(Den opprinnelige siden har forsvunnet fra nettet, noe som gjør det vanskelig å oppgi kilde)
Naturfilosofene
De før-sokratiske naturfilosofene har det til felles at de stiller det samme spørsmålet: Hva er verdens opphav? I motsetning til tidligere tenkende menneskers svar, som hadde form av historier eller myter om guder, dyr og mennesker, søker man nå svaret i en annen type forklaringer. Den første filosofen vi kjenner til i vår filosofihistorie, Thales av Milet (500-tallet f.Kr.), er også den første av disse naturfilosofene. Han, som de som kom etter ham, leter etter årsaker i naturen selv snarere enn i det overnaturlige. Thales' mest berømte utsagn er «Alt er vann» - vann er det stoffet som ligger til grunn for alt som er, også livet selv. For Thales er kosmos, hele den ordnede verden, levende, og vannet er dets næring. Thales er også berømt for sin innsats innen geometrien, og skal ha forutsagt en solformørkelse i 585 f.Kr. Anaximander (610-545 f.Kr.), hans elev, utvikler astronomien og lager kart for å vise hvordan hele verden henger sammen. Siden jorden er midt i universet behøves det ingen forklaring på hvorfor den ikke faller. Det alt blir til av er apeiron, det «ubestemte» eller «udefinerte», av hvilket det varme og kalde, våte og tørre utskiller seg; av disse kommer alle ting og verden slik vi kjenner den. Anaximenes (500-tallet f.Kr.) forsøker å finne et prinsipp som både er materielt til stede, som Thales' vann, og som kan tenkes å forandres til alt annet ved kjente prosesser, som Anaximanders apeiron. Hans svar er at luft er det grunnleggende. Ved fortykning - en kvantitativ overgang - danner det vann og de andre typene stoff, og ved fortynning blir det til slutt til ild. Luftens evige bevegelse henger sammen med at den har liv.
Eleatene og Heraklit
Xenophanes (560-478 f.Kr.) er dikter og sanger, og noe av en einstøing i vår filosofihistorie. Etter å ha reist mye rundt omkring slår han seg ned i Elea i Italia hvor hans tanker skal komme til å påvirke Parmenides og hans følgere. (Tilnavnet «eleatene» kommer av at det er her Xenophanes, og ikke minst Parmenides, lever.) Xenophanes er særlig kjent som kritiker av folks religiøse oppfatninger, når de tror det finnes mange guder, at gudene er umoralske, eller når de tillegger dem våre egne, menneskelige trekk: Hvis esler trodde på guder, ville disse gudene ha lange ører og gå på alle fire. Gud styrer verden, og siden det bare finnes én verden kan det bare finnes én gud. Parmenides (født ca. 515 f.Kr.) er berømt for sitt filosofiske dikt Om naturen, hvor han forteller hvordan de fleste mennesker tar feil når de tror verden består av en mengde ting i bevegelse. I sannhet er ikke forandring mulig, fordi intet kan komme av intet: Det som er, må derfor alltid ha vært, og det som ikke er, kan heller ikke bli til. Av denne grunn er våre vanlige oppfatninger (doxa) feilaktige, og virkeligheten noe annet enn den verden vi tror vi kjenner. Zenon av Elea (495-445 f.Kr.), Parmenides' elev, utvikler noen paradokser som støtter hans lære ved å vise umuligheten av bevegelse.
Heraklit (540-480 f.Kr.) forteller hvordan logos (fornuft) er den ordnende kraft i verden. Sett fra et menneskelig standpunkt virker alt kanskje tilfeldig og planløst; likevel er det den fornuftige orden som manifesterer seg, ved at motsattheter står i et forhold til hverandre. For eksempel er hverken sykdom eller helse, eller det varme og det kalde, hva de er uten den andre. Det varme er varmt ved å stå i et ordnet forhold til det kalde, og dette forholdet er logos i tingene. De få som våkner til og innser denne sannheten tror ikke lenger verden er uten orden. Når Heraklit sier at «Du kan ikke stige ned i den samme elv to ganger» er det for å minne om at tingene er i stadig, ordnet kretsløp, med ilden som det høyeste materielle prinsipp og kjærlighet og fiendskap som krefter for tings forhold til hverandre.
