Kilde:
Øivind Haaland - Melankoliens pedagogikk - en fortelling om kjærlighet og kunst
Forskningsrapport nr 49, 2000

Begynnelsen - Elskende kvinne (Madonna)
Madonna er synonymt med Elskende kvinne. Munchs Elskende kvinne (Madonna) er det ikonet som beretter den viktigste fasen i historien om livet - fortellingen om begynnelsen. Johannes evangeliets påstand; "I begynnelsen var ordet" omformer Munch og Kristeva, på hver sin måte, til "I begynnelsen var kjærligheten". Det er ikke en forandring gjort i vilska. Det er en bevisst forskyvning av fokus. Fra ordets og lovens grunnleggende forrang og over til den sanselige kjærligheten som det autorative fundament. Forskyvningen gjelder både for livet som begynnelse og bevegelse.

Livet som begynnelse og bevegelse illustreres fullstendig av Munchs Elskende kvinne(Madonna). Den tydeligste versjonen er nok litografiet fra 1895 (Ill. 21). Det som er rammet inn av sædceller og har et foster nede i venstre hjørne. Madonna er kjærlighetsakten - dvs. det kvinnelige preget av jouissance - det kvinnelige som all driftsenergis mor.

Munch kom fram til dette madonnamotivet ved å arbeide med en rekke bilder som framstilte forholdet mellom mann og kvinne i kjærlighetsakten. Han arbeidet med slike motiv helt tilbake til tiden i Kristiania-bohémen. Det første av disse bildene var laget ut fra idéen om å framstille en kvinne sett fra hennes elskers synsvinkel under samleiet. Hans Jæger hadde med seg dette bildet - som fikk tittelen Hulda og som seinere har gått tapt - i fengselscella da han blei fengslet for blasfemi etter utgivelsen av Fra Kristiania-bohémen. (Heller, R. 1995) Den personlige erfaringen som ligger til grunn for disse arbeidene, er Munchs forhold til Milllie Thaulow. En gift kvinne. Et forbudt forhold. I sine notater til en ufullført roman, omdøpte han henne til "Fru Heiberg". Notatene, sammenholdt med bildene og skissene, viser at Munch var ute etter å avdekke forbindelsen mellom kjærlighet, liv og død:
En stærk naken arm - en brun kraftig nakke - op til det hvælvede bryst lægger en ung kvinde sit hoved.-
Hun lukker øynene og lytter med aapen bævrende mund til de ord han visker ind i hændes lange utslaatte haar.
Jeg skulde forme det slik jeg nu saa det...
Disse to i det øieblik de ikke er sig selv men kun et led av de tusener slægtsled der
knytter slægter til slægter.-
Folk skulde forstaa det hellige, det mægtige ved det og de skulde ta av sig hatten som i en kirke.-
Jeg skulde fremstille en række slike billeder.
Kvinnen er i denne sammenhengen, gjennom sin kontakt med mannen, representant for det øyeblikket der videreføringen av menneskeslekten sikres. Livet som er gitt av de døde til de nå levende, føres videre til de enda ikke fødte i en kontinuerlig kjede av biologisk eksistens. Det er derfor samleiet, i Munchs tekst, representerer det "hellige" - det sikrer udødelighet. Munch var ute etter å avdekke det "hellige". Han var ute etter å få til dette med sin særegne nordiske symbolisme hvor han brukte både anti-naturalistiske og naturalistiske elementer i samme bilde. Et stort antall både skrevne og tegnede studier som også er del av en serie malerier om kjærligheten, la grunnlaget forat Munch i 1895 kom fram til det Elskende kvinne motivet som henvises til her.

Bildet er ganske enkelt, men inneholder alle grunnelementene i Munchs fortellende kunst. Motivet er basert på personlig erfaring - fru Heiberg, og på observasjoner - f. eks. den klassiske skjønnhetsposituren med armene bak på ryggen slik at brystene presses fram. Referansen til den eksterne virkeligheten er åpenbar. Men i Elskende kvinne (Madonna) framheves ikke referansen til den materielle virkelighet ved hjelp av dybde og perspektiv i bildet. Fargene er særegne og formen beveger seg kontinuerlig mellom volumaktighet til absolutt flathet. Denne bevegelsen synes å komme fram ved de åpenbart "galt" proposjonerte armene som Madonna strekker bak på ryggen.

Bildets virkemidler insisterer på idebasert lesing. Det dreier seg mer om begrep - å gripe en idé - enn fysisk virkelighet. Rammen rundt, med sædcelle-motivet og foster i venstre hjørnet, bringer også uten forklaring en tilhørende, men annen virkelighet inn i forhold til det som foregår i bildet. De to støter sammen og konfronteres med hverandre fysisk og intellektuelt. I tillegg gjør den måten som Munch tegner opp litografi-motivet på, sitt til at betrakterne blir oppmerksomme på den prosessen og de materialene som utgjør selve kunstgjenstanden. De materialene som motivet består av synliggjøres. Kunstverket er altså fra Munchs side en kompleks sammenveving av fysiske, visuelle og idémessig virkeligheter. Han konstituerer, ved hjelp av ulike sammenstillinger, en prosess som bare kan løses ved at publikum engasjerer seg intellektuelt og følelsesmessig. Publikum blir tvunget til å kombinerer, på begrepsutviklende vis, de dialektisk motsatte visuelle temaene som bildet består av.

Et inntak til å forstå hva denne motivkombinasjonen - to ulike bilder i samme bilde - skal bety, gir Hellers (1995) opplysning om at kvinneposituren er brukt i en gammel gresk skulptur. Det er den døende Niobid som strekker armene bak seg for å trekke ut en pil som Apollo har truffet henne i ryggen med. Dette gir bildet en forbindelse til døden, men så vidt jeg kan skjønne må referansen presiseres til det ved livets tilblivelse som bare har konnotasjoner til døden. Det som kan referere både til Madonnaskikkelsen som er oppslukt av jouissance, fosteret som enda ikke har noen historie å fortelle og spermiene som bidrar til livets begynnelse sammen med den livmoraktige formen som Elskende kvinne flyter rundt i. Konnotasjonene til døden handler om livets begynnelse og den første bevegelse. Det er tilstanden av "nothingness" fordi det er utenfor språk, og i driftsenergiens bevegende vold. Det er en tilstand av ingenting fordi objektene i denne verden ikke er omdannet til ting med språk. Det er en tilstand - en praksis - utenfor språket.

Denne tolkningen understøttes, som motsats, av den makabre akvarellen "Madonna på kirkegården" (Ill. 22) som Munch lagde på samme tid. Her står en like fjern, men påkledd og uendelig livløs Madonnaskikkelse på kirkegården - mellom gravene. Nede i det venstre hjørnet, finnes det et skjellet- og fosteraktig eksemplar av guden Amor med bue og to piler. Den ene pila peker rett på Madonna, mens den andre peker forbi henne og inn i kirkegåren. Amors bue er brukket. Dette er "nothingness" uten kjærlighet - ikke begynnelse, ikke bevegelse, ikke jouissance - ikke konnotasjoner til døden, men døden. Jeg tror at Munchs omdiskuterte påstander om at "graviditet er samme som død" (Eggum, A. 1978) må forstås i den kjærlighetsfylte, begynnelses og bevegelsesorienterte forståelse av livets og subjektets tilblivelse som en tilstand som bare har konnotasjoner til døden - en begjærfylt tilstand utenfor språket.