Karl Marx
Grunnleggeren av kommunismen
(Den opprinnelige siden har forsvunnet fra nettet, noe som gjør det vanskelig å oppgi kilde)
Marx' liv
Karl Marx ble født i Trier i Tyskland og var sønn av en advokat. En stund så det ut som han skulle følge i farens fotspor, men i 1836 byttet han ut jusstudiene med filosofi ved universitetet i Berlin.
Da Kierkegaard var i Berlin i 1841, kan han ha sittet ved siden av Marx på Schellings forelesninger. Kierkegaard hadde skrevet en magisteravhandling om Sokrates. Omtrent samtidig hadde Marx skrevet sin doktoravhandling om Demokrit og Epikur, oldtidens materialister. Senere utarbeidet Marx sin egen "historiske materialisme".
Men Marx' karriere som akademisk filosof var kortvarig. Da Fredrik Vilhelm 4. kom til makten i 1840, ble det rettet harde skyts mot unghegelianerne Marx tilhørte. Han giftet seg i 1843, og de neste årene redigerte han radikale politiske publikasjoner i Frankrike, Belgia og Tyskland. Under sitt opphold i Paris ble han med i arbeiderbevegelsen og utviklet en sterk interesse for økonomi.
I 1848 var Marx med på å danne Kommunistforbundet og utga «Det kommunistiske manifest». Etter utgivelsen ble han utvist fra Prøyssen og flyttet til London, der han og familien levde i dyp fattigdom. Tre av hans seks barn døde, og Marx' egen helse fikk en knekk. Han fortsatte imidlertid å skrive og forble politisk aktiv. I 1864 var han med og dannet Den internasjonale arbeiderassosiasjon ("Den første internasjonale").
I 1867 utga han første bind av «Kapitalen» hans store verk om kapitalismen. De to siste bindene ble utgitt etter hans død i 1883.
Praktisk filosofi
Marx' tenkning hadde et praktisk - eller politisk - siktemål. Han var ikke bare filosof, men også historiker, sosiolog og økonom.
Ingen annen filosof har hatt større betydning for den praktiske politikken. Men vi må være forsiktige med å sette likhetstegn mellom alt som kaller seg marxisme, og Marx' egen tenkning. Det sies om Marx at han ble marxist først i midten av 1840-årene, men selv etter dette kunne han av og til føle behov for å markere at han ikke var marxist.
Helt fra første stund bidro vennen og kollegaen Friedrich Engels til det som siden er blitt kalt "marxisme". I vårt eget århundre har både Lenin, Stalin, Mao og mange andre gitt sine bidrag til marxismen eller marxisme-leninismen.
Teksten fortsetter under reklamen!
Marx og historien
Marx var ikke filosofisk materialist som atomistene han studerte fra oldtiden, og han var heller ikke tilhenger av den mekaniske materialismen fra 1600- og 1700-tallet. Men han mente det langt på vei er de materielle forholdene i samfunnet som bestemmer hvordan vi tenker.
Hegel hadde pekt på at historisk utvikling drives fram av en spenning mellom motsetninger, og at spenningen oppheves ved at det inntreffer en brå forandring. Kraften som driver historien fremover, kalte Hegel verdensånden eller verdensfornuften. Det er ifølge Marx å snu tingene på hodet. Han ville vise at det er de materielle forandringene som er utslagsgivende. Det er ikke "åndelige forhold" som skaper materielle forandringer, men omvendt. Marx la spesielt vekt på at det er de økonomiske kreftene i samfunnet som skaper forandringer og på den måten driver historien fremover.
I oldtiden hadde filosofi og vitenskap et rent teoretisk siktemål. Ingen var særlig interessert i å bruke kunnskapene i det praktiske liv. Det skyldtes den måten samfunnets økonomiske liv var organisert på. Produksjonslivet var i hovedsak basert på slavearbeid. Dermed hadde borgerne ikke behov for å forbedre produksjonen med praktiske oppfinnelser.
