: KU

1. Det går ut fra at ideer eksisterer uavhengig av ord.
2. Det klargjør ikke om navnet er en vokal eller psykologisk enhet, for ”KU” kan stå for begge.
3. Det leder oss til å tro at forbindelsen mellom navn og ting er uproblematisk.

Det lingvistiske tegnet er en psykologisk enhet.

Lydmønsterets psykologiske natur blir klargjort når vi tar i betraktning vår egen lingvistiske aktivitet: Uten å bevege verken lepper eller tunge, kan vi snakke med oss selv eller stille resitere et dikt.

Det lingvistiske tegns tosidige natur kan illustreres som følger:

Disse to elementene er intimt forbundet og utløser hverandre gjensidig. Imidlertid reiser denne definisjonen et viktig spørsmål om terminologi: I vår terminologi er et tegn en kombinasjon av et lydmønster og et begrep. Men i daglig bruk refererer termen ”tegn” vanligvis til lydmønsteret alene. Vi glemmer at hvis lydmønsteret ”KU” kalles et tegn, er det kun fordi det bærer med seg begrepet ”KU”, slik at den sensoriske delen av termen innebærer en referanse til helheten.

For å unngå tvetydighet beholder vi termen ”tegn”, men erstatter ”begrep” med ”betydning” og ”lydmønster” med ”signal”. Tegnets to bestanddeler kan da illustreres som følger:

Studiet av det lingvistiske tegnet baseres på to prinsipper:

1. PRINSIPP: TEGNET ER VILKÅRLIG

Det finnes ingen intern forbindelse mellom signal og betydning. Dette går tydelig fram av at forskjellige språk benytter ulike signal for samme betydning (søster = sister = schwester = soeur = hermana). Selve eksistensen av flere språk viser at det ikke kan være noen intern forbindelse mellom signal (lydmønster) og betydning (begrep).

Ovenstående er lingvistikkens organiserende prinsipp, betraktet som en språkstrukturvitenskap.

Enhver uttrykksmåte som er akseptert i et samfunn er basert på en kollektiv vane eller skikk. Denne vanen blir gjort til regel, og det er denne regelen som gjør dem obligatoriske – ikke deres iboende verdi. (Det vil si: når vi innenfor et samfunn/språkområde har for vane å bruke signalet ”KU” for betydningen ”KU” – så er dette en regel fordi vi er enige om dette. Det er ikke noe iboende i signalet ”KU” som innebærer at vi bruker nettopp dette og ikke et annet signal).

Noen ganger brukes ”symbol” for å betegne det vi kaller ”signal”. ”Symbol” kan vanskelig brukes i denne forbindelse, fordi det er karakteristisk for symboler at de aldri er helt vilkårlige. (For eksempel symbolet for rettferdighet – vekten – kunne neppe vært byttet ut med en stridsvogn).

Ordet ”vilkårlig” bør også kommenteres. Det innebærer bare at signalet er umotivert, det vil si vilkårlig i forhold til dets betydning.

Mange vil mene at eksistensen av onomatopoetiske ord og utrop imøtegår prinsippet om at signalet er vilkårlig. Dette imøtegår Saussure på følgende måte:

1. Onomatopoetiske ord. Disse ordene er likevel aldri organiske elementer i et lingivstisk system, og de er færre enn vi vanligvis tror. Den suggestive kvaliteten mange av disse onomatopoetiske ordene har, skyldes ofte en fonologisk utvikling. Onomatopoetiske ord er bare en tilnærmet imitasjon som man er blitt enige om å bruke. Dette går tydelig fram hvis vi sammenligner bjeffelyden til en fransk, tysk eller norsk hund ( ouaoua, wauwau, voff voff)
2. Utrop. I de fleste tilfeller er det ingen nødvendig link mellom utropssignalet og dets betydning. Merk forskjellen på det tyske utropet AU! Og det franske Aie!