Teksten fortsetter under reklamen!
Etter-Parmenidiske naturfilosofer
Parmenides' argumenter mot forandringens mulighet blir tatt svært alvorlig, og man må finne nye måter å forklare tilsynelatende endringer på. Empedokles (490-430 f.Kr) hevder at ingenting egentlig skapes eller forgår: Det er bare de fire grunnelementene, ild, luft, vann og jord, som inngår i stadig nye kombinasjoner. Empedokles bruker Heraklits prinsipper, fiendskap og kjærlighet, for å forklare hvordan adskillelsen og sammensmeltningen av elementene inntreffer. Anaxagoras (500-428 f.Kr.) unngår Parmenides' kritikk ved å postulere at det finnes et uendelig antall slike elementer eller ingredienser, såsom kjøtt, ben og bark, samt at de alle er tilstede i alle ting - bare i forskjellige blandingsforhold. Anaxagoras hevder også at kosmos er dannet av Tanke (nous), idet den forårsaker den første blandende og adskillende bevegelse i verdensaltet.
Atomistene hevder verden bare består av atomer, det vil si, minstedeler som selv er uoppdelelige (a-toma). Leukippos (500-tallet f.Kr.) er retningens grunnlegger, og det er umulig for oss idag å skille hans ideer helt fra de videre utarbeidelsene til hans elev Demokrit (460-370 f.Kr.). Atomene er uendelig mange og har forskjellig form og størrelse, og det er dette som påvirker våre sanseapparater slik at vi tror ting har smak, farge, lukt og så videre. De beveger seg i tomt rom, og bevegelsen har i seg selv ingen plan eller mening.
Pythagoreerne
Pythagoras (580-500 f.Kr.) grunnlegger et religiøst fellesskap der verdens matematiske karakter, tallenes perfekte orden som det dypeste prinsipp også når det gjelder det sanselige, står som den sentrale og bærende innsikt. Alt, fra musikk til stjernenes vandringer, er uttrykk for tallenes grunnleggende rolle i sammensetningen av verden.
Sofistene
Sofistene (av gresk sophos, visdom) karakteriseres ved at de fremsetter sin tenkning til salgs, når de som argumentenes mestere kan tilby sine tjenester som lærere og talemakere. Denne vendingen henimot menneskelige interesser betyr også at temaene blir andre enn bare de naturfilosofiske. Særlig kommer etikken og politikken nå i sentrum for filosofien, og Athen blir etter hvert den viktigste byen for filosofer. Sofisten Protagoras (485-410 f.Kr:) uttrykker den nye vinklingen når han sier at «Mennesket er alle tings mål». En annen viktig sofist er Gorgias (480-380 f.Kr.), en mester i retorisk argumentasjon.
Sokrates, Platon, Aristoteles
Med Sokrates (470-399 f.Kr.) kommer filosofihistoriens kanskje største revolusjon. Sokrates har, såvidt vi vet, ikke en eneste egen tese eller oppfatning han argumenterer for. I dette ligner han på enkelte av sofistene, men Sokrates har et helt annet mål for øye. Han skriver ikke ned noe som helst, men bruker sin tid på å snakke med andre. Ved selv ikke å fremme noen dogmatikk («Alt jeg vet er at jeg intet vet»), men bare stille de riktige spørsmål, prøver han å lokke ut av sine samtalepartnere det de måtte stå for. Slik blir de selv klar over sine tanker og deres begrensninger. Det eneste som avslører Sokrates selv er de spørsmål han stiller, som stort sett handler om etikk og hvordan man skal leve sitt liv, og selve det faktum at han stiller spørsmål: Dette viser at han har en tro på at der er noe som er verd å spørre om.
Platon (428-348 f.Kr.), Sokrates elev, fortsetter sin mesters spørsmålsstilling og kommer frem til at det virkelige og bestandige ikke er å finne i sanseverdenen, men i en separat og uavhengig Idéverden hvor formene for de sanselige ting hører hjemme. Den høyeste av ideene er Det Gode, som er det som gjør alt annet godt. Vår sanselige virkelighet er bare en avskygning av dette, og det er derfor svarene - ikke minst når det gjeder etiske spørsmål - er så vanskelige å finne uten å ta steget over i idéverdenen.