Marx kalte disse materielle, økonomiske og sosiale forholdene samfunnets "basis". Hvordan man tenker i et samfunn, hva slags politiske institusjoner som finnes, hvilke lover man har og ikke minst hvilken religion, moral, kunst, filosofi og vitenskap man har, kalte Marx samfunnets «overbygning».
Samfunnets basis
Marx identifiserte tre nivåer i samfunnets basis. Det mest grunnleggende nivået er det vi kan kalle samfunnets «produksjonsbetingelser». Det vil si hvilke naturforhold eller naturressurser som finnes. Det utgjør selve grunnmuren i et samfunn, og grunnmuren setter klare grenser for hva slags produksjon samfunnet kan ha, og dermed for hva slags samfunn og hva slags kultur man kan ha overhodet. Man kan for eksempel ikke drive med sildefiske i Sahara eller dyrke dadler i Nord-Norge. Og folks tankegang er svært forskjellig i en nomadekultur og et fiskevær i Norge.
Neste nivå er samfunnets «produksjonsmidler». Med det mente Marx hva slags redskaper, verktøy og maskiner man har, samt hvilke råmaterialer som er tilgjengelige.
Det tredje nivået i samfunnets basis går på hvem som eier produksjonsmidlene. Selve organiseringen av arbeidet, det vil si arbeidsfordelingen og eierforholdene, kalte Marx samfunnets "produksjonsforhold".
Marx konkluderte med at det er «produksjonsmåten» i et samfunn som bestemmer hva slags politiske og ideologiske forhold vi finner der. Det er ikke tilfeldig at vi i dag tenker forskjellig - og har en annen moral - enn i det gamle føydalsamfunnet.
Arbeid
Før han ble kommunist, var den unge Marx opptatt av hva som skjer med mennesket når det arbeider. Hegel mente at når mennesket arbeider, griper det inn i naturen og setter sitt preg på den. Men i denne prosessen griper også naturen inn i mennesket og setter sitt preg på dets bevissthet. Måten mennesket tenker på, er altså nært knyttet til dets arbeid.
Både for Hegel og Marx er arbeidet noe positivt, nøye knyttet til det å være menneske. En som er uten arbeid, er på en måte tom. Å være arbeider er altså svært positivt.
I det kapitalistiske system arbeider arbeideren for en annen. Slik blir arbeidet til noe utenfor ham selv, eller noe som ikke tilhører ham selv. Arbeideren blir fremmed for sitt eget arbeid og dermed for seg selv. Han blir «fremmedgjort». For Marx var dette uakseptabelt.
I det kapitalistiske samfunnet er arbeidet organisert slik at arbeiderne, eller «proletariatet», i virkeligheten gjør slavearbeid for en annen samfunnsklasse, nemlig borgerskapet. På Marx' tid kunne arbeideren ha 12-timers arbeidsdag i en iskald produksjonshall. Betalingen var ofte så dårlig at også barn og barselkvinner måtte arbeide. Dette førte til ubeskrivelige sosiale forhold. Mange steder ble en del av lønnen utbetalt i form av billig brennevin, og kvinner var nødt til å prostituere seg for å spe på inntekten. Arbeideren ble dermed gjort til et lastedyr.
Den første setningen i «Det kommunistiske manifest», som Marx utga sammen med Engels i 1848, lyder: "Et spøkelse er på ferde i Europa - kommunismens spøkelse."
Det skremte borgerskapet, for nå var proletarene begynt å reise seg. Manifestet slutter slik: "Kommunistene forakter å hemmeligholde sine meninger og hensikter. De erklærer åpent at deres mål bare kan nås ved at hele den hittil gjeldende samfunnsordning styrtes ved makt. La de herskende klasser skjelve for en kommunistisk revolusjon. Proletarene har ikke noe annet å tape ved den enn sine lenker. De har en verden å vinne. Proletarer i alle land, foren dere!"
Teksten fortsetter under reklamen!
Utbytting
Hvis en arbeider produserer en vare, har varen en viss salgsverdi. Hvis vi trekker arbeiderens lønn og andre produksjonskostnader fra salgsverdien, blir det alltid en sum igjen. Summen kalte Marx merverdi eller profitt. Det vil si at kapitalisten beslaglegger en verdi som egentlig er skapt av arbeideren. Det er det som menes med utbytting.