2. PRINSIPP: SIGNALET HAR EN LINEÆR KARAKTER

Ettersom det lingvistiske tegnet er auditivt, har det et temporalt aspekt og derfor visse karakteristika:

1. det okkuperer et visst temporalt rom
2. dette rommet måles kun i en dimensjon – en linje

Selv om vi legger vekt på enkelte stavelser er det ikke slik at vi presenterer flere betydningsfulle trekk samtidig. Det er kun én fonetisk handling selv om der er flere kontraster i forhold til det som går foran og det som kommer etter.

• Det handler om verbale kunstens strukturer og forskjellene til andre verbale utsagn. Lingvistikken er vitenskapen om verbale strukturer derfor er poetikken en integrert del av lingvistikken.
• Men mange poetiske drag hører til tegnteorien, semiotikken. (overføring av myter til fresker og bøker til film, surrealismen og de surrealistiske bildene) og spørsmålet kan også gjelde det generelle spørsmålet om forholdet mellom språket og verden.
• Sapir: ideasjon, de emotive momentene, hersker uinnskrenket i språket, kan ikke beskrives og kan derfor ikke regnes som lingvistiske momenter (reduksjonisme).
• Definere de grunnleggende faktorer blant de andre språklige funksjonene, her seks funksjoner:



Kontekst (referensiell, denotativ funksjon)

Avsender (emotiv)- Utsagn (poetisk, uetisk) - Mottaker (konativ, ta i mot talehandling)

Kontakt (følger du med på hva jeg sier, fatisk)

Kode (metaspråklig)



• Emusjonene gir et direkte utrykk for AVSENDERENS attityde og farger alle våre utsagn både på fonetiske, grammatiske og leksikalske nivåer. Et menneske som gir uttrykk for vrede eller glede gir påtagelig informasjon som ikke kan sammenlignes med andre aktiviteter som det å spise en frukt. 40-50 forskjellige måter å si i kveld på russisk.
• Poetisk funksjon i alt språk derfor må det lingvistiske studiet av den poetiske funksjonen gå ut over poesiens grenser: Joan og Margery (kort navn foran langt), Horrible Harry, I like Iik
• poetiske funksjonen

• Hva er kriteriet på den poetiske funksjon? Hvilke trekk er nødvendige i poesien?
• Seleksjon og kombinasjon er de to grunnleggende ordningsprinsipper i verbalt beteende.
• Utvalg gjøres på grunnlag av likeverdighet, likhet eller ulikhet, synonymi, antonymi. Kombinasjonen, oppbyggingen av en sekvens baseres på nærhet.
• Ekvivalens - likeverdighet

• Hopkins definerer poesi som ”tale der samme lydfigurer helt eller delvis gjentas”. ”men er alle vers poesi? Jakobsen mener ja om en ikke begrenser den poetiske funksjonen til poesien.
• I poesien forvandles stavelser og betoning til måleenheter og måling av sekvenser er ikke en fremgangsmåte som er vanlig i språket utenfor den poetiske funksjonen.
• Syllabiske vers: antallet på stavelsesbærende enheter i en metrisk avgrenset kjede er konstant hos alle men ikke de ikke stavelsesbærende fonemene.
• Aksentvers: kontrasten oppnås mellom høyere og lavere prominens gjennom motsetningen betonede stavelser-ubetonede.
• Kvantitative vers: lange og korte stavelser stilles mot hverandre som mer eller mindre prominente.
• Tonemisk versifieringstype: I språk som skiller ordbetydning gjennom forskjeller i stavelsesintonasjonen. Kinesisk- opposisjon mellom jevne og bøyde toner går tilbake til en opposisjon mellom lange og korte tonetopper i stavelser.
• Versemønster forkroppliges i verseforekomsten, rytmen.
• Den metriske formen legges over den vanlige språkformen og frambringer en opplevelse av en dobbelttydig gestalt.
• Et vers er en lydfigur, men ikke bare det. Det gis ikke empirisk berettigelse å forøke å begrense poetiske konvensjoner som meter, rim og allitterasjoner til lydplanet. Projeksjonen av ekvivalensprinsippet på sekvensen har en mye dypere og videre betydning. Poesi er nærmest en tvil mellom lyd og betydning ifølge Valery.
• Rim semantiske forhold: eventuelt like avlednings eller bøyningssuffiks, grammatiske kategorier, semantisk nærhet, morfologisk likhet men syntaktisk ulikhet.
• Parallellisme: gjentatte rytmer, stavelses rekkefølger, i rimet, allitterasjon og assonansen. Den markerte parallellismen: metafor, parabel, lignelsen, der effekten søkes i tingenes likhet og på andre siden antitese og kontraster der den søkes i ulikhet.

