'Vesleknut på fiske, og det som kom etterpå.'
Johan Lunde (1897)
Barnelitteratur (punktvis oversikt)
 Sola sto høyt på klar himmel og stekte. Det var midtsommertid og smeltende hett. I kjøkkenet laget de middagsmaten; men ute på tunet lå Vesleknut og strakte seg på den tørre, gulbrente grasvollen.
En humle surret trøstesløst forbi, gjorde en sving rundt Knuts hode og forsvant i stikkelsbærhekken ved hagegjerdet.
Knut skvatt opp og slo om seg med lua, men sank doven ned på graset igjen.
Han ble liggende på ryggen og stirre. Så blå og pen himmelen var !
Men det var nok langt opp dit. - Det måtte være veldig moro å komme bakom den blå veggen engang, bare en bitte liten stund, og få se alle englene og Gud!
Tro om det var likså varmt der oppe? Humler var det sikkert ikke?
Det var kjedelig at bare de som døde fikk komme til himmelen. Det kunne gjerne være slik at også andre fikk se seg litt om der oppe.
Det kunne da ikke være noe gildt å dø? Hvem skulle han da fortelle alt sammen til?
En hvit skydott seilte av sted høyt oppe.
«Nei se, en hest ! Å for noen spisse ører! Hodet holder den på skakke! Den er visst flink til å løpe!
Det er jo bare en sky!
Men sett det var en hest, min hest, og at jeg satt på den! - Da ville jeg ri til bestefar, for nå er visst eplene modne. Ikke ennå kanskje. - Det er sannelig godt han har skutt den stygge bikkja si, som bet meg i fjor. - Å, den var lidelig sinna!»
Lua var glidd av, og sola sved i øynene, så han måtte lukke dem.
En mygg kom dansende og lette etter mat. Den slo seg ned på spissen av Knuts nese, satte seg godt til rette og boret løs med sin fine, lange snabel. Huden var tynn, og snart ble den slunkne magen dens fylt med rødt, skinnende blod. Da den var god og mett, trakk den snabelen ut, tørret seg om munnen med følehornene og fløy av sted.
I det samme kjente Knut en stikkende fornemmelse i nesetippen og fikk i en fart hånden opp til det ømme stedet. «Svinemygg!» skrek han og spratt opp.
Søla stekte og stikket sved! Huff, det var så varmt og vemmelig alt sammen!
Han gikk noen skritt bortover tunet, stanset, så seg om og ruslet så videre.
Vedskjuldøra sto åpen.
Enn om han spikket noen piler?
Uff nei, det var vemmelig det også! Stikkelsbærkart smakte ikke heller. Om litt sto han i kjøkkendøra.
Moren sto og rørte i en gryte på komfyren, rød, varm og bustet av kjøkkenvarmen.
«Isj, jeg vet ikke hva jeg skal gjøre,» sa Knut sutrende.
«Er du nå der igjen, Vesleknut? Nå må du ikke plage mor. Gå ut på gården, så finner du nok på noe,» sa hun og strøk en hårdott fra pannen.
«Det er så varmt og vemmelig!»
«Gå ut i skjulet og spikk pil til buen din!»
«Jeg har ingen kniv!»
«Tollekniven din ligger inne i vinduet på barneværelset.»
«Jeg vet ikke hvor buen er.»
«Hent litt ved til meg da! Vær nå snill gutt, Vesleknut! Skynd deg nå!»
Knut trakk seg ut av døra, han gadd ikke engang «ake» nedover kjøkkentrappa, men gikk ned trinn for trinn.
På steinhella ble han stående og se seg om; det lot ikke til han hadde hastverk.
Oppe i kjøkkenvinduet fikk han øye på katten; den satt og glippet med øynene mot sola.
Han tok en pinne og kastet mot ruta; men pus rikket seg ikke.
En til, men den traff veggen.
Så tok han en lang fiskestang som sto der, og pirket og stakk så lenge til pus fant det rådelig å fortrekke. Den hoppet ned på golvet, strøk seg oppetter kjøkkenbenken og forsvant under ovnen.
«Hvor blir det av veden, Vesleknut?» hørte han fra kjøkkenet.
Han satte stangen på plass, plystret den eneste melodien han kunne, og dro seg bortover til skjulet. Han plystret ustanselig.
«Takk skal du ha,» sa moren, han kastet sitt lille vedfang ned i kassa.
Knut stilte seg ved komfyren og ga seg til å fingre på gryteringene.
«Stå nå ikke her; du er bare i veien,» sa moren og skjøv ham lempelig til side.
«Isj, jeg vet ikke hva jeg skal gjøre!» Borte på kjøkkenbenken lå noen svisker i
en kopp; han ble stående og se på dem, dreide så litt på koppen for å finne ut den største. «Ikke røre!»