Deretter investerer kapitalisten noe av profitten i ny kapital, for eksempel i modernisering av produksjonsanlegget, slik at varen kan produseres enda billigere og profitten dermed øke. Det virker logisk, men i det lange løp vil det ikke gå slik kapitalisten tenker seg.
Marx mente det finnes flere innebygde motsetninger i den kapitalistiske produksjonsmåten. Kapitalismen er selvødeleggende fordi den mangler fornuftig styring. Det ligger altså innebygd i det kapitalistiske system at det går sin egen undergang i møte. Sånn sett er kapitalismen "progressiv", fordi den er et stadium på veien til kommunismen.
Tenk deg at kapitalisten har penger til overs og bruker en del av overskuddet til å modernisere fabrikken. Men han bruker også penger på fiolintimer. Dessuten har hans kone opparbeidet seg dyre vaner. Han kjøper nye maskiner for å bli mer konkurransedyktig, og derfor trenger han ikke lenger så mange ansatte. Men han er ikke den eneste som tenker slik, og det betyr at hele produksjonslivet stadig effektiviseres. Fabrikkene blir større og større, og de samles gradvis på færre og færre hender. Derfor kreves det stadig mindre arbeidskraft, og slik blir stadig flere arbeidsløse, noe som igjen fører til sosiale problemer. Kriser er et varsel om at kapitalismen nærmer seg sin undergang.
Kapitalismen har flere andre selvødeleggende trekk. Når profitten må bindes til produksjonsutstyret uten at det skaper stort nok overskudd til å holde produksjonen gående til konkurransedyktige priser, må fabrikkeieren sette ned lønningene for å kunne kjøpe råmaterialer til produksjonen. Når det gjøres i stor skala, blir arbeiderne så fattige at de ikke har råd til å kjøpe varene. Og når kjøpekraften faller, vil systemet snart bryte sammen. Dermed har det utviklet seg en revolusjonær situasjon.
Etter revolusjonen
Marx mente at i den første tiden etter en revolusjon ville vi få et nytt "klassesamfunn", der proletarene med makt holder borgerklassen nede. Det kalte Marx «proletariatets diktatur». Men etter en overgangsperiode vil proletariatets diktatur avløses av et "klasseløst samfunn", der produksjonsmidlene eies av "alle", det vil si av folket selv. I et slikt samfunn vil enhver "yte etter evne", men "få etter behov". Nå vil dessuten arbeidet tilhøre arbeiderne selv, og kapitalismens fremmedgjøring vil opphøre.
I dag kan økonomer slå fast at Marx tok feil på en rekke viktige punkter, ikke minst i sin analyse av kapitalismens kriser. Og han tok heller ikke tilstrekkelig hensyn til utbyttingen av naturen, som vi opplever med stadig større alvor i dag. Marxismen førte til store omveltninger - iallfall er Europa et mer rettferdig samfunn i dag enn på Marx' tid, og det skyldes ikke minst Marx selv og hele den sosialistiske bevegelsen.
Etter Marx delte den sosialistiske bevegelsen seg i to hovedretninger, nemlig sosialdemokratiet og leninismen. Sosialdemokratiet, som har stått for en gradvis og fredelig tilnærming til sosialismen, ble Vest-Europas vei. Vi kan kalle det den langsomme revolusjonen. Leninismen, som beholdt Marx' tro på at bare revolusjonen kunne bekjempe det gamle klassesamfunnet, fikk stor betydning i Øst-Europa, Asia og Afrika. Hver på sin måte har disse to bevegelsene kjempet mot nød og undertrykking.
Noen av de kommunistiske regimene som har oppstått etter Marx' tid, har ikke vært uten sin egen form for undertrykkelse. Det ville imidlertid være urimelig å klandre Marx for negative forhold i såkalte sosialistiske land femti eller hundre år etter hans død. Men kanskje han tenkte for lite på de menneskene som skulle administrere det kommunistiske system og dermed bli den nye herskende klassen.
oppdatert 05.04.21
Page visited
57959 times
Totalt:
|
