I arbeidet med å organisere dialektene geografisk vil det være lyd- og formverket som gjør tjeneste som verktøy. Tonefall og ordforråd er dårlig egnet til å trekke opp klare dialektgrenser.
Som eksempler på ulike dialekter har vi valgt:
Råde i Østfold, Time på Jæren, Årdal i Indre Sogn, Lom i Nord-Gudbrandsdalen og Gimsøy i Lofoten.

Vær klar over at dialektprøvene er gamle og at dagens lokale dialekter har endret seg en del.
Du kan gjøre det til en oppgave å sammenlikne den dialekten som står deg nærmest med den tilsvarende moderne dialekten.
Hva har endret seg? Hvorfor har dette skjedd?

Denne loven deler norske dialekter inn i østnorske (med jamvekt) og vestnorske (uten jamvekt) dialekter.
Når du skal bestemme en dialekt geografisk, er det første du gjør å sjekke om den følger jamvektsloven.
Har den jamvekt, er dialekten østnorsk! Har den ikke jamvekt, er den vestnorsk!

Svært forenklet kan loven forklares slik:
Jamvektsloven er basert på trykk-/kvantitetsforholdene i norrøne tostavelsesord.
Tostavelsesordene er delt inn i to grupper: jamvektsord og overvektsord
Vi bruker heretter infinitivsformene av tostavelsesverb som eksempler. Husk at i norrønt var infinitivsendelsen '-a' for alle verb!

Jamvektsinfinitiver:
Tostavelsesinfinitivene hadde kort rotstamme og kort endestavelse.
Disse fikk et jevnt fordelt trykk på begge stavelsene, og de kalles derfor jamvektsinfinitiver (eks.: "bera", "vera", "gera", "heta").
Ingen norske dialekter har dette i dag (med unntak av dialekter i Nord-Gudbrandsdal)
På grunn av den jevne trykkfordelingen mellom de to stavelsene har ikke jamvektsinfinitivene fått noen reduksjon av endevokalen i østnorske dialekter. I østnorske infinitiver er den norrøne infinitivsendingen '-a' i f.eks. 'vera' beholdt.
I dialektane med jamvekt heiter det derfor 'å vera', 'å væra', 'å værra', 'å vårrå' (trøndsk med utjamning)

Overvektsinfinitiver
Tostavelsesinfinitivene med lang rotstamme kalles overvektsinfinitiver (eks.: "bíta", "heyra", "finna", "kasta").
I østnorske dialekter ble endestavelsen i en overvektsinfinitiv trykklett fordi den lange og trykktunge rotstavelsen 'stjal' all energien. Endevokalen ble derfor redusert eller apokopert (falt bort).

I praksis førte denne utviklingen til at samtlige trøndske og østnorske dialekter fikk tre grupper verb:

1. Jamvektsverb med -a i infinitiv (evt. jamning i trøndsk)
2. Overvektsverb med -e i infinitiv
3. Overvektsverb uten infinitivsendelse (apokope i trøndsk)

Nok en gang:
Dialekter som har en systematisk forskjellsbehandling av tostavelsesinfinitiver, er østnorske.
Dette gjelder østlandske og trøndske dialekter, som følgelig sies å ha jamvekt.
Trøndske dialekter har jamvekt med apokope.
Det vil si at endelsene i alle overvektsinfinitivene har falt bort (å spis, å driv), altså apokope.
Mens overvektsinfinitivene i trøndsk manler endelse, har samtlige jamvektsinfinitiver endelse: å verra/vårrå, å våttå/vette b.m. ('vite')

Dialekter som mangler denne systematiske forskjellsbehandlingen, er vestnorske.

Du finner tabellen ovenfor framstilt på kart her!
(Wikipedia)

Apokope innebærer bortfall av endevokal.
Det er to kjerneområder for apokope: Trøndelag og Salten.
En vesentlig forskjell på disse to områdene er at apokope kun finner sted i overvektsord i Trøndelag.

Trøndelag: "kast", "driv" (overvektsinfinitiver) / "vårrå", "bera" (jamvektsinfinitiver)
Endelsene blir altså beholdt i jamvektsordene, mens de faller bort (blir apokopert) i overvektsordene.

Videre nordover avtar bruken av apokope etter hvert som en fjerner seg fra Salten

Du må vite hva assimilasjon betyr for å skjønne teksten:
Vokal- eller konsonantlyder påvirker hverandre slik at det oppstår en kvalitativ tilnærming (de blir delvis eller helt like)
Lyden som påvirker kan kalles "påvirkningsagenten"
Eks.:
"vera" -> "værra" "vårrå" ('-a' er påvikningsagent)
"vatn" -> "vann"('-n' er påvikningsagent)

Assimilasjonen kan virke framover i ordet: Progressiv assimilasjon
Eller den kan virke bakover: Regressiv assimilasjon
Den kan virke på lyden ved siden av: Kontaktassimilasjon
Eller den kan virke på lyder lenger vekk: Fjernassimilasjon

Jamning er knyttet til jamvektsordene, der vokalene i 1. og 2. stavelse kan påvirke hverandre ved regressiv eller progressiv fjernassimilasjon.
Se: assimilasjon ovenfor

Vi opererer med to hovedtyper jamning:

1. Tiljamning: Vokalene nærmer seg hverandre uten å bli helt like ("vera" -> "værra")
2. Utjamning: Vokalene blir helt like ("vera" -> "vårrå")

1. Progressiv jamning: Den første vokallyden påvirker den siste
2. Regressiv jamning: Den siste vokallyden påvirker den første

Utbredelse:
Et sentrum i øst-trøndsk/nord-østerdalsk
og
et sentrum i Øst-Telemark.
Rundt Oslofjorden finner vi lite eller ingen jamning.
Etterhvert som vi beveger oss nordover på Østlandet, tiltar jamningen, vi får en økende tiljamning
Når vi kommer til nordre deler av Gudbrandsdalen/sør-trøndske og nord-østerdalske områder, glir tiljamningen over i utjamning.
Jamningsgraden er følgelig et nyttig verktøy i forbindelse med dialektbestemmelse.

Eksempel:
Lom: 'væra' (tiljamning) + 'drågå' (utjamning)
Altså på grensen mellom tiljamning og utjamning!

Palatalisering virker på en del konsonanter og konsonantgrupper.
I forbindelse med uttalen av disse løftes den midtre delen av tungen opp mot den harde gane (palatum), derav navnet 'palatalisering'
I den søndre delen av palataliseringsområdet (rundt Mjøsa) har det funnet sted en videreutvikling av palataliseringen.
Her har det skilt seg ut en egen /i/ foran konsonantlyden, og konsonanten har fått tilbake sin opprinnelige kvalitet.
Dette fører til at vi får en ny diftong i stedet for den gamle monoftongen.
Opphevet konsonantlyd betyr palatalisering:

Vi skiller mellom to grader av palatalisering:
Palatalisering både i hoved- og endestavelser, og palatalisering kun i hovedstavelser:

Utbredelse:
Palatalisering i både rot- og endestavelser finner vi på Nord-Vestlandet, i Sør-Trøndelag, Nord-Østerdalen og Nord-Gudbrandsdalen.
Palatalisering i hovedstavelser finner vi i hele landet nord for en linje fra Sognefjorden mellom Valdres og Gudbrandsdalen og tvers over den sørlige delen av Oppland og Hedmark fylke (linja krysser den sørlige delen av Mjøsa).

Noe mer informasjon finner du her!
(Kartet er litt dårlig da det ikke klart viser kjerneområdet)

Tjukk l

• Tjukk ł fra historisk 'l' - Størst utbredelse!
  Eksempel: Til og med Salten i Nordland
• Tjukk ł fra historisk 'rð' - Noe mindre utbredelse!
  Eksempel: Kun opp til Salten

Klikk for et større og mer detaljrikt kart

Klikk for et større og mer detaljrikt kart

Klikk for et større og mer detaljrikt kart

Klikk for et større og mer detaljrikt kart

De gammelnorske korte, ettervokaliske konsonantlydene "p,t,k" har for det meste holdt seg uendret i moderne norsk.
Unntaket er et område helt sør på Vestlandet, og kystområdene på Sørlandet.
(kyststipen fra Arendal i øst til Karmøy i vest)
I dette området har "p,t,k" etter vokal endret seg til "b,d,g", og følgelig sier de innfødte "den bløde kyststribe".

Monoftongering

De gamle diftongene "au, ei, øy" har blitt til enkle vokallyder (diftongene har blitt monoftonger)
Utbredelse:
Økende monoftongering fra vest mot øst, dvs. jo nærmere vi kommer svenskegrensen mellom Trøndelag og Østfold, jo mer utpreget blir monoftongeringen.
Eks.: "blaut" -> "bløt" / "stein" -> "sten" / "røyk" -> "røk"

Svarabhakti-vokal

Ordet "svarabhakti" kommer fra indisk, og betyr innskuddsvokal.
I praksis er dette en "hjelpevokal" som presser seg inn i enkelte konsonantsammensetninger for å lette uttalen.
På norrønt heter det: "Hann finnr ..."
På slutten av norrøn tid ble det gradvis lagt til (skutt inn) en vokallyd foran -r endelsen, og resultatet er: "Han finner..."
På Vestlandet, i Vest-Telemark og i Indre Agder har den opprinnelige endelsen i hankjønnsformen av adjektiv og i sterke hankjønnsord (hankjønnsord som har utlyd på konsonant) falt bort, mens svarabhakti-vokalen, eller innskuddsvokalen, har overlevd.

Dette gir utslag som: "ein stor'e, sterk'e kar", "ein fin'e hest'e"

Rulle-/skarre-"r"

Rulle-"r" er det vanligste i norske dialekter.
Den lages ved å å heve tungespissen opp mot palatum (ganen i overmunnen)

Skarre-"r" finner vi på Sørlandet og den sørlige delen av Vestlandet opp til Nord-Hordaland.
Den uttales ved å heve den bakre delen av tunga opp mot drøbelen/den bløte gane.
Denne "r"-varianten er ekspanderende, dvs. den sprer seg på bekostning av rulle-"r"
I grenseområdene mellom rulle-'r' og skarre-'r' kan man oppleve at eldre bruker rulle-'r', mens unge mennesker bruker skarre-'r'

Utviklingen av gammelnorsk "hv-"

I norske dialekter har gammelnorsk "hv-" i fremlyd utviklet seg til:
"v-", "kv-" (også med bortfall av "v") og "gv-"
Utbredelse:
"v-" finner vi i de syd-østligste dialektene

Eks.: "veps" (i Oslo) / "gveps" (i Sigdal) / "kveps" (i resten av landet)

Innledningsvis er det greit med en oversikt over formene i de to skriftspråkene.
Subjekt- og objektformene er adskilt med tegnet '/'

Nektingsadverbet 'ikke' blir uttalt ulikt i de forskjellige delene av landet:

Dativ finner vi fortsatt i en rekke norske talemål. Dette er en rest fra den gang norsk var et såkalt kasusspråk, liknende det tysk er i dag.
For å forstå hvilken funksjon dativ har i dialektene, er det nødvendig å kjenne litt til det gamle kasussystemet.
På siden om kasus i norrønt språk, samt i oversikten over hvilke kasus de ulike preposisjonene styrte, finner du det du trenger å vite om bruken av kasus.

I dagens dialekter er det særlig etter visse preposisjoner vi kan finne bruk av dativ. De vanligste av disse er "i" og "på"
Som i tysk blir akkusativformen brukt når det dreier seg om en bevegelse fra et sted til et annet ("tilsted")
Dativformen brukes når det som skjer, skjer på stedet ("påsted")

Fin repetisjon:

Kilde: YouTube
https://videoteket.no/
Jostein Christensen og Asbjørn Odin Aag

1. Ta utgangspunkt i din egen dialekt og/eller andre dialekter du har i klassen eller blant venner!
   Plasser dialekten(e) inn i en helhetlig ramme der du redegjør for den språkhistoriske og dialektiske bakgrunnen.
   Sammenlikn og drøft ulikheter dersom du velger flere dialekter.
   


2. Sammenlikn din egen dialekt med dialekten til besteforeldrene eller foreldrene dine.
   Bruk faglitteratur aktivt i arbeidet ditt.


3. Hva skiller østnorsk fra vestnorsk? En sammenligning av de viktigste målmerkene i en selvvalgt dialekt fra Vestlandet og en fra Østlandet.

• 'Steinkjerleksikonet' har info om trøndske dialekter, spesielt Steinkjerdialekten
• Nordnorsk (snl)
• Radio: Runes dialektreise langs kysten (Rune Nilsson: "Lønch")