• Vær sekvens av semantisk enhet vil danne en ekvivasjon i poesien.
• Likhet som legges over nærhet gir poesien dens symbolske betydning. Her vil hver metonymi være lett metaforisk og metaforen har en metonymisk farge. Dobbelttydigheten er så å si innfiltret i poesiens røtter. Her fins forfattere og lesere og fiktive fortelleres jeg og den tenkte leseren og den virkelige. Referansen blir dobbelttydig med sine flere betydninger, likeså avsenderen og mottakeren.
• Lyden som ekko av betydningen men i vanlig språk er signifikat og signifikant arbitrært (tilfeldig). Men relevansen av lydbetydelsesforbindelsen er en følge av overlagringen av likheten på nærheten. (er i eller u mørkest). Lydsymbolikken har følgelig betydning i poesien. Mørke eller lyse vokaler kan gi en understrøm av mening.
• Poesi som ikke har bildespråk oppveier dette med troper og figurer. De poetiske resurser som er skjulte i språkets morfologiske og syntaktiske struktur, grammatikkens poesi og dets produkt, poesiens grammatikk har ikke vært kjent av verken kritikere eller lingvister, men beherskes av de skapende forfattere.

• Seleksjon: En utvelgelse mellom alternativer forutsetter at det ene kan substituere for det andre som er ekvivalent, likt med det i en henseende og forskjellig i en annen. De er to sider av samme sak.
• Kombinasjon: Tegn består av tegnkonstituenter og forekommer kun i kombinasjon med andre tegn. Enhver språklig enhet er på samme tid en kontekst for enklere enheter og finner sin egen kontekst i en mer kompleks språklig enhet. Grupperinger av språklige enheter binder disse sammen til en høyere enhet. Kombinasjon og kontekstdannelse er to sider av en og samme operasjon.
• Seleksjon og substitusjon har å gjøre med et nærvær(?) som er forent i koden (symbolet, metaforen), men ikke i meddelelsen. Mens nærværet(?) i kombinasjonens tilfellet er foren i begge eller kun i den faktiske meddelelsen. Mottakeren oppfatter at ytringen er en kombinasjon tegn(ord, fonemer, setninger), som er selektert, utvalgt fra alle mulige tegn, konstituentdeler. Konstituentene i en kontekst befinner seg i en tilstand av kontiguitet, tilgrensing, berøring, mens tegnene i et substitusjonssett er forbundet gjennom varierende grad av similiritet som svinger mellom synonymenes likeverdighet og den felles kjerne i antonymene i betydningsmotsetningene.

1. Mangelen kan ligge i seleksjon og substitusjon med relativ stabilitet i kombinasjon og kontekstdannelse eller
2. Mangelen kan være i kombinasjon og kontekstdannelsen med relativ normal seleksjon og substitusjon

• Et annet typisk trekk ved agrammatisme er avskaffelsen av bøyning. Infinitivformen tar overhånd og i kasusspråk er det nominativen som er dominerende. Afatikeren er ikke i stand til å dele ordet opp i stamme og endelse. Han er ute av stand til å løse opp ordet i sine enkelte fonemer og høre at fonemene har distinktiv betydning
• De grammatiske paradigmene kan han heller ikke forholde seg til ( han – hans –ham ), de har det samme semantiske innhold men viser det fram fra forskjellig synspunkt (f. eks fortid, nåtid framtid).
• Enda et problem er avledede og sammensatte ord som brukes til å fornye koden.

• Filmkunsten har evnen til å skifte vinkel, perspektiv og fokus. Metaforikken kan overleire den fortellende synekdokiske fremstillingsmåten.
• Jakobsen mener at denne todelingen er av opprinnelig betydning og konsekvens for all menneskelig språklig adferd.
• I en undersøkelse av drømmenes strukturer er det avgjørende om symbolene og tidsmessige sekvenser er basert på kontiguitet (Freuds metonymiske forskyvninger og synekdokiske fortettinger), eller på similiritet (identifikasjon og symbolikk).

• de Saussüre ”de Linguistique la generale”
• Rousseau ”om språkets opprinnelse”

Artikkelen angår ikke spesielt litteratur; men alle vitenskaper og epistemer.

• Man har et system som man ikke går utenom, men man går inn i den arven man har og låner de ressurser man trenger for å dekonstruere denne arven.
  
  
• Dekonstruksjonen er et storstilt prosjekt som ønsker å være et prosjekt som tar oppgjør med den vestlige tradisjonen. Dekonstruksjonen ønsker å omstyrte den logosentriske orden, og den vil vise at det som marginaliseres er konstituerende. Men: man vil ikke, når man omstyrter det gamle regimet, etablere et nytt hierarkisk system. Man tenker seg det som en kjede av spor hvor det som har vært blir med det nye.

Men: Å postulere at det finnes et sentrum innebærer samtidig at det må finnes noe som er perifert. Hele denne tradisjonen er med andre ord basert på MOTSETNINGER, og disse er ordnet hierarkisk. I logosentrismen har for eksempel talen forrang foran skriften (som er perifer).

• Dekonstruksjonen søker å løse opp en slik motsetning, og den undergraver dermed verdisystemet. Men dekonstruksjonen er samtidig ingen metodikk innenfor et bestemt fag eller en disiplin: det ville være en selvmotsigelse.

1. språket som tegnsystem
2. språket har to komponenter
3. forholdet mellom komponentene er arbitrært
4. uttrykk og innhold er relasjonelle og differensielle størrelser
5. språket er ikke en ren navngiving, det er ingen faste begreper
6. hvert språk er en distinktiv og arbitrær måte å organisere og konseptualisere verden på

• At Saussure er lite opptatt av referanseproblematikk, det er forskjellene han er opptatt av; og betydning skapes ut fra et tegns forskjellighet fra andre tegn.
• At Saussüre kommer i konflikt med sin egen filosofiske tradisjon fordi: Forskjellene kan ikke bli nærværende.
• I det øyeblikket Saussüre skal snakke om skrift (og ikke om tale), så manifesteres logosentrismen.

• Det fins ingen finalitet, eller noe gudegitt tegn, fordi signifikant og signifikat er innskrevet i hverandre. Forholdet er annerledes enn Saussüre utlegger det.

1. Et supplement forutsetter at noe mangler, og derfor tilføres det noe (mangel ->)
2. Tillegg/ overskudd. ”Surplace of meaning”.

Forholdet mellom tale og skrift samsvarer med forholdet mellom natur og oppdragelse hos Rousseau.

• MEN: supplement er allerede iboende i talen, grensen for talens selvtilstrekkelighet. Talen kan bare få et tillegg dersom det har en mangel, og dette muliggjør skrift som supplement.

Talen er også tegn, og skriften kan forstås som innrissing av tegn. Ut fra dette må skriften kunne betraktes å omfatte hele det språklige felt.

Skriftens mulighet til å få rom i talen forstyrrer talens selvnærvær og gjør skriften til mer enn et supplement.

