I sine bestrebelser på å vise oppvekstmiljøets positive innvirkning på hovedpersonenes utvikling bruker Vorren mange virkemidler. Til tross for at Tromsø er en av våre nordligste byer, har forfatteren allikevel maktet å gjøre den 'varm', ikke bare i sosial forstand, men også fysisk. Han lar guttene bade i havet, i tillegg til at de kan bade i det enda varmere Prestvannet. Dit springer de gjennom "den grønne bjørkeskogen". Denne vektleggingen av Tromsøs positive sider gjennomsyrer både språk og innhold i hele kapitlet. Det er tydelig at forfatteren ønsker at leseren skal både "lukte" og "smake" datidens Tromsø. Dette vil jeg eksemplifisere ved å vise til sidene 19 og 20 i boka. I noen få, korte, stemningsfylte avsnitt møter vi det internasjonale, dynamiske og pulserende Tromsø. Teksten er spekket med konkrete substantiv (samer, kofter, russematroser, hår, skjegg, russeskippere, sjømenn, ulltrøyer, seilduksbukser, fisk, melsekker, selskinn, isbjørnskinn, hvalrosstenner, krydder, kolonialvarer, osv.)
De konkrete substantivene 'males' ved hjelp av et stort antall assosiasjonsgivende adjektiv (stemningsfulle lyse, vakre, broket, kvite, broderte, turbanliknende, osv). For å knytte det hele sammen, tar Vorren i bruk et stort antall delvis verdiladde verb hvorav mange av dem er klart relatert til handling (spasere, synge, syngende, gjenlød, utfoldet seg, fylte, hang, tørke, suget, strømmet, osv). Syntaksen er her, som i boken for øvrig, preget av korte, sideordnede setninger, og synsvinkelen er autoral.
Konsentrert bruk av konkrete substantiv, positivt assosiasjonsgivende adjektiv, delvis verdiladde handlingsverb organisert i korte, sideordnede setninger gir et fortettet og dynamisk, men samtidig stemningsskapende bilde av byen.
Fra en analyse av To menn i isen, Tore O. Vorren, Gyldendal 1993 (isbn 82-05-20962-6)