Tro og fornuft

Kristendommens store betydning i middelalderen førte til at nærmest all filosofi i denne perioden dreide seg om ett spørsmål: Var det noen motsetning mellom Bibelen og fornuften (slik de greske filosofene så på fornuften), eller kunne gudstro og viten forenes? Etter som kirken ble mektigere, måtte filosofene være svært varsomme med hvordan de besvarte dette spørsmålet. Den irske filosofen og teologen Johannes Scotus Eriugena, som levde på 800-tallet, gjorde det feilgrep å si at fornuft og åpenbaring kunne forenes, men at fornuften var overordnet troen. Etter at Johannes var død, beordret paven at alle bøkene hans skulle brennes.

Augustin

Augustin levde fra 354 til 430. I dette ene menneskets liv kan vi studere selve overgangen fra senantikken til middelalderens begynnelse. Augustin var født i den lille byen Tagaste i Nord-Afrika, og som 16-åring dro han til Kartago for å studere. Senere reiste han til Roma og Milano, og de siste årene av sitt liv levde han i Hippo noen mil vest for Kartago. Augustin var ikke en kristen hele livet. Han var innom flere forskjellige religioner og filosofier før han som voksen mann ble kristen.

En tid var han manikeer. Manikeerne tilhørte en religiøs sekt som var svært typisk for senantikken. Deres lære var halvt religiøs og halvt filosofisk. De hevdet at verden er delt i to mellom godt og ondt, lys og mørke, ånd og stoff.

Men dette skarpe skillet mellom godt og ondt ga ikke Augustin ro i sjelen. Han var opptatt av det vi gjerne kaller "det ondes problem" - spørsmålet om hvor det onde kommer fra. En tid var han preget av stoikerne, som mente at det ikke er noe skarpt skille mellom godt og ondt. Men fremfor alt ble Augustin preget av den andre viktige filosofiske retningen i senantikken, nemlig nyplatonismen. Her møtte han tanken om at hele tilværelsen er av guddommelig art.

Platons ideer videreført

Augustins kristendom er i høy grad preget av en platonsk tankegang. Man kan si at det var Augustin som "kristnet" Platon og på den måten bidro til at gresk filosofi ble tatt med inn i den nye tiden gjennom kirken.

Augustin holdt fast ved den bibelske tanken om at Gud skapte verden av intet, mens grekerne var tilbøyelige til å mene at verden alltid har eksistert. Men Augustin mente at før Gud skapte verden, eksisterte "ideene" i Guds tanker. Han la altså de platonske ideene inn i Gud og bevarte på den måten den platonske forestillingen om evige ideer. Dette viser hvordan både Augustin og mange andre kirkefedre anstrengte seg til det ytterste for å forene gresk og jødisk tankegang.

Augustin pekte på at det er grenser for hvor langt fornuften kan strekke seg i religiøse spørsmål. Han mente kristendommen er et guddommelig mysterium som vi bare kan nærme oss gjennom troen. Det var først da han ble kristen, at han selv fikk ro i sjelen.

Det onde

Som Plotin mente Augustin at det onde er et fravær av Gud. Han hevdet at det onde skyldes menneskenes ulydighet, eller for å si det med hans egne ord: "Den gode vilje er Guds verk, den onde vilje er å falle bort fra Guds verk."

Ifølge Augustin gikk hele menneskeslekten fortapt etter syndefallet, men selv om ingen har gjort seg fortjent til frelse, har Gud likevel valgt ut en del mennesker som skal frelses fra fortapelsen. Vår frelse er forutbestemt og utenfor vår kontroll. Vi er helt avhengig av Guds nåde.

Denne tankegangen kan betraktes som fatalistisk, men Augustin fratar ikke mennesket ansvaret for dets eget liv. Hans råd var at vi må leve slik at det kan merkes på vår livsførsel at vi er blant de utvalgte. Han benektet ikke at vi har fri vilje. Men Gud har "sett på forhånd" hvordan vi kommer til å leve.

Augustins teologi står fjernt fra humanismen i Athen. Men det var ikke han som delte menneskeheten i to grupper: de som skal og de som ikke skal bli frelst. Han bare støttet seg til Bibelens lære om frelse og fortapelse. Augustin utdyper dette i et stort verk som heter Om Guds stat, der han sier at det ikke finnes noen frelse utenfor kirken. Først under reformasjonen på 1500-tallet ble dette synet imøtegått.

Thomas Aquinas

På slutten av 1100-tallet kom lærde arabere til Nord-Italia. De førte med seg den aristoteliske tradisjonen, som de hadde holdt levende. Aristoteles' biologi skapte ny interesse for naturvitenskap, men hans filosofi reiste på nytt det vanskelige spørsmålet om hvordan filosofien kunne forenes med Bibelen.

Den største og viktigste filosof og teolog i denne perioden var Thomas Aquinas, som levde fra 1225 til 1274. Aquinas var en meget sterk personlighet. Hans skriftlige produksjon var svært omfattende, han hadde en utrolig hukommelse, og han brant så sterkt for dominikanerordenen at han valgte å bli i ordenen til tross for forfølgelser, også fra sin egen familie. Han kom fra den lille byen Aquino mellom Roma og Napoli og arbeidet blant annet som universitetslærer i Paris. Ganske kort kan vi si at Aquinas kristnet Aristoteles på samme måte som Augustin hadde kristnet Platon noen hundreår tidligere.

