Håkon Jarls død
Tilrettelagt av VGSkole
Bøndr taka Ólaf Tryggvason til konungs yfir sik, ok taka allir eitt ráð, at leita eptir Hákoni jarli, ok fara upp í Gaulardal, ok þykkir þat líkast, at Jarl muni vera á Rimul, því at Þóra var þar kærstr vin hans í þeim dal. Fara þeir ok leita jarls úti ok inni ok finna hann eigi. Ok þá átti Ólafr húsþing úti í garðinum; hann stóð upp á stein þann hinn mikla er stóð hjá svínabølinu. Þá talaði Ólafr fyrir mònnum, ok varð þat í røðu hans, at hann mundi þann mann gøða bæði fé ok virðing er Hákoni jarli yrði at skaða. Þessa røðu heyrðu Jarl ok Karkr; þeir hòfðu ljós hjá sér. Jarl mælti: »Hví ert þú svá bleikr, en stundom svartr sem jòrð? Er eigi þat at þú vilir svíkja mik?« - »Eigi,« segir Karkr. »Vit várum føddir á einni nótt,« segir jarl, »skamt mun ok verða milli dauða okkars.« Þá fór Ólafr konungr á brott, er kveldaði.
En er náttaði, þá helt jarl vòku yfir sér, en Karkr sofnaði ok lét illiliga. Þá vakti Jarl hann ok spurði hvat hann dreymdi. Hann sagði: »Ek var nú á Hlòðum, ok lagði Ólafr konungr gullmen á háls mér.« Jarl svaraði: »Þar mun Ólafr láta hring blóðrauðan, um háls þér, ef þú finnr hann; vara þú þik svá, en af mér muntu gott hljóta, svá sem fyrr hefir verit, ok svík mik eigi.« Síðan vòktu þeir báðir, svá sem hvárr vekti yfir òðrum. En í móti degi þá sofnaði jarl, ok brátt lét hann illa, ok skaut undir sik hælunum ok hnakkanum, svá sem hann mundi vilja upp rísa, ok lét hátt ok ógurliga. En Karkr varð hræddr ok greip kníf mikinn af linda sér ok skaut ígegnum barka jarls ok skar út ór. Þat var bani Hákonar jarls. Síðan sneið Karkr hòfuð af jarli ok hljóp í brott með, ok kom eptir um daginn inn á Hlaðir ok førði hòfuð jarls
Ólafi konungi; hann sagði ok þá þessa atburði sem nú er ritat, Siðan lét Ólafr konungr leiða hann í brott ok hòggva hòfuð af.
(o med kvist er her skrevet som: ò)
Bønder tar Olav Trygvasson til konge over seg, og tar (får) alle ett (det) råd, og lete etter Håkon Jarl, og reise opp i Gauldal, og (for) (de) synes det er likest at jarlen kunne være på Rimul, fordi at Tora var der den kjæreste vennen hans i den dal(en). De farer og leter etter jarlen ute og inne og finner ham ikke. Og da eide (hadde) Olav ute ute på gården; han stod oppå den store steinen som stod ved svine(grise)bingen. Da talte Olaf for mennene, og ble (var) det i talen hans at han ville den mann skjenke både fe og ære som kunne bli Håkon Jarl til skade. Denne talen hørte jarlen og Kark; de hadde lys hos seg. Jarlen sa: "Hvorfor er du så bleik, og stundom svart som jord? Er (det) ikke slik at du vil svike meg?" - "Aldri", sier Kark. "Vi var født i samme natt", sier jarlen, "stutt vil det også bli mellom døden vår". Så reiste kong Olav bort, og det ble kveld.
Men som det ble natt, så holdt jarlen vakt over seg, men Kark sovnet og låt ille (skrek stygt). Da vekte jarlen ham og spurte hva han drømte. Han sa: "Jeg var nå på Lade, og kong Olav la gullring om halsen min." Jarlen svarte: "Der vil Olav legge en blodrød ring om halsen din, hvis du finner ham; var du deg slik (vær forsiktig med det), men av (fra) meg vil du nyte godt, slik som (det) før har vært, og svik meg ikke." Siden våkte de begge, slik som den ene våkte over den andre. Men imot dag så sovnet jarlen, og brått skrek han ille, og skjøt (satte/spente) under seg hælene og nakken (han stod altså i bro!), slik som om han ville reise seg opp, og skrek høyt og uhyggelig.
Og Kark ble redd og grep den store kniven fra hoften sin og stakk den gjennom strupen til jarlen og skar ut. Det var Håkon Jarls bane.
Siden skar Kark hodet av jarlen og løp bort med (det), og kom senere på dagen inn på Lade og førte jarlens hode (frem for) kong Olav; han sa (fortalte) så denne hendelsen som nå er skrevet. Siden lot kong Olav ham leie bort og hogge hodet av.
Kilde: Tegningene er hentet fra Snorres kongesagaer, Kristiania, 1900
oppdatert 23.10.2018
Page visited
49536 times
Totalt:
|