Skrift gjør 2 ting:

1. Den gjør talen selvnær.
2. Den forstyrrer selvnæret.

Metafor: SPYDET Differancebegrepet er utenfor strukturen, men hele tiden bundet til effekten; og er samtidig selv effekt. Men det er ikke selv uten struktur, det produserer selv struktur.

• Kan ikke beskrives pga. opposisjonen nærvær – fravær.

• ryster det logosentriske fundament
• produserer ord & begreper; er skapende og livgivende, men samtidig knyttet til døden. ”Døden er differances bevegelse, i den grad at denne bevegelsen er finitt.”
• produserer det som det forbyr
• gjør mulig det umulige

• ARTIKKELEN er i dialog med Strauss nytenkning; og utgangspunktet er en hendelse (an event) som har funnet sted.
• ”Vi har glemt metaforiteten. Når vi glemmer dette, blir begrepet nøytralt og redusert i betydning.”
• Hensikten med SENTRUM er å begrense SPILL.
• Sentrum er en metafor innenfor den metaforen som struktur er.

Derrida studerer forutsetningene og fundamentet som strukturtenkningen hviler på.

Sentrale utdrag fra artikkelen:

• Midtpunktet (sentrum) er i sentrum av totaliteten, og likevel, siden sentrum ikke hører til totaliteten (det er ikke en del av totaliteten), så har totalitetene sitt sentrum et annet sted. Konseptet av senterets struktur, er logisk uforenelig. Og som alltid uttrykker logiske sammenhenger et forsvar av begjær.
• (…) Hvis det er slik, må hele strukturbegrepets historie ses på som serier av erstatninger av sentrum for sentrum ? som en sammensatt kjede av avgrensninger for senteret. Følgelig oppnår sentrum ulike former eller navn. NB! Å postulere at det fins et sentrum innebærer samtidig at det må finnes noe som er perifert.

• Loven som noe som regjerte over begjæret etter et sentrum i dannelsen av en struktur, og på
• signinfikasjonsprosessen som beordrer for stillingen og erstatninger for denne loven om senterets nærvær
• Men et senters nærvær som aldri har vært seg selv, har allerede blitt forvist fra seg selv til sitt eget substitutt.
• Tegnbegrepet, i alle sine betydninger, har blitt bestemt av opposisjonen mellom sensible (det sanselige) og intelligible (det forståelige/ det fattbare) gjennom hele dets historie. Det har levd kun i denne opposisjonen og i dens system. Men vi kan ikke være uten tegnbegrepet: for vi kan ikke gi opp denne metafysiske kompleksiteten uten også å gi opp kritikken vi retter mot denne kompleksiteten.

• For eksempel aksepterer etnologen etnosentrismens premisser i det samme han avviser dem (enten han vil det eller ikke).
• ”SPRÅK” bærer i seg selv nødvendigheten av dets egen kritikk.

1. Et ønske om forsoning mellom den indre tekststruktur og det som ligger utenfor teksten
2. Tre dimensjoner ved De Mans språkteori: Den grammatiske og den logiske (som henger sammen) men som bryter med den tredje dimensjon: den retoriske.
3. Diskuterer retoriske spørsmål: Retorisering av grammatikken og grammatikalisering av retorikken

1. Litteraturen kan ikke betraktes kun som en bestemt enhet av referensiell mening som kan desiffreres uten at noe blir til overs.
2. Men på den andre siden: alle former for litterær formalisme har oppført seg reduksjonistisk, uansett hvor adekvat og berikende den er. Ser man på formen som bare en utsmykning av meningen, virker den overflødig.