«Uff, det er så varmt og vemmelig alt sammen!»
«Du kan få lov å gå bort i Utsiktsbakken og leke litt med Petter Skog før middag,» sa moren som en siste utvei til å bli kvitt ham; «men bli ikke lenge! Du kan passe på når guttene kommer fra skolen.»
Endelig lot det til at Knut hadde funnet noe som kunne sette liv i ham. Han sto litt, som betenkte han seg, men så var han ute av ddra i et blunk.
«Pass nå på tiden,» ropte moren etter ham. «Ja da,» svarte Knut og var alt nede av kjøkkentrappa.
Nedover Sommerfeldtbakken gikk det i fullt sprang. Da han kom ned i Storgata, ble han stående og se seg om. Til venstre førte veien til Utsiktsbakken, til høyre kom en bort i selve byen.
Nei, han fikk skynde seg, det var visst ikke lenge til middag!
Men så fikk han se noen komme ut av Myreporten. Han måtte ha greie på hvem det var, og ble stående. De kom bortover mot ham.
Det var jo Kristen! Hvor skulle han hen tro?
Du verden, sammen med Simen feier og Albert smed? - Å, det var visst oteren sin (et fiskeredskap), feieren bar på! De skulle visst ut og fiske!
Simen feier var byens beste fisker, og dette la i guttenes øyne en underlig glans over navnet hans. For dem kastet det ikke noen skygge at han sjelden eller aldri var å se edru på gatene.
Det gikk de utroligste rykter om feierens dyktighet, og når han var full, la han ut for gutteflokken, som han gjerne samlet om seg, så de sto målløse av forbauselse.
Å få være med og se på feieren gjaldt derfor for noe av det mest attråverdige byens gutter kunne tenke seg.
«Vil du være med og fiske, Knut?» spurte feieren i farten da de gikk forbi.
«Å ja, gutt.» og Vesleknut gjorde et lite gledeshopp.
Men så kom han til å tenke på mor og middagen og la til:
«Jeg tør visst ikke for mor!»
Feieren og smeden gikk videre, men Kristen ble stående igjen.
«Å, bry seg om det vel,» begynte Kristen; «kom nå! Vi skal bare ned til hagestranden. Jeg har ikke bedt om lov, jeg heller.»
«Tror du vi kommer igjen til middag?» spurte Knut, han hadde slik fryktelig lyst. Det kunne vel ikke være så farlig, når han bare passet middagen.
«Ja, det gjør vi visst,» svarte den andre, skjønt han slett ikke visste noe om det. «Kom nå, hvis du vil være med!» la han til og tok til beins for å innhente de andre. Knut ble stående.
De behøvde jo ikke få vite noe om det hjemme! - Å, de fikk visst gresselig mange fisk
i dag; feieren var jo med! Men likevel - «Knut!» hørte han Kristen rope.
De var svingt inn i Apotekergata som førte ned til fjorden.
Jo mer de fjernet seg, dess sterkere ble fristelsen. - Enn om han sprang opp og ba mor om lov? Han kunne visst enda nå dem igjen.
Å nei, det nyttet ikke noe; hun var bestandig så tverr med slikt.
Men: han hadde jo lov å være borte til middag! Og Kristen hadde sagt -
Uff, at han bestandig skulle behøve å be om lov, når ikke Kristen behøvde det!
Noen trær ved veien gjemte et øyeblikk feieren og hans følge for Knut.
Med ett ble han redd for at det alt var for sent. Nei, så dum han hadde vært! Blodet steg til hodet på ham, og han kjente gråten i halsen.
Men så kom de til syne igjen litt lengre nede i gata.
Det ble det avgjørende. Nå gjaldt det sannelig å rappe seg før de ble borte igjen, og før han visste ordet av det var han heseblesende i fullt sprang ned Storgata, svingte om hjørnet ved apoteket, huiet og ropte på Kristen som snudde seg og så tilbake, huiet tilbake og viftet med lua.
Helt andpusten og dryppende av svette innhentet Knut de andre framme på toppen av Bryggebakken.
Bred og blå lå fjorden under dem i rammen av skinnende grønne lier med svart granskog innimellom ; tvers over la sola liksom en blank, glitrende vei gjennom vannet, den så ut som sølv.
Men under disse dansende, glitrende sølvbølgene gikk fisken stor og blank og lette etter fluer. Den var ikke så lett å narre, for fryktelig lur var den; men feieren var enda lurere, så den skulle da på kroken i dag !
Nei, så moro det var at han var kommet med!
Da de nådde ned til vannet, var det ikke båt å få verken ved brygga eller ferjestedet. Så måtte de trekke oteren langs land! det var mer brysomt, men feieren greidde det nok.
