Info: Hva menes med distinktiv funksjon?

I språklæren har du lært at fonemer har såkalt distinktiv funksjon. Det vil si at du ikke kan bytte ut et fonem (en 'språklyd') i et ord med et annet uten at ordet endrer mening - eller blir meningsløst.

Ta utgangspunkt i følgende ord på moderne norsk:

'Bål', 'male', 'rare', 'vinne', 'ben', 'gull', 'sør'

Skift ut det første fonemet (den første språklyden) i disse ordene med andre og sjekk hva som skjer med betydningen av ordene.

Lag noen tilsvarende ordrekker selv!

• 'ð' (kalt /eð/) ble på norrønt uttalt som den stemte 'th' i engelsk 'the, father, other'
• 'þ' (kalt /þårrn/) ble på norrønt uttalt som ustemt 'th' i engelsk 'thing, thick, thin'.

Du bør merke deg at bokstavene ð, þ, d og t ikke kunne/kan brukes om hverandre uten at ordets betydning ble endret.
Det vil si at disse lydene fungerer som fonemer og har distinktiv funksjon.
Her er et par norrøne eksempler som viser dette:
tírr (ære, berømmelse) - þírr (træl) / tak (grep, tak) - þak (hustak)

Noen eksempler fra moderne norsk viser også hvorledes betydningen endrer seg om vi skifter ut et fonem:
fat - hat - lat - mat
fise - nise - rise - vise
båt - kåt - låt - våt

I norrøne tekster møter vi også en spesiell bokstav som vi kaller 'o med kvist'. Den uttales som en kort å-lyd.
I moderne islandsk er 'o med kvist' erstattet av 'ø'.
Da det foreløpig er vrient å vise dette tegnet ('o med kvist') på nettet, har vi valgt å skrive det slik i de norrøne tekstene: ò
Den korrekte skrivemåten er slik:

I moderne norsk har denne norrøne bokstaven i de fleste tilfeller blitt erstattet av a eller å:
brn - barn (born) / lmusa - almisse / gn - agn

Det er allikevel også eksempler på at "o med kvist" har endret seg annerledes:
l - øl / nn - (slått)onn / sgu(bók) - soge / skkva - søkke (synke)

Lang a-lyd (á) på norrønt uttales nå som lang 'å' eller 'ao'.
Den lange a-lyden ble diftongert til 'ao' på vest-nordvestlandet. Derfra ble den diftongerte versjonen bragt videre til Island.
Denne diftongen lever den dag i dag både i Island og i norsk talemål, f.eks. i 'Vossamaol' (se: målføre).

På norrønt skulle bokstaven 'f' leses som vanlig ustemt 'f' først i ordet og foran 's' og 't'.
I andre posisjoner skulle 'f' uttales 'v', f.eks. i gefa, yfir, hòfuð, af, nafn, osv.
I moderne norsk uttales denne lyden 'f' uansett hvor den er plassert i ordet.

'h' i forbindelsen 'hv' kan på norrønt leses enten som 'ch' i tysk 'doch', eller som 'k'.
'h' foran 'l, n, r' finner vi bare i islandske tekster. I slike posisjoner uttales 'h' som en pustelyd.
Tekstene hos VGSkole.no er på såkalt normalisert gammel-islandsk, og du møter derfor de sistnevnte kombinasjonene der. (hlutr, hringr, osv.)

'g' og 'k' skulle uttales som plosiver i norrønt, det vil si at luftstrømmen skulle stoppes på samme måten som når vi leser bokstavene slik de skal uttales. Den bakre delen av tungen heves opp mot den bløte ganen samtidig som vi presser på med luft fra lungene. Resultatet blir at det oppstår et trykk, som brått blr utløst ved at vi senker den bakre tungedelen igjen. Da får vi en 'k'-lyd. Aktiverer vi stemmebåndene (legg hånden på strupehodet og kjenn at det dirrer), får vi en 'g'-lyd.
På moderne norsk uttaler vi ikke nødvendigvis dette på samme måte lenger. Vi sier nå /jæit/, mens våre norrøne forfedre uttalte ordet /geit/, slik det også ble skrevet.
På norrønt ble ordet 'kenna' uttalt nettopp slik, mens vi i dag erstatter 'k'-en med en slags ustemt frikativ (vislelyd) - 'kjenne'.

Den norrøne flertallsendelsen '-ar' fikk i deler av landet redusert vokalen 'a' til 'æ' eller 'e'.
(bilar - bilær - biler)
Overgangen fra norrønt 'a' til 'æ' finner vi for eksempel i flertallsendelsene i målførene på begge sider av søndre Oslofjord.

Lengden på stavelsene i ordene endret seg også ved overgangen fra norrønt til moderne norsk. Tidligere kunne en trykktung stavelse være enten kort eller lang. Etter overgangen måtte trykktunge stavelser alltid være lange.
Dette skjedde ved at enten konsonanten eller vokalen i stavelsen ble forlenget:
'vera' kunne bli til 'værra' (lang konsonantlyd), og 'hop' kunne bli 'håp' (lang vokallyd).



Endringer i grammatikken

• Norsk endret seg fra å være et bøyningsspråk til å bli et ordstillingsspråk (fra å være et syntetisk språk til å bli et analytisk).
  Det vil si at de enkelte setningsleddenes funksjon i setningen ikke lenger blir bestemt av bøyningsendelser (kasusendelser), men av den plasseringen de har i setningen.
  Man hadde da heller ikke så stort behov for kasussystemet, og det falt følgelig i stor grad bort. På denne siden finner du mer informasjon om overgangen fra bøyningsspråk til ordstillingsspråk.
  Vi finner allikevel en god del rester av kasussystemet (de gamle bøyningsformene), og da særlig blant de personlige pronomenene.
  Den gamle preposisjonen 'til' krever også i en viss grad genitivsendelsen '-s' den dag i dag (til sengs, til skogs, til fjells, osv.) Vi ser imidlertid lett at dette er gamle, 'stivnede' uttrykk, og at preposisjonen til ikke lenger har den opprinnelige funksjonen. Ingen vil lenger kunne si 'jeg ga ballen til Olas'.
  Mange dialekter har fortsatt beholdt dativ i bestemt form av substantivene. Fullvokalene 'a, u, i' i endelsene ble gjerne redusert (svekket) til '-e'
  For å kunne gi uttrykk for den samme meningen som det gamle bøyningssytemet formidlet, benytter vi ofte preposisjoner i moderne norsk:
  
  

  Hann leitar hennar

  Han leter etter henne

  Hann greip sverðit báðum hndum

  Han grep sverdet med begge hendene

  
  
  
• Verb: Norrønt hadde et sinnrikt system for bøying av verb i tid, tall, person, osv. I praksis var det subjektet i setningen som bestemte hvilken form av verbet som skulle brukes. Alt ettersom hva slags subjekt som styrte det, kunne hvert verb ha 20 - 25 ulike former bare i presens og preteritum. I dag har hvert verb kun en form i hver tid ('jeg, du, hun, de, osv. spiser).
  
  
• De norrøne konjunktivformene har stort sett falt bort i moderne norsk. Konjunktiv uttrykker vanligvis et ønske, en oppfordring, tvil eller antatt mulighet. Det vil si at man f.eks. antar at noe kan være tilfelle, man uttrykker en hypotetisk, eller 'tenkt', situasjon, gir uttrykk for en ønsket situasjon, eller oppfordrer noen til å prøve og utføre et eller annet.
  I dag uttrykker vi gjerne slike forhold ved hjelp av modale hjelpeverb ('ville', måtte', 'kunne', etc.), ulike konjunksjoner, osv.
  Han kunne ha nådd toppen dersom ikke.... - Om jeg var en rik mann ville jeg ha hjulpet deg
  Vi finner fortsatt såkalte 'stivnede' konjunktivformer i moderne norsk, for eksempel uttrykk som 'Leve kongen', 'Gud skje lov'.
  Hvordan vil du skrive om disse to uttrykkene til moderne norsk?
  På tysk brukes fortsatt konjunktivformer ('Wäre ich ein reicher Mann' - 'Om jeg var en rik mann').
  På engelsk har de også igjen en rest av konjunktiv, og den samme setningen som ovenfor vil bli: 'If I were a rich man' ('were' erstatter 'was')
  
  
• Antall sterke verb er kraftig redusert. Mange verb som tidligere har vært sterke, har ganske enkelt fått svak bøyning.
  
  Du finner en adskillig mer inngående beskrivelse av det norrøne verbalsystemet på denne siden.
  
  
• Jamvektsord var norrøne tostavelsesord som besto av to korte stavelser.
  Overvektsord var norrøne tostavelsesord der minst en av stavelsene var lange.
  For å forenkle fremstillingen noe konsentrerer vi oss heretter om infinitivsformene av verb.
  Alle norrøne infinitiver, både jamvektsinfinitivene og overvektsinfinitivene, hadde endelsen '-a'
  I moderne norsk har disse infinitivene i deler av landet fått ulike endelser alt ettersom de var jamvekts- eller overvektsinfinitiver i norrønt. Alle målføre som følger denne regelen, kaller vi øst-norske målføre. Alle de målførene som ikke har noen slik regelmessig veksling mellom infinitivsendelsene, kaller vi vest-norske.
  Dette systemet kaller vi jamvektloven og alle målføre som følger jamvektloven, sier vi har jamvekt.
  
  Her er et skjema som viser hvilke målføre som har jamvekt (øst-norske) - og hvilke som ikke har det (vest-norske):
  
  

  Område	Jamvektsinfinitiver	Overvektsinfinitiver	Jamvekt?	Kalles?
  Østlandet	-a (værra)	-e (drive)	Ja	Jamvektmål
  Arendal-Mandal + innlandet	-e (være)	-e (drive)	Nei	e-mål
  Vestlandet sør for Sogn	-a (vera)	-a (driva)	Nei	a-mål
  Nordre del av Vestlandet	-e (vere)	-e (drive)	Nei	e-mål
  Trøndelag	-a eller utjamning (vårrå)	apokope (driv)	Ja	Jamvektmål med apokope
  Nord Norge	Varierende eller apokope (vær)	Varierende eller apokope (driv)	Nei
  Norrønt språk	-a	-a	Grunnlaget for dagens former

  
  Se også kapitlet om målføre!
  
  
• Substantivene
i norrønt var delt opp i et ganske komplisert system av ulike stammer.
Innenfor disse stammene ble substantivene bøyd i nominativ, genitiv, dativ og akkusativ, entall og flertall.
I moderne norsk har dette stammesystemet og kasusbøyingen falt bort. Nå bøyer vi generelt sett substantivene i ubestemt og bestemt form, entall og flertall.
Som du ser av eksemplet nedenfor, er bøyningen av substantiv blitt vesentlig forenklet.



Norrønt: Entall: armr - arms - armi - arm Flertall: armar - arma - rmum - arma Moderne norsk: Entall: arm - armen Flertall: armer - armene

• Adjektivene
var også delt inn i stammer i tillegg til at de ble bøyd i alle kasus, entall og flertall. Adjektivene hadde også svak og sterk bøyning (som på tysk). De skiller seg fra substantivene ved at de har komparasjon (positiv - komparativ - superlativ / stor - større - størst)
I moderne norsk har det meste falt bort. Som du ser av eksemplet ovenfor, har vi fortsatt komparasjon, i tillegg til at vi til en viss grad bøyer i kjønn og har entalls- og flertallsformer (en stor gutt - et stort hus - flere store jenter).


< /li>
• Pronomen
skilte seg ikke særlig fra substantivene, med unntakk av at de ikke er delt inn i stammer. Liksom i moderne norsk hadde man på norrøn tid personlige pronomen, eiendomspronomen, påpekende pronomen, spørrepronomen, osv. Disse var også bøyd i alle kasus, entall og flertall.
I tillegg til entalls- og flertallsformene hadde man 'dualis'-former, eller 'to-tallsformer', av det personlige pronomenet. Disse brukte man når man snakket om to personer. Du finner et eksempel i rammen til høyre.
I moderne norsk har også her svært mye falt bort.
To-tallsformer finner vi i dag kun i enkelte målføre i Nord-Gudbrandsdal, og kasussystemet er borte.