Naturlige sannheter

Aquinas mente det ikke trenger være noen motsetning mellom det filosofien eller fornuften forteller oss, og det den kristne åpenbaring eller tro forteller oss. Kristendommen og filosofien forteller oss ofte det samme.

Med dette mente han ikke at fornuften kan fortelle oss at Gud skapte verden på seks dager, eller at Jesus er Guds sønn. Nei, disse trossannhetene kan vi bare nærme oss gjennom troen. Men Aquinas hevdet at det finnes en rekke "naturlige teologiske sannheter". Med det mente han sannheter som kan nås både gjennom kristen tro og gjennom vår medfødte eller naturlige fornuft.

Han mente det går to veier til Gud. Den ene veien går gjennom troen og den kristne åpenbaringen, mens den andre går gjennom fornuften og sansene. Av disse to er riktignok troens og åpenbaringens vei den sikreste, for det er lett å gå seg vill hvis man setter sin lit bare til fornuften. Men Aquinas' poeng er at det ikke behøver være noen motsetning mellom læren til en filosof som Aristoteles og den kristne lære fordi begge kan vise oss sider ved de samme sannhetene.

Aquinas mente han kunne bevise Guds eksistens på bakgrunn av Aristoteles' filosofi. Tross alt kan vi erkjenne med fornuften at alt rundt oss må ha en "første årsak", og, som Aristoteles sier, må denne årsaken være Gud. Men Aristoteles gir ingen nærmere beskrivelse av Gud. Her har vi bare Bibelen og Jesu forkynnelse å holde oss til.

På samme måte mente Aquinas at det er to veier også til det moralske liv. Bibelen lærer oss hvordan Gud vil at vi skal leve. Men Gud har også gitt oss en samvittighet som gjør oss i stand til å skille mellom rett og galt på et "naturlig" grunnlag. Vi vet at det er galt å skade andre selv om vi ikke har lest i Bibelen at "du skal gjøre mot din neste som du vil at din neste skal gjøre mot deg".

Naturens trinnstige

Aristoteles mente at den stigende skalaen av liv fra planter og dyr til mennesker viste at det finnes en Gud som utgjorde et slags maksimum av eksistens. Denne skalaen var lett å tilpasse den kristne teologien. Ifølge Aquinas er det en stigende grad av eksistens fra planter og dyr til mennesker, fra mennesker til engler og fra engler til Gud. Som dyrene har mennesket en kropp og sanseorganer, men mennesket har dessuten intelligens, som gjør det i stand til å finne ut av ting. Engler har ikke en slik kropp med sanseorganer, og derfor har de også en umiddelbar og øyeblikkelig intelligens. Engler er ikke evige som Gud siden de en gang ble skapt av Gud, men fordi de ikke har en kropp, vil de heller aldri dø.

Over englene troner Gud. Han kan se og vite alt i en eneste, sammenhengende visjon. For Gud eksisterer ikke tiden som den gjør for oss. Vårt "nå" er ikke Guds "nå". Selv om det går flere uker for oss, behøver ikke det bety at det går flere uker for Gud.

Kvinner

Aquinas overtok delvis Aristoteles' kvinnesyn. Aristoteles mente at kvinnen var en ufullkommen mann. Han trodde også at barna bare arver farens egenskaper, ettersom kvinnen er passiv og mottakende, mens mannen er aktiv og skapende. Ifølge Aquinas var disse tankene i samsvar med Bibelens ord - som for eksempel forteller oss at kvinnen ble skapt av Adams ribben. Det er imidlertid bare som naturvesen at kvinnen er underordnet mannen, mente Aquinas. Kvinnens sjel er likeverdig med mannens sjel. I himmelen er det full likestilling mellom kjønnene fordi alle kroppslige kjønnsforskjeller slutter å eksistere.

Kirkens liv i middelalderen var sterkt dominert av menn. Men det betyr ikke at det ikke fantes kvinnelige tenkere. En av dem var Hildegard av Bingen (1098-1179), som levde som nonne i Rhindalen. Hun arbeidet som predikant, forfatter, lege, botaniker og naturforsker. Hildegard er et eksempel på at kvinnene i middelalderen ofte var svært jordnære og også vitenskapelig anlagt.

Det var en gammel kristen og jødisk oppfatning at Gud hadde en kvinnelig side eller "modernatur". Også kvinner er skapt i Guds bilde. På gresk heter denne kvinnelige siden ved Gud Sophia. "Sophia" eller "Sofie" betyr visdom.

Bibliografi

Tre viktige verker skrevet i middelalderen er: Augustin: Confessiones (Bekjennelser), Thomas Aquinas: Summa Contra Gentiles (Håndbok mot hedningene) og Summa Theologiae (Teologisk håndbok).

På norsk:

Augustin: Bekjennelser, bok 1-10, 1996.

Aquinas: Thomas Aquinas i utvalg, 1967.

Norsk litteratur:

Artz, F. B.: The Mind of the Middle Ages, 1980.

Leif Grane: Pierre Abélard. Filosofi og kristendom i middelalderen, 1964.

Knut Erik Tranøy: Orden og mysterium, 1963.

Knut Erik Tranøy: Thomas Aquinas som moralfilosof, 1957.

Jostein Gaarder: Vita brevis, (roman) 1996.