Øverst på oterfjøla var skåret ut en and som, var malt med de staseligste farger. Lystig og lett skar den seg vei gjennom de hoppende små bølgene, så spruten sto om dens røde bryst og krokene danset på bølgetoppene langs den lange lina. -
Guttene hadde vanskelig for å holde følge inne på strandbredden over de runde, glatte steinene. Ufravendt fulgte de oteren med øynene og snublet derfor rett som det var; men smågutter slår seg sjelden, de ligner kattene. -
Det var smeltende hett. Steinene brente under føttene, solveien ute på vannet skar i øynene, og over hodene sto sola og sendte sine skarpe stråler. De stakk som fine nåler.
«Huff,» sa Knut og satte seg på en stein; det var nesten som å sitte på komfyren. Han var dyktig andpusten og tørret seg i ansiktet med lommetØrkleet. Det hadde visst sannelig
vært det beste om han var gått til Petter Skog likevel ! -
Oteren pilte videre, og fluene danset, men ingen fisk å se.
«Den er nok ikke sulten, fisken i dag,» vende han seg til Kristen, som også satt og tørret seg med lommetørkleet.
«Bare vent,» trøstet Kristen og så utover. «Filleoter!» dristet Knut seg i ergrelsen til
å si, enda det var feierens.
«Den er nå alltid bedre enn din,» svarte Kristen; han måtte ta feieren i forsvar, fordi
han var den første som hadde fått være med. «Hø, jeg som ikke har noen engang,» sa
Knut tvert.
«Der har de en,» avbrøt Kristen ivrig; «se, se!»
Feieren hadde stanset og sto nå og halte lina inn. Guttene spratt opp, glemte heten og slapp lommetørklærne. Og hadde bare en eneste tanke, så fort som mulig å nå hen til det stedet der fisken skulle tas inn.
Feieren halte og trakk så anden fosset mot land, holdt så inne, løftet linen for å se etter om fisken var der, men lot den falle igjen med en veldig ed; snorene hang slappe hele linen utetter. Fisken hadde sluppet taket. -
For guttene var skuffelsen stor; men de hadde nå fått nytt mot og fulgte trofast i hælene på feieren og smeden, som i en fart hadde fått oteren ut igjen. Ufortrødent skar den seg på ny vei gjennom det skinnende vannet. -
«Pass nå på, gutter,» sa feieren; «her ut for Kobberberget står harren (en fisk) tett som sild i en tønne.»
Ikke før hadde han sagt det, før det skinte i noe blankt ved en av de ytterste krokene.
«Der spratt en, der spratt en,» skrek guttene i munnen på hverandre og pekte utover.
«Hysj, gutter, skrem ikke fisken,» hyttet Albert smed.
Feieren halte inn, løftet på linen - jo, snoren sto stram.
«En til, en til!» skrek Knut, han så i noe hvitt like ved land; «å, det er en diger en!» la han til med beundring.
«Hold kjeft da, gutt!» sa smeden sint.
Forsiktig ble så først den ene og så den andre fisken løftet på land av feierens øvede hånd og med knekket nakkebein slengt hen på en stein. Der sto Knut og Kristen og stirret frydefullt på de blanke, vakre fiskene.
Slik moro hadde de aldri hatt ! To på en gang! Nei, den feieren, han var jammen basen!
«Der kan du se, det ikke er en filleoter vel,» sa Kristen med selvfølelse.
«Jeg er sikker på ikke kongen engang har slik oter,» forsikret Knut; han tok i så sterkt han visste, for å gjøre det godt igjen.
Men det ble ikke bare med de to fiskene; senere ble det nokså jevnt, og da feieren langt om lenge la greiene sine sammen og sa at nå fikk de gå hjem, hadde han sneset fullt og enda litt til.
Men da var også klokka 5 minutter over 4!
Knut ble med ett het om ørene, da feieren trakk fram den gamle sølvklokka si og med et skøyeraktig blink i øynene sa «Det blir nok sen middag i dag, gutter; klokka er alt 5 minutter over 4!»
5 minutter over 4! Og middagen var klokka 2!
Å nei, å nei, hvordan skulle det bli! At han ikke var gått til Petter Skog likevel, det hadde sannelig vært meget bedre. Så morsomt som han og Petter kunne hatt det, og nå torde han ikke gå hjem engang bare for den fille fiskingens skyld! - Nei, fiske ville han da aldri i sitt liv gjøre mer!
Tenk om han nå møtte far på veien! Det var ofte far tok seg en ettermiddagstur utover til Hagestranden.
Å nei, å nei, hva skulle han gjøre?
Så redd var han at han ble andpusten, og halsen liