Georg Wilhelm Friedrich Hegel
Rett, moral, modernitet og dialektikk
(Den opprinnelige siden har forsvunnet fra nettet, noe som gjør det vanskelig å oppgi kilde)
Hegels liv
Georg Wilhelm Friedrich Hegel var født i Stuttgart i Tyskland og begynte å studere teologi i Tübingen i en alder av 18 år, rett før den franske revolusjonen brøt ut. I studietiden møtte han to av romantikkens sentrale personer, nemlig dikteren Hölderlin og filosofen Schelling. Fra 1799 samarbeidet han med Schelling i Jena. På denne tiden opplevde den romantiske bevegelsen en enorm oppblomstring.
I 1801 begynte Hegel å undervise i filosofi ved universitetet i Jena. Ikke lenge etter startet han arbeidet på sitt viktigste verk, «Fornuftens fenomenologi». I 1806 ble Jena okkupert av franskmennene som følge av napoleonskrigene, og universitetet ble stengt. Hegel gjenopptok sin akademiske karriere først i 1816, da han ble professor i Heidelberg, som var sentrum for den tyske nasjonalromantikken.
Da hadde Hegel allerede vunnet betydelig anseelse, og i 1818 ble han tilbudt den prestisjefylte stillingen som professor i filosofi ved universitetet i Berlin, nettopp på den tiden Berlin var i ferd med å bli Europas åndelige sentrum. Han døde av kolera i 1831, men da hadde "hegelianismen" allerede fått stor oppslutning ved de fleste universitetene i Tyskland.
Verdensånden
Hegel forente og videreutviklet de fleste ideene som kom til uttrykk i romantikken, selv om han var sterkt kritisk til mange av romantikerne, blant annet Schelling. I likhet med mange andre romantikere mente Schelling at tilværelsens dypeste grunn lå i det de kalte "verdensånden". Hegel bruker også uttrykket "verdensånd", men i en annen betydning. Når Hegel snakker om "verdensånden" eller "verdensfornuften", mener han summen av alle menneskelige ytringer. For bare mennesket har "ånd". I denne betydningen kan han snakke om verdensåndens gang gjennom historien. Vi må imidlertid ikke glemme at det er menneskenes liv, menneskenes tanker og menneskenes kultur han da snakker om.
De filosofiske systemene som gikk forut for Hegel, hadde én ting felles, nemlig at de alle hadde forsøkt å fastsette evige kriterier for hva mennesket kan vite om verden. Som løsning på dette problemet hadde Kant satt et skille mellom verden slik den fremtrer for oss og verden slik den er "i seg selv". Han mente vi bare kan ha viten om verden slik den fremtrer for oss. Vi kan aldri oppnå absolutt sannhet om verden slik den er i seg selv.
Hegel var i stor grad påvirket av Kant, men han avviste Kants tanke om at det fantes såkalte "absolutte sannheter". Han mente grunnlaget for menneskets erkjennelse forandrer seg fra generasjon til generasjon. Dermed finnes det ingen "evige sannheter", ingen tidløs fornuft. Sannheten er helt og holdent subjektiv. Det eneste filosofien har å holde seg til, er historien selv. I denne forstand er det tvilsomt om vi i det hele tatt kan si at Hegel har sin egen filosofi. Det vi vanligvis kaller Hegels filosofi, er hovedsakelig en metode for å forstå historiens gang.
Historiens gang
Hegel bruker historien som det faste punktet i sin filosofi, men hvis historien stadig forandrer seg, hvordan kan den da være et fast punkt? En elv er også i stadig forandring, men det er ikke dermed sagt at man ikke kan snakke om elven. Hegel betraktet historien nettopp som en elv. Hver minste bevegelse i vannet på et gitt sted i elven bestemmes av vannets fall og virvler lenger oppe i elven og av steinene og buktningene der du står og betrakter den.
Tenkningens - eller fornuftens - historie er som elven. Tankene som føres med strømmen av tidligere tiders tradisjoner samt de materielle betingelsene som råder i din egen tid, er med på å bestemme hvordan du tenker. Derfor kan du heller ikke hevde at en bestemt tanke er riktig for evig og alltid, selv om tanken kan være riktig der og da, altså sett fra det stedet du står i øyeblikket.
Hvis du hadde støttet slaveri i dag, ville folk i beste fall ha oppfattet deg som en tulling. Men det ville ikke vært tilfelle for 2 500 år siden, selv om det allerede på den tiden fantes progressive røster som talte for å oppheve slaveriet.
Teksten fortsetter under reklamen!
Tankens gang
Når det gjelder filosofisk refleksjon, pekte Hegel på at fornuften er noe dynamisk - rett og slett en prosess. Og "sannheten" er selve prosessen, ettersom det ikke finnes noen kriterier utenfor den historiske prosessen som kan fastsette hva som er "sannest" eller "mest fornuftig". Hegel mente man ikke kan løsrive en filosof, eller en tanke overhodet, fra den samme filosofens eller tankens historiske forutsetninger.
Fordi det stadig blir tilført noe nytt etter hvert som filosofien utvikler seg opp gjennom historien, er fornuften "progressiv". Det vil si at menneskenes erkjennelse stadig utvider seg og dermed går fremover. Selv om verken Platons eller Kants filosofi er 100 prosent riktig, er Kants filosofi "riktigere" enn Platons. Verdensånden har utviklet seg og dermed gått fremover fra Platon til Kant.
Hegel hevdet at "verdensånden" utvikler seg i retning av stadig større erkjennelse om seg selv. Det er som med elven: Den blir bredere og bredere jo nærmere den kommer havet. Ifølge Hegel dreier historien seg nettopp om "verdensånden" som gradvis våkner til bevissthet om seg selv. Selv om verden alltid har bestått, har menneskenes kultur og utvikling ført til at verdensånden er blitt stadig mer bevisst sin egenart.
Hegels dialektikk
Historien er en eneste lang kjede av refleksjoner. Hegel foreslo visse regler som skulle gjelde for denne refleksjonskjeden. Alle som studerer historien inngående, vil oppdage at en tanke vanligvis settes fram på grunnlag av andre tanker som er fremsatt tidligere. Men straks en tanke er fremsatt, vil den motsies av en ny tanke. Dermed oppstår det en spenning mellom to motsatte måter å tenke på. Spenningen oppheves ved at det fremsettes en tredje tanke, som tar vare på det beste ved begge synspunktene. Hegel kalte dette en «dialektisk» utvikling.
Hegels dialektikk inndeles i tre erkjennelsesstadier: «tese», «antitese» og «syntese». Vi kan for eksempel si at Descartes' rasjonalisme var en tese, som i sin tur ble motsagt av Humes empiriske antitese. Motsetningen eller spenningen mellom de to tenkemåtene ble opphevet i og med Kants syntese. Kant var nemlig enig med rasjonalistene på visse punkter og med empiristene på andre punkter. Men historien er ikke slutt med Kant. Kants syntese blir i sin tur utgangspunktet for en ny kjede av refleksjoner, eller "triade", fordi også en syntese vil motsies av en ny antitese.
Hegels dialektikk kan ikke bare brukes på historien. Også når vi diskuterer, tenker vi dialektisk. Vi prøver å finne mangler ved den andres resonnement. Hegel kalte dette "negativ tenkning". Men når vi finner mangler ved et resonnement, tar vi samtidig vare på det beste i resonnementet. Når en sosialist og en høyremann setter seg ned for å prøve å løse et samfunnsproblem, vil det snart avdekkes en spenning mellom de tos motsatte måte å tenke på. Men det betyr ikke at den ene har 100 prosent rett, og at den andre tar 100 prosent feil. Det er mulig at begge har litt rett, og at begge tar litt feil. Og etter hvert som diskusjonen skrider fram, vil ofte det beste ved begge synspunkter utkrystallisere seg.
Teksten fortsetter under reklamen!
Kvinner
Hegel mente at for hver tese eller hvert synspunkt som fremsettes, oppstår det en antitese eller et motsatt synspunkt. Mellom de to synspunktene bygger det seg opp en spenning, som oppheves ved at det inngås et kompromiss som tar vare på det beste ved begge synspunktene. Sett fra et historisk synspunkt kan vi altså si at en person som støtter et bestemt syn, faktisk bidrar til å fremme det diametralt motsatte synet. I denne forstand kan Hegel sies å ha vært med på å kjempe fram kvinners rettigheter.
Hegel hadde følgende syn på kvinnen: "Forskjellen mellom mann og kvinne er som mellom dyret og planten. Dyret svarer mer til mannens karakter, planten mer til kvinnens, fordi hennes utvikling består mer i rolig utfoldelse som har som sitt prinsipp en ubestemt følelsens helhet. Står kvinner i spissen for regjeringen, er staten straks i fare, for de handler ikke etter allmennhetens krav, men etter tilfeldige tilbøyeligheter og mening. Det skjer en dannelse også av kvinner - man vet ikke hvordan - liksom ved at de puster inn forestillinger, mer gjennom livet enn ved at de erverver seg kunnskaper. Mannen, derimot, må nå sin stilling bare ved å tilkjempe seg tanker og gjennom store tekniske anstrengelser."
Individualisme
Romantikkens individualisme møtte sin negasjon, eller motsetning, i Hegels filosofi. Hegel la vekt på det han kalte de "objektive" maktene, spesielt på familiens, samfunnets og statens betydning. Vi kan kanskje si at Hegel til en viss grad var skeptisk til enkeltindividet. Han mente individet var en organisk del av fellesskapet. Fornuften, eller "verdensånden", kom først og fremst til syne i samspillet mellom mennesker.
Fornuften viser seg fremfor alt i språket. Og språket er noe vi fødes inn i. Det er ikke enkeltindividet som former språket, men språket som former individet.
På samme måte som et barn fødes inn i et språk, fødes det også inn i sin historiske sammenheng eller forutsetninger. Og ingen kan stille seg "fritt" i forhold til slike forutsetninger. Den som ikke finner sin plass i samfunnet, er derfor et historieløst menneske. Denne forestillingen var også viktig for Athens store filosofer. Akkurat som vi ikke kan forestille oss staten uten borgere, kan vi heller ikke forestille oss borgerne uten staten.
Ifølge Hegel er det ikke enkeltindividet som finner seg selv, men "verdensånden" som vender tilbake til seg selv i tre stadier. Med det mener han at den våkner til bevissthet om seg selv i tre stadier.
Først blir "verdensånden" seg selv bevisst i enkeltindividet. Dette kaller Hegel den «subjektive» fornuft. I familien, samfunnet og staten når den en enda høyere bevissthet. Dette kaller Hegel den «objektive» fornuft, fordi den viser seg i samspillet mellom mennesker.
Den høyeste formen for selverkjennelse når "verdensånden" i den «absolutte» fornuft, det vil si i kunst, religion og filosofi. Og av disse er filosofien den høyeste formen for fornuft, fordi "verdensånden" i filosofien tenker over hvordan den selv påvirker historien. Det er altså først i filosofien "verdensånden" møter seg selv. Vi kunne kanskje si at filosofien er "verdensåndens" speil.
oppdatert 28.03.21
Page visited
57963 times
Totalt:
|