• signifikant: smeltedigelen der betydningsprosessene foregår
• signifikat: tekstens betydning(er)

1. Sannhetskriteriet ble skiftet ut med gyldighetskriteriet i forbindelse med diskursen omkring signifikanten, noe som førte til en generell formalisering av og vesentlig større bredde i tilnærmingen til denne. Oppgaven var ikke lenger å finne fram til EN SANNHET, men derimot å drive fram forslag som kunne veies og finnes GYLDIGE. Lingvistikken nærmet seg logikken. (nykritikk/strukturalisme?)
2. Man endret den opprinnelige inndelingen i diskurstyper, og "En stor del av (arbeidet med) litteraturen ble flyttet over til lingvistikken". (Etter min mening innebar det trolig at man 'skrelte bort' historismens vektlegging av ikke-lingvistiske momenter i diskursen)
3. Semiologien (Saussures tegnrelaterte, strukturalistiske semiotikkbegrep) ble innrettet mot analyse av litterær diskurs.

• betydningsbærende praksis
• produktivitet
• betydningsprosess
• fenotekst og genotekst
• intertekstualitet

• Utgangspåstand:Før renessansen var forfattersubjektet viktigere innen vitenskap enn i litteraturen.
• Hovedinnhold:En utgreiing om historisk og institusjonelt definerte maktforhold i diskurs generelt og innen litteratur spesielt.
• Hovedpåstand:Der vitenskapen i stor grad har frigjort seg fra den originale 'forfatters' tvangstrøye, har litteraturen gått i motsatt retning. Den litterære forfatteren har fått en for dominerende maktposisjon i diskursen, noe som hemmer den vesentlig.
• Visjon:Et litterært sett egalitært samfunn frigjort fra 'forfatterens' dominerende eierposisjon der diskursen kan flyte fritt som en prosess mellom likeverdige deltakere.

1. Strukturalismen (semiologien) søker å analysere verket gjennom det struktur, og derved eliminere forfatterens påvirkning. Hovedproblemet her er spørsmålet om hva et verk egentlig er. Strukturalistene (De Saussure) vil gi et klart, avgrenset svar, mens derimot f.eks. Barthes vil sprenge disse grensene med sitt utvidete teksbegrep der forfattersubjektet kommer inn som en aktiv 'deltekst' eller signifikant.
2. Den poststrukturalistiske oppfatningen av lesersubjektets evne til selv å produsere tekst åpner for muligheten til å fjerne 'forfatteren', og dermed skape en uendelighet av signifikat (jfr. Barthes 'scriptible'-begrep i "The Death of the Author"). På den annen side finnes det krefter som benytter den "historisk-transendentale" teksttilnærmingen, og som jeg tror vil kunne passe inn under Barthes "lisible"-begrep.

1. Diskursen blir preget av et eierforhold, og er lenket til det juridiske og institusjonelle system som omgir, bestemmer og uttrykker diskursens univers
2. Diskursen utvikles ikke universelt og konstant i alle typer sivilisasjon (pga. eierforholdet)
3. Forfatterfunksjonen fungerer ikke som et spontant tillegg til diskursen for lesersubjektet (snarere som en statisk binding)
4. Den viser ikke eksplisitt til et reelt individ

• Det Showalter først og fremst gjør i denne artikkelen, er å gi en oversikt over den feministiske litteraturkritikken og å vise at dette har sin plass i litteraturforskningen og sier at dette har kommet for å bli. Det som jeg likte med denne artikkelen, var Showalter sin kritikk av den mannlige akademiske verden og mannlig naturvitenskap (s 365 –366).