Personlig pronomen norrønt: 1. pers. entall: ek - mín - mér - mik 1. pers. flertall: vér - vár - oss - oss Moderne norsk: 1. pers. entall: jeg - meg - min 1. pers.flertall: vi - oss - våre

• I forbindelse med overgangen fra norrønt til moderne norsk falt en enkelt '-n' i endelsen bort.
  Vi fikk dialektforskjeller da dette skjedde. For eksempel falt -n i bygðin bort, og vi fikk bygd-a/e/i/å/o/æ
  I Bergen er den opprinnelige '-n' bevart, og bergenserne har derfor ikke noe skille mellom hankjønn og hunkjønnsformer
  I intetkjønn skjedde det samme som ovenfor, og 'húsin' ble 'husa'
  
  
• Den etterhengte bestemte artikkelen i norrønt hadde dobbel '-nn' i hankjønsendelsen. Kun den ene forsvant ved overgangen til moderne norsk. Med unntak av Bergen ble det derfor markert forskjell på han- og hunkjønnssubstantiv. Hankjønn hadde altså '-nn' som endelse, og da kun den ene 'n'-en forsvant, ble vi sittende igjen med den andre. Derfor har vi fortsatt en '-n' i bestemt form hankjønn (hestrinn -> hesten, bátrinn -> båten)
  Generelt sett holdt dansk og svensk på '-n' i hunkjønn (spesielt i skrift), og hankjønn og hunkjønn fikk dermed lik form i disse språkene.
  
  
• I norrønt kunne ett ord utgjøre en hel setning på grunn av informasjonen som lå i bøyningsendelsen. I moderne norsk har vi innført et formelt substantiv ('det') for å gjøre slike subjektløse setninger fullverdig (rignir = det regner).
  
  

Punktvis oppsummering

• Utgangspunkt	Norrønt språk	Moderne norsk språk
  'ð' (kalt /eð/)	Uttalt som 'th' i engelsk 'the' (stemt)	Stort sett endret til 'd' (stemt)
  'þ' (kalt /þårrn/)	Uttalt som 'th' i engelsk 'thin' (ustemt)	Stort sett endret til 't' (ustemt)
  ('o med kvist')	Uttalt som en kort 'å'-lyd	Eksisterer ikke. Erstattet av 'a' eller 'å'
  Lang a-lyd (á)	Endret seg gradvis fra lang a-lyd til å-lyd	Endret til 'å' eller 'ao' (vest-nordvestlandet)
  Frikativen /f/	Vanlig ustemt 'f' først i ordet og foran 's' og 't', ellers uttalt som stemt /v/	Uttales som ustemt /f/ over alt
  Lyden /h/ foran konsonant	'h' kun foran 'v' ('hv') og uttales enten som 'ch' i tysk 'doch', eller som 'k'. I islandsk også foran 'l, n r' og uttales som pustelyd.	Uttales ikke ('hva', 'hjelpe')
  Lydene /g/ og /k/	uttales som plosiver	Både som plosiver og som henholdsvis en 'j'-liknende lyd (geit) eller som frikativ (kjenne)
  Flertallsendelsen '-ar'	'-ar' over hele landet	'-ar', '-er' eller '-ær'
  Stavelsene	Kunne være korte eller lange uansett om de var trykktunge eller trykklette	Trykktunge stavelser er alltid lange
  Setningsoppbyggingen	bøyningsspråk	ordstillingsspråk
  Verbbøying	Bøying i tid, tall, person, osv.	Hvert verb har kun en form i hver tid
  Konjunktiv	Brukt for å uttrykke ønske, oppfordring, tvil eller antatt mulighet.	Brukes ikke aktivt
  Sterke/svake verb	Svært mange sterke verb	Mange av de sterke verbene har blitt svake
  Jamvektsord	Vanlige	Nå kun i målføre i Nord-Gudbrandsdal (se eget skjema ovenfor)
  Substantiv	Delt inn i ulike kjønn og stammer og bøyd i nominativ, genitiv, dativ og akkusativ, entall og flertall.	Kasussystemet borte. Bøyes i kjønn og tall
  Adjektiv	Delt inn i stammer + bøyd i alle kasus, entall og flertall + svak og sterk bøyning + komparasjon	Det meste har falt bort. Vi har komparasjon + en viss kjønnsbøying i entall og flertall
  Pronomen	Bøyes i alle kasus, entall, to-tall (personlige) og flertall.	Kasussystemer er borte. To-tallsformer av det personlige pron. kun i N. Gudbrandsdalen
  Formelt substantiv	Unødvendig på norrønt. Substantivet var inkludert i bøyningen av verbet	Nødvendig i moderne norsk. Her bruker vi 'det'

Hvorfor døde det norrøne språket ut?

Akkurat som i våre dager var også norrønt språk utsatt for påvirkning fra utlandet.
Nye ord og uttrykk kom naturlig inn som resultat av aktivt handelssamarbeid.
Men, det var også politiske og demografiske årsaker til at vårt gamle språk forsvant såpass raskt som det gjorde.
De mest sentrale forholdene som påvirket den negative utviklingen til vårt gamle skriftspråk, var følgende:

• Mot slutten av 1200-tallet ble språket påvirket av hanseatene (nedertysk), bl.a. fikk vi inn prefikser og suffikser.
• Det var særlig konge og overklasse som brukte skriftspråket. Vanlige mennesker skrev i liten grad. Dersom denne lederklassen ble skiftet ut med en utenlandsk, ville også det gamle språket lett kunne skiftes ut. Som du ser nedenfor, var det nettopp dette som skjedde fra 1300-tallet av.
• Den norske adelen var svekket, og svensk, dansk og tysk adel ble giftet inn i det som var igjen av den norske.
• Unionen med Sverige mellom 1319 og 1380 brakte inn en del svensk.
• Svartedauden (1349-50) tok knekken på de fleste skriftlærde i Norge. Bruken av det norske skriftspråket ble dermed sterkt svekket. Vi fikk ikke lenger skrevet noen nasjonal nasjonallitteratur.
• På grunn av den store dødeligheten svartedauden forårsaket i Norge, ikke minst blant våre skriftlærde, fikk dansk skriftspråk stadig større betydning i tiden som fulgte.
• Den danske kongen innsatte bevisst utlendinger i norske embeter.

Mellom-norsk: Brytning mellom norrønt skriftspråk og talemålet

Perioden fra gammelnorsk/norrønt til nynorsk (ca. 1525) kaller vi mellomnorsk periode. Denne perioden kjennetegnes primært av en kraftig brytning mellom norrøne skriftformer og et nytt, endret talemål. Omkring 1500 hadde talemålet (dialektene/målførene) stort sett kommet fram til det vi har i dag.

Noen av de viktigste endringene som fant sted i denne perioden, var:

• P T K > B D G i sør/sørvest
• Monoftongering i Østnorsk
• Stemt og ustemt "stungen ð" forsvinner - erstattes av d/t
• Bøyningssystemet forenkles stadig - tiltagende kasussammenfall
• Mengder av lånord fra svensk/dansk og lavtysk

Se 'målføre' for mer informasjon.

1525: Dansk skriftspråk overtar fullstendig

I 1525 ble unionen mellom Norge og Danmark formelt opprettet, og det norrøne skriftspråket ble ganske raskt erstattet av dansk.
Administrasjonen av landet ble lagt til København, der også både kongen og regjeringen holdt til. Det norske administrasjonsspråket ble naturlig nok kraftig påvirket av disse endringene, og det som var igjen av norrønt, ble raskt fordansket. I praksis var dansk det offisielle norske skriftspråket i nærmere 400 år.
Resultatet ble dramatisk! Det norske skriftspråket gikk under, og dansk skriftspråk trengte inn og slo rot.

---

Skriftlig og muntlig språk i dansketiden

I hundreårene som fulgte unionsopprettelsen i 1525, var det stor forskjell mellom skriftspråket og talemålet i Norge.
Skriftspråket var generelt sett dansk.
Talemålet blant vanlige folk var imidlertid norske dialekter, som var forholdsvis like de vi har i dag.
Det 'dannede talemål', som ble brukt av folk som hørte til i de høyere sosiale skikt, var svært danskpreget. Ved formelle og høytidelige anledninger var talespråket så dansk som mulig. I dagligdagse situasjoner kunne dansken fort bli erstattet av norske talemålsformer (norvagismer).
Forfattere som Petter Dass og Dorothea Engelbrektsdotter (barokken) benyttet gjerne dansk grammatikk og syntaks, men de hadde mange innslag av særnorske ord og uttrykk (norvagismer).

---

Tiden etter 1814

Oppløsningen av unionen med Danmark og opprettelsen av det første norske stortinget på Eidsvoll førte ganske raskt til et ønske om å få gjenopprettet et ekte norsk språk. Nordmenn flest så liten grunn til å fjerne seg for langt fra de kulturelle verdier vi hadde til felles med Danmark, og den nye norske statsstyrelsen fant det nødvendig å sette inn tiltak som kunne utvikle en ekte norsk nasjonalfølelse. I ettertiden er denne politikken kalt 'nasjonsbyggingen'. Du vil se at 'nasjonsbyggingspolitikken' ikke bare gjaldt språk, men også historie, kunst og alle andre kulturelle verdier.
Det var ikke bare viktig å distansere norsk kultur og identitet fra den danske, minst like viktig var det å bygge opp et nasjonalt og kulturelt forsvarsverk mot det man fryktet kunne bli svensk påvirkning.
Som en avslutning på dansketiden kan det være relevant å sitere en av Ludvig Holbergs uttalelser:
"mine tanker er, at man maae gaae en middel-vej imellom Sprogblandere og utidige Purister"
Denne uttalelsen viser på mange måter fram mot spåkutviklingen på 1800-tallet, og da spesielt Knud Knudsen. Du finner denne delen av språkhistorien nærmere beskrevet her.

---

Flervalgsoppgave:

I denne flervalgsoppgaven blir du spurt om noen språklige overganger.


Oppgaver:
Gå gjennom en av disse tekstene:

1. Dronning Ragnhilds drøm
2. Halvdan Svarte dør
3. Håkon Jarls død
4. Tormod Kolbrunarskalds død - del 1
5. Tormod Kolbrunarskalds død - del 2
6. Balder blir drept

• Finn eksempler på ord og uttrykk som er forholdsvis like de du selv bruker i dag
  
  
• Finn noen få eksempler på ord og uttrykk som er helt ulike de du selv bruker i dag (se oversettelsen nederst på norrønsidene)
  
  
• Plukk ut noen eksempler på:
  • verb
  • substantiver
  • pronomen
  • setningsstruktur (syntaks)
  som er annerledes enn i ditt eget målføre
  
  
• Ta utgangspunkt i teksten du har valgt. Gi en oppsummering av de viktigste forskjellene du finner mellom norrønt og moderne norsk. (tips: sjekk tabellen ovenfor)
  
  
• Så en oppgave for 'forskerspirer' :) Les og lytt til denne avisartikkelen skrevet og lest inn på ny-islandsk.
  Her kan det nok være greit med litt hjelp :)
  
  
  1. Prøv å oversette et fritt valgt tekstutdrag fra artikkelen
  2. Vis ved eksempler hvilke likhetstrekk og forskjeller du finner i ny-islandsk sammenliknet med de norrøne tekstene ovenfor
  3. Sammenlikn ny-islandsk med moderne norsk (talespråk og/eller bokmål/nynorsk). Hva finner du? Sett opp en liste med eksempler!
  4. Hvilke norske målføre/dialekter mener du ligger nærmest ny-islandsk? Hvorfor tror du det er slik?

Fordypningsoppgave:

Forklar i grove trekk de mest sentrale sidene ved norrønt språk.
Gi deretter en bred oversikt over endringene som fant sted i språket fra norrønt fram til i dag der du reflekterer over årsakssammenhengen.

oppdatert 18.10.2018
Page visited 69846 times
Totalt:

12.302.244  visitors