette er noe vi endrer automatisk alt ettersom hvilken rolle vi 'spiller' i øyeblikket.
Når vi skriver, tilpasser vi også syntaks og ordvalg til den aktuelle situasjonen.
Både i dagliglivet og i forbindelse med skolearbeid er det viktig å ha klart for seg hva temaet er og hvem som er målgruppen for teksten vår.
Uansett hvilken situasjon vi befinner oss i, er det helt sentralt å være bevisst på hvilken sjanger vi bør holde oss i.
Ulike sjangre, som for eksempel kåseri, personlig essay og artikkel, vil vanligvis kreve ulik syntaks og et annerledes ordvalg.
Fra grammatikken kjenner vi begrepene periode, fullstendig- og ufullstendige setning, setningsemne og setningesekvivalent, sideordning og underordning, osv.
Før markøren din (mobil='tast') over begrepene i listen under for korte forklaringer:
Når vi arbeider med syntaks på skolen, vil vi nok primært konsentrere oss om skriftlige framstillingsformer, men det vi lærer, er også relevant for muntlig språk.
Tegneseriesjangeren er et eksempel på en sjanger der vi finner et bredt spekter av ulike syntaktiske uttrykksmåter. I noen striper uttrykkes det kun enkeltord, og kanskje snøtt nok det, mens i andre kan syntaksen være ganske så formell. Finn noen gode eksempler på
Dagbladets tegneseriesider, og forklar sammenhengen mellom tegning, språk og budskap.
Kort formulert er en
periode alt det som står mellom to hovedskilletegn. Hovedskilletegn er oftest punktum, men kan også være utropstegn og spørsmålstegn.
Dersom teksten domineres av korte perioder, det vil si at de består av korte helsetninger adskilt med for eksempel punktum, er den gjerne oversiktlig og lettlest.
Valget av setningslengde har betydning for den språklige rytmen.
Jo flere helsetninger og leddsetninger vi legger inn i en periode, det vil si jo lengre vi gjør den, jo tyngre og mer omstendelig blir teksten.
Ser vi nærmere på slike setninger, ser vi at de ulike leddsetningene blant annet kan ha som oppgave å informere om tid og sted for hovedhandlingen, samt årsaken til og måten hovedhandlingen blir utført på.
Dette kommer vi nærmere inn på i avsnittet om side- og underordning.
Korte helsetninger bruker vi ofte når vi ønsker å uttrykke oss klart og konsist. På den måten tydeliggjør vi budskapet for mottakeren, og vi unngår misforståelser.
Knytter vi flere helsetninger sammen med sideordnende konjunksjoner, spesielt 'og', får vi ofte et litt barnslig, naivt språk.
Dette kan vi forsterke ytterligere gjennom ordvalget og ved å gjøre den logiske sammenhengen mellom setningsleddene noe uklar:
'Jeg og Ola og Kari og Petter var sammen og plukket bær i skogen og spiste mat og gikk hjem da vi ble trøtte.'
Her har vi hele fire helsetninger + en leddsetning mer eller mindre tilfeldig lenket sammen.
Eksemplet under viser en mer avansert setningsstruktur.
Til venstre har vi en lang periode som inneholder både underordning og sideordning. Til høyre er den samme perioden delt opp i et antall mindre helsetninger adskilt med punktum.
Helsetning med underordning:
|
Helsetninger adskilt med punktum:
|
Direktøren har pakket kofferten sin fordi han skal på et møte i Hamburg der han for å sikre virksomheten ønsker å legge fram bedriftens framtidsplaner, som norske eksperter har uttalt seg positivt om, og dermed unngå at den tyske eieren avvikler engasjementet sitt i Norge slik at de ansatte mister arbeidet sitt.
|
Direktøren har pakket kofferten sin. Han skal på et møte i Hamburg. Der ønsker han å legge fram bedriftens framtidsplaner for å sikre virksomheten. Disse planene har norske eksperter uttalt seg positivt om. Dermed kan han unngå at den tyske eieren avvikler engasjementet sitt i Norge. De ansatte mister da ikke arbeidet sitt.
|
Analyser setningsoppbyggingen i de to teksteksemplene ovenfor.