1. feministisk kritikk – kvinnen som leser litteratur skrevet av menn. Defineres som kritikk fordi den er en historisk begrunnet undersøkelse som gransker litterære fenomeners ideologiske forutsetninger.
   Hypotese : en kvinnelig leser forandrer oppfatningen vår av en gitt tekst ved at betydningen av dens seksuelle koder vekkes til live i oss.
   Emner : Bilder og stereotyper av kvinner i litteraturen, utelatelser og misforståelser når det gjelder kvinner i litteraturkritikken og bruddene i den litteraturhistorien som menn har konstruert . Opptatt av hvorledes det kvinnelige publikum er blitt utnyttet og manipulert, særlig i populær-kultur og film, og av analyse av kvinnen-som-tegn i semiotiske systemer.
   Problem : mannsorientert –lærer oss bare hva menn har ment at kvinner bør være og ikke hva kvinner har følt og opplevd + at kritikkens kommentar har tendens til å sette kvinnens status til offer +at svikets forførelse kan brukes som lovprising av mulighetene som gis ved å bli gjort til offer
2. ”gynokritikk” - kvinnen som forfatter. Studerer kvinnen som produsent av tekstmening og den historien ,de temaene, genrene og strukturene som man finner i litteratur skrevet av kvinner.
   Emner : Den kvinnelige kreativitets psykodynamikk, lingvistikk og kvinnespråkets problem, den individuelle/kollektive kvinnelige karriere, litteraturhistorie + studium av særskilte forfattere og verk. Forskjell fra feministisk kritikk ved å være mer selvstendig og eksperimentell med forbindelser til andre former for feministisk forskning.
   Program : Å konstruere et kvinnelig rammeverk for analysen av kvinners litteratur og utvikle nye modeller basert på studiet av kvinnelig erfaring snarere enn å tilpasse mannlige modeller og teorier.

1. den feminine fasen -ca 1840-1880, ville komme på høyden med mannkulturens intellektuelle resultater og fulgte mannkulturens antagelser om kvinnens natur. De kvinnelige forfatterne i England brukte mannlige pseudonymer mens i USA brukte de superfeminine pseudonymer
2. den feministiske fasen -ca 1880-1920, stemmeretten for kvinner gjorde kvinnene i stand til å kaste feminitetens føyelige positur og heller bruke litteraturen til å dramatisere krenkede kvinners prøvelser. Amasone-utopier kom fram i litteraturen, de var fantasiforestillinger om fullkomne kvinnesamfunn og en protest mot mannlig statsstyre, mannlige lover og legevitenskap.
3. den kvinnelige fasen -fra 1920 og fram til i dag, kvinnen forkaster avhengighet, etterligning og protest, i stedet blir det hovedvekt på kvinnelig erfaring som grunnlag for en selvstendig kunstart. Dette fører den feministiske fra analysen av kulturen over til litteraturens former og teknikker.

1. Egopsykologien konsentrerte seg om forholdet mellom primær og sekundær bearbeiding av det fantasmetiske materialet, med særlig vekt på spenninga og samspillet mellom kunstproduksjonens ”indre” og ”ytre” vilkår. Løser kreativitetsproblemet ved å fristille det fra drømmetolkningsmodellen. Dette integrerer psykoanalysen bedre inn i mer ”allmenn” teori om det litterærere kunstverket, men gir samtidig det problemet at psykoanalysens særegne perspektiv på menneskelig adferd forsvinner
2. Kleinskolen tok utgangspunkt i Melanie Kleins omstridte teorier om spedbarns fantasiliv med utforsking av strukturene og dynamikken i den primære danninga av fantasme, forstått som kreativitetens urkilde. Spedbarnets nye objekt-relasjon ved 3 måneders alder skaper et ønske om gjenskaping/gjenoppretting(reparasjon). Dette gir det ubevisste grunnlaget for all seinere skapende virksomhet. Spenninga mellom tap og skyld og ønsket om gjenskaping blir drivkrafta bak all symbolisering. Dette gir videre at kunst må forstås som en slags symbolsk besverging av en reell eller fantasmatisk mangel. Det kreative arbeidet innebærer ei dobbel drivkraft i det ubevisste: - den destruktive impulsen som munner ut i tapet/fraværet og –den gjenopprettende impulsen som søker mot ny helhet. Kleinskolen var opptatt av primære impulser bak en skapende virksomhet og ga med det en utdyping av det freudianske grunnsynet. De løste opp litteraturtolkingens bindinger til drømmetydingsmodellen.