Noge av dæ gamla Jæren så hell'e på å fårsvinna i våre dae, æ den gamle fålkele' fårteljekonst'n. Replikkane å o'rtadjå va jedna fylte av go'e humor å mødje lifsærfaring å vitna åmm di gamle si evna te å je dæ så vart sakt, ai levanne fårm. Bara legg mærkje te koss dette o'rtadje kling'e: «Nå torå slår i åbo får, vært'e dæ uårs-år.» Dæ ironiska æ ao et tydele' drag sjå di gamle jærbuane. Åmm en ladbrann hette dæ: «'An slid'e klænå fyst i ryddjen.» Orå konne vell ao værta hare: « 'An he nåkk mødje ved, men dæ ska væra fælt ringt.» Dær låg jedna mødje bag en uvøren replikk. Får sempel va dær nogen så sko kjøra inn kådn å kåmm te å velta grævligt mange kånnbann øve en mann nere i løa. « Me må skonna åss å grava'an fram,» ropte en. «La'an bara liddja. Me finn'e'an nåkk atte nå me ska trøssja.» _- Men næringsved he vell jærbuen hatt te adle tie. «Hadde eg bara hatt salt nåkk haima, sko dæ våre mæg en sann'e fryd å slakta dæg, din utanje,» ropte bonnen itte en store stud så hadde slede sæg. En aen vart itte en brann på garen spur'e åmm dæ va haimahuse elle løå så for. «Nai, æg he goe haimahus,» svard'an. Jærbuen vett ao å snu på orå å stemninjå. Dæ va en plass di hadde fått or på sæg atta di laog. « Di he dæ på åkke atta me lyg'e, men dæ æ'kje sant. Men me snakka nåkk noge romslikt.»
Kilde: "Språket vårt før og nå" - Gyldendal
|