Hvilken effekt gir disse to ulike valgene av syntaks?
Trenger du en kjapp oppdatering på hva side- og underordning innebærer, kan du peke på lenkene ovenfor med markøren din.
Her vil vi spesielt konsentrere oss om hvorledes side- og underordning fungerer som språklige virkemidler.
I illustrasjonen under er 'Han løp' en helsetning. Det vil si at den kan stå alene. Vi kan spørre om hva Ola gjorde. Svaret er da ganske enkelt: 'Han løp'
I mange tilfelle vil det være nyttig og legge til litt ekstra forklaring. Alle de blå setningene er forklarende tillegg til helsetningen, og de fungerer følgelig som leddsetninger.
Disse tilleggssetningene kan ikke stå alene.
Kan du forklare hvilke 'oppgaver' de enkelte leddsetningene i illustrasjonen har?
Du kan jo også prøve å 'hekte' noen av leddsetningene på hverandre slik at du får utvidet helsetningen.
Svarforslag
Dersom vi legger mange slike leddsetninger inn i helsetningen, sier vi at vi har en høy grad av underordning.
Vanligvis benytter vi en lett blanding av side- og underordnede setninger både i tale og skrift.
For mye underordning fører lett til at vi får et formelt og/eller høytidelig språk. Det kan fort virke tungt og vanskelig tilgjengelig for mottakeren.
Språkføring som er altfor tung og snirklete på grunn av overdreven underordning, kalles ofte
kansellistil.
Dette uttrykket stammer fra kongens kanselli i gamle dager. I dag virker kansellistilen nesten uforstålig.
Denne teksten er hentet fra et kongelig vedtak om å gi adgang til riket for jødiske vitenskapsmenn i 1843:
"Vi Carl Johan av Guds naade Konge til Sverige og Norge de Gothers og Venders Gjøre vitterligt at Vi efter derom indkommen underdanigst begiæring og i Henhold til Grundlovens 2, sammenholdt med Landsloven 3-22-1 og i overenstemmende med den af os i Vort Statsraad tagne Beslutning naadigst have bevilget og tilladt, saa og hermed
bevilge og tillade enhver av den jødiske religion, som i følge det skandinaviske Naturforskerselskabs Statuter er berettiget til at deltage i dets Møde; at indfinde
sig her i Riget for at deltage i anmeldte Selskaps til Afholdelse i næste Aars Juli Maaned i Christianaia bestemte 4de Møde, uden at Landslovens Bestemmelser i 3dje Bogs 22de Capitels 1ste Artikel derfor skulle være til hinder: Hvorefter vedkommende sig underdanigst have at rette." (puh...)
|
Ingen ville finne på å overdrive underordningen slik i dag. Det bør allikevel være en gylden regel å holde setningene så korte som mulige ved å redusere underordningen til et minimum.
Bruker avsenderen korte, sideordnede setninger, gir han/hun teksten et spesielt preg.
I novellen "Mannen med klokken" skriver Arild Nyquist:
"Mannen med klokken skyndte seg videre. Mannen med klokken hadde dårlig tid. Det var noe som hastet for mannen med klokken. Han skulle rekke toget ti minutter over ni.
Mannen med klokken rakk toget ti minutter over ni. Han satt ved kaffebordet i kupéen og leste avisen. Mannen med klokken hadde dårlig tid. Det var noe som hastet for mannen med klokken. Han måtte se å bli ferdig med avisen før toget stanset ved endestasjonen.
|
Her ramses handlingen opp i form av korte helsetninger adskilt med punktum. Syntaksen, gjentakelsene og ordvalget gir teksten et anspent, dynamisk preg, og skaper en utålmodig og heseblesende stemning.
I romanen
Doppler benytter også Erlend Loe seg til tider av den effekten konsentrert sideordning kan gi:
"I tillegg øver jeg meg i ensomhet. Jeg øver meg i å leve med den. Som min far også gjorde. Kanskje uten å vite det. Han var helt alene, min far."
