Indo-europeisk (IE)

Språk som er i slekt med hverandre har gjerne utviklet seg fra et opprinnelig fellesspråk. En slik samling av beslektede språk kaller vi en språkfamilie.
Indo-europeisk er en slik språkfamilie.
I figuren under finner du flesteparten av de indo-europeiske hovedspråkene. Legg merke til at språkene er samlet gruppevis som kvister på tykkere hovedgreiner. Disse gruppene er gitt egne navn. Russisk hører for eksempel til i den slaviske gruppa, fransk i den italiske.
Norsk er plassert i gruppa for nord-germanske språk.

Dersom vi ser spesielt på språkene i vår gruppe, har vi ingen problemer med å godta at de representerer ulike nasjonalspråk. Går vi derimot ca. 1000 år tilbake i tid, eksisterte det ingen særlige forskjeller mellom norsk og islandsk. Vi har da kommet tilbake til norrønt språk. 500 år før det igjen var alle språkene i Norden så godt som like. Dette nordiske fellesspråket kaller vi urnordisk. Går vi enda noen hundreår bakover i tid, omlag til begynnelsen av vår tidsregning, finner vi den felles 'stammoren' til alle de germanske språkene (se illustrasjonen). Dette språket kaller vi urgermansk. Språkforskere som arbeider seg videre bakover i tid, har funnet klare indikasjoner på at de fleste språk i Europa og Asia har utviklet seg fra ett felles urspråk. Dette urspråket utgjør følgelig hovedstammen i treet nedenfor, og kalles altså indo-europeisk.

(fritt tegnet etter illustrasjon i 'Språket vårt før og nå' - Gyldendal)

Det antas at dette urspråket hadde sitt opprinnelige senter i sørøst-Europa eller vest-Asia, og at det var i bruk mellom 3000 og 4000 år før Kristus.
Dette språklige fellesskapet opphører ca. 3000-2000 f.kr. sannsynligvis på grunn av folkevandringer. Stadig større geografiske avstander mellom de ulike indo-europeiske stammene førte til at de utviklet språklige særegenheter, som etter hvert utviklet seg til ulike språk.
Det er allikevel fortsatt mulig å finne mange likhetstrekk mellom de ulike språkene.
Eksemplene i denne tabellen viser at det må være en forbindelse mellom disse språkene, selv om de generelt sett kan virke svært ulike. Det skal ikke mye fantasi til for å se likhetstrekkene mellom de ulike språkvariantene av dette sentrale ordet:

Et kasus- eller bøyningsspråk kjennetegnes ved at det er bøyningsendelser som bestemmer hvilken funksjon de enkelte setningsleddene har i setningen. En bestemt endelse kan f.eks. vise at vi har et hankjønnssubstantiv i entall som står som subjekt i setningen.
I moderne norsk er det ikke endelsen som primært bestemmer funksjonen, men plasseringen.

Dette er det viktig å forstå, så jeg skal gi et par eksempler:

I våre dager ville de fleste ønske å stå først i setningen! Endelsene er de samme, men konsekvensen av å fungere som direkte objekt (DO) er fatal!
Går vi derimot til norrønt, finner vi at plasseringen ikke nødvendigvis betyr noe:

I eksempel nr. 2 fra norrøn tid ser vi at det ikke spiller noen stor rolle om vi endrer på ordrekkefølgen. 'r'-endelsen i 'Óláfr' forteller at det dreier seg om et hankjønnsord i entall, som står i nominativ, dvs. fungerer som subjekt i setningen.
I dette tilfellet vil det altså være klart hvem som dreper, og hvem som drepes, uansett i hvilken orden vi stiller opp setningsleddene.

I indo-europeisk hadde de åtte kasus:
Nominativ / genitiv / dativ / akkusativ / vokativ (tiltaleform) / ablativ (frastedsbestemmelse) / lokativ (påstedsbestemmelse) / instrumentalis (middel).

Kasus- (bøynings-) systemet gjorde at de hadde en forholdsvis fri ordstilling, det var uansett bøynings-, eller kasusendelsene som bestemte hvilken funksjon setningsleddene hadde.

GERMANSK

UR-GERMANSK

Fellesspråk for germanerne. Germanerne levde nord for Main - øst for Rhinen - vest for Weichs

Dette kartet viser en grov oversikt over det germanske området med Ptalemeus' stedsnavn.

Trykket festet seg på første stavelse

0 - 200 e.-kr.

Vi fikk en overgangsperiode.
Den nordiske varianten av germansk skilte seg ut som eget språk.

200 - 500 e.kr.

Eldre ur-nordisk periode.
Stort sett samme språk i det nordiske område. På slutten av perioden forårsaker en begynnende tendens til
a-omlyd de første antydninger til dialektutvikling. Dette fordi a-omlyd hovedsaklig finner sted i den vestlige delen av det nordiske språkområdet.

eks.: Holt - hult, boge - bue, kolle - kulle, etc.

Ordene på denne tiden var ofte svært lange og vokalrike. Dette har nok gjort språket spesielt klangfullt
Det er også i denne perioden vi finner de første runeinnskriftene. Denne skriftlige arven fra våre fjerne forfedre er den viktigste kilden vi har. Runene var trolig kjent i alle de germanske stammene. Det er ingen som med sikkerhet vet når og hvordan dette skriftsystemet oppstod, men man regner med at det stammer fra rundt begynnelsen på vår tidsregning.
Det opprinnelige runealfabetet, fuþark, også kalt det eldre runealfabetet, bestod av 24 tegn. Grunnen til at det kalles fuþark, er ganske enkelt den at dette ordet representerer de seks første tegnene i alfabetet. Da disse tegnene generelt sett ble risset/skrapet inn i stein, tre og andre harde materialer, var det viktig at de stort sett bestod av rette streker.
Det er verdt å merke seg at den eldre runerekka neppe var tenkt brukt til vanlig kommunikasjon. De enkelte runene hadde ulik magisk funksjon, og de som kjente alle runene, kunne bruke dem i magisk sammenheng. De hadde altså stor makt!
Runene ble skåret inn på smykker, amuletter, ulike redskaper og våpen. Mange runeinnskrifter finner vi også igjen som tekster på gravstener. Et av de mest kjente eksemplene på slike gravskrifter ble funnet på Tune i Østfold. Du ser et bilde av denne steinen her, og oversatt til våre latinske bokstaver kan litt av innskriften noe forenklet leses slik:

"Ek wiwaR after woduride witadahalaiban worahto runoR"

(Det er ikke så lett å tegne med ei mus, men akkurat her var det ok med litt 'skjelvne' bokstaver...)

500 - 700 e.kr.

Denne perioden kalles yngre ur-nordisk periode, eller synkopetida
Synkope vil si at de trykklette, korte, unasalerte vokalene faller bort.
Denne prosessen fant sted over hele det nordiske språkområdet.
Vi fikk voldsomme endringer i språket. Synkope, ulike omlyds- og assimilasjonsprosesser herjet. Det foregikk en stadig overgang mot et mer analyttisk språk, dvs. et språk der setningsleddenes funksjon bestemmes av plasseringen i setningen, ikke av bøyningsendelsene.

halaib(w)an > hleifr > leiv (brød)
Haduwulafar > Hálfr

Det er ikke så rart at man hevder at disse to hundre årene innebar de mest dramatiske endringene som noen gang har rammet språket vårt.

I tillegg forsvinner fire av de tidligere åtte kasusene i denne perioden, og man satt kun igjen med nominativ, akkusativ, genitiv og dativ.

I tillegg til synkope (se ovenfor) må du kunne de følgende lydovergangene skikkelig:

a-omlyd

U-omlyd : A ble trukket ett hakk opp mot U. (jfr. vokaltrekanten)

*landu > lond

u-omlyden begrenset seg, i motsetning til i- og a-omlyden til det nordiske området.
Ser dere "o med kvist" i norrøne tekster, tenk da i første omgang på u-omlyd.
Dette er den eneste omlyden som var aktiv i norrøn periode (dvs. etter 700)

I-omlyd : Egentlig en palatalisering.
Vokalene i vokaltrekanten trekkes mot i (j)
*gastir > gestr, *domjan > døma, *fotir > føtr, etc. Merk spes. moderne tysk :

Også mange andre endringer fant sted både innen lyd- og formverket i denne perioden (konsonantbortfall, assimilasjon, forenkling av grammatikken, etc.). Dette kommer vi imidlertid ikke inn på her.

Rundt 700 e.kr. regner vi med at de største endringene hadde funnet sted, og at den største brytningstida i norsk språkhistorie dermed var over.
Vi tar dermed skrittet over i den norrøne språkverdenen, som varer fram til omlag 1350-tallet.
Men det tar vi opp i neste kapittel ...