Aristoteles (384-322 f.Kr.), som fra han er 17 år gammel og i 20 år er Platons elev, forsøker likevel å finne svarene uten å henvise til en idéverden. Det gjør han ved å peke på tingenes mål og mening som de sanselige enkeltting de er: Et tre, for eksempel, er ikke skyggen av Ideen Tre, men finner sin virkelighet, sitt mål, i og med at det forandrer seg fra frø til spire og så fullendes i seg selv som det ferdige, voksne treet det til sist blir. Aristoteles utvikler også et stort filosofisk begrepsapparat (form/stoff, virkeliggjørelse/mulighet, de fire årsaker, og så videre).
Teksten fortsetter under reklamen!
To Etter-Sokratiske Retninger
Kynikerne, som mener de er Sokrates' sanne arvtagere, er mer kjent for sine medlemmers handlinger og adferd enn for noe filosofisk system. Grunnleggeren Antisthenes (445-365 f.Kr.), en elev av Sokrates, mener lykke avhenger av dyd snarere enn av ytre goder, og at denne dyden kan læres. Den mest berømte kynikeren er Diogenes av Sinope (død 320 f.Kr.), som lever som tigger og uteligger og er tilhenger av skamløs adferd fordi man slik kan frigjøre seg fra samfunnets fordommer og konvensjoner. Luksus, lover og regler, samt konvensjonelle størrelser som familien, bør avskaffes slik at menneskene kan leve et enklere og mer naturlig liv.
Stoisismen grunnlegges av Zenon av Citium rundt 300 f.Kr., som er sterkt påvirket både av Sokrates og av kynikeren Diogenes. . (Navnet «stoa» kommer av at Zenon står ved en søyle (gresk stoa) i Athen og taler til sine følgere.) Stoisismen understreker plikten og idealet i å følge naturens egen fornuftige orden. Innsikt i denne ordenen tillater en å møte selv skjebnens hardeste slag med ro og fatning. Likeledes tilsier ordenen at man bør ta del i det offentlige liv. Menneskets gode er hverken tilfeldigheter eller ytre goder: Bare dyd og last er i bunn og grunn det som er henholdsvis godt og dårlig for oss, og alt annet er likegyldig. Denne tanken innebærer en ny idé om menneskeheten, fordi den hevder at bare individets egne kvaliteter er viktige - ikke bakgrunn, kjønn, eller rase.
Epikureerne
Epikur (341-270 f.Kr.) viderefører Demokrits tanker om atomene, og analyserer denne ideens betydning innen etikken. Hans skole heter Haven (ho kepos) etter det stedet hvor han først etablerer undervisningen, utenfor sitt hus i Athen. Utover dette er epikurismen, som kynisismen, mer å regne som en livsførsel enn et sett doktriner: Man skal leve enkelt (hvilket inkluderer en simpel diett) og tilbaketrukket, utenfor det offentlige liv, og dyrke de nære gleder - ikke minst i vennskapet.
Skeptikerne
Pyrrhon av Elis (360-272 f.Kr.) er grunnleggeren og den viktigste av skeptikerne. For Pyrrhon er ikke skeptisisme bare en måte å argumentere på, men snarere en måte å forholde seg til hele tilværelsen på. Grunnet alle de feilkilder våre oppfatninger stadig er offer for bør vi unngå å felle endelige dommer. Dette vil gi oss muligheten til å oppnå ro i sinnet (ataraxia), en sjelstilstand som er det beste vi kan håpe på.
Nyplatonikerne
Her er først og fremst Plotin (205-270 e.Kr.) den store tenkeren. Selv mener han seg bare å gi en nøyaktig fremstilling av Platons synspunkter. Virkeligheten har flere nivåer, hvert med sin grad av realitet. Aller øverst har vi Det Ene (eller Det Gode), som er identiske, men ikke lar seg beskrive fordi de overskrider det språket kan si. Det nest høyeste nivået er fornuften (nous), det rene intellekt; under dette igjen har vi sjelen. Den sanselige verden hører hjemme i det neste nivået, og aller nederst har vi materien. Materien er årsaken til det onde, og en slags mangel. Det ypperste et menneske kan erfare er forening med Det Ene (noe Plotin selv opplever syv ganger i løpet av sitt liv).
