Åppi ås'n ligger 'e en gål såm hetter Hauen. Mann på gårn var gammæl. Han hadde drevi i skauen å høgd temmer i lag med guttæne sine hele høst'n, fer han velle bygge ny låve på gårn. E veke etter jul sku'n kjøre himm temmere såm lå åppi lia. De var fint slaeføre. Da 'n var kåmmen fram, bynte 'n å lesse på. Fer vær gang han la på en ståkk, sa'n te hest'n : «Drar 'u denn (ståkk'n), så drar 'u væll denn æu.» Ståkkæne var tonge såm sten, så te slutt græidde'tte hest'n å dra lasse, kan du veta. Da bynte mann å velte tå ståkkæne, den ene etter den are, å fer vær ståkk sa'n: «Drar 'u 'tte denn, så drar 'u 'tte denn heller.» Så kjørte'n himm tåmmrepa. På væien møtte'n kjærringa å e tå småjentene. Døm hadde vært i buttiken å handla. «Årre har 'u temmere henn?» spørte jentongen. «Næi, de får væra de samma me bygginga i år,» sa mann; « hest'n greide'nte å dra himm temmere, ske jæ si dår.»
Kilde: "Språket vårt før og nå" - Gyldendal
|