"Vi blir født alene og vi dør alene. Det er bare å venne seg til det først som sist. Aleneheten er grunnleggende i hele konstruksjonen."
|
Her stykker Loe opp tekstdeler som det ellers hadde vært naturlig å samle i en periode. Det er nærliggende å tro at dette er gjort for å understreke og poengtere de tankene som kommer fram. Når vi leser teksten, tvinges vi til å stoppe opp ved hvert punktum. Dette fører til at vi får et mer bevisst forhold til innholdet enn om Loe hadde valgt å bruke underordning.
Preges teksten av mange korte helsetninger, kan den få et muntlig preg.
Utdragene fra
Doppler ovenfor er et eksempel på det.
I
Simen av Kjell Aukrust er dette muntlige preget gjennomført. En overvekt av korte helsetninger og konkrete substantiv knytter leser og forteller tett sammen:
"Fornøyelselivet i Alvdal var beskjedent. Sjølsagt vart ei raukolle bedekt i ny og ne. - En og annen basar ble avviklet, og av og til fikk en flåkjefta tynseting en velfortjent springskalle på lokalet.
Men den daglige adspredelse hadde vi på stasjonen. Her stoppa to-toget nordafra og fem-toget sønnafra. Bygdefolket møtte opp. De mest nytelsessyke nektet seg ingen ting. De tok også med seg godstoget ved elleve-tida om kvelden."
|
Et avsluttende råd kan være å unngå for lange setninger med mye underordning i skriftlige arbeider.
Setningsemner (ufullstendige setninger)
Et
setningsemne defineres som en ufullstendig setning. Det vil si at den mangler subjekt og/eller verbal.
Setningsemner bruker vi når vi ønsker å komme kjapt fram til poenget. Det er altså en økonomisk måte å uttrykke seg på.
Hvor skal jeg kjøre nå? - Til venstre! (Du skal kjøre til venstre)
Hvordan er været? - Fint! (Været er fint)
I mange tilfelle ønsker vi en så kortfattet tekst som mulig. Den skal samtidig også gjerne være både dynamisk og dramatisk.
Avisoverskrifter er et godt eksempel på slike tekster.
Knust av Katrina! (orkanen som ødela New Orleans)
Gikk av bussen - ble påkjørt
Grått og kjedelig 17. mai-vær
Dødsbakken for nybegynnere (Dagbladet om bratt sykkelløype i skogen)
Kidnappet i dødens triangel
Bodø-Glimt på topp i førstedivisjon
Kravet til en fullstendig setning er at den må inneholde både subjekt og finitt verbal.
Finitt verbal vil si verbal som angir tidspunkt for handlingen, for eksempel presens og preteritum.
Verbal som ikke angir tidspunkt er infinitiv, presens partisipp og perfektum partisipp. Disse kaller vi
infinitte.
Dersom vi utelater det finitte leddet i et sammensatt verbal, er ikke kravet til setning innfridd, og vi har kun et setningsemne.
Dette kan ofte gi mye av den samme effekten som når vi utelater hele verbalet.
Dansk soldat drept i Irak
Gutt knivstukket i hodet
Bro sprengt i lufta
Når vi skriver, benytter vi ofte setningsemner der vi ønsker å gi teksten et muntlig preg og/eller en viss dramatisk effekt.
Vi kan også gjøre naturopplevelser og andre sanseinntrykk mer intense og direkte ved å bruke setningsemner.
Kom seint hjem. Bare svarte natta. Kaldt som svarte h... Måtte ha varme i kroppen. Brøyt av ei stikke. Ei til. Fingre som istapper. Endelig fyr. Gu' så deilig!
Setningsinversjon
Inversjon betyr å snu om på noe. Med
setningsinversjon mener vi at setningsoppbyggingen avviker fra det normale. Vi plasserer setningsledd der de vanligvis ikke bruker å stå, oftest først i setningen, og dermed får de en større tyngde.
Ved å bruke dette virkemidlet ønsker vi å fremheve eller understreke spesielle forhold.
Aldri har jeg hørt på maken!
Blek av sinne grep han kniven.
Stort ble huset Egil bygde.
Hvilke forhold er det avsenderen ønsker å fremheve i disse setningene?
Setningsinversjon er mye brukt i
sagadiktningen og bidrar der til å skape den spesielle sagastilen.
oppdatert 06.09.2019
Page visited
23203 times
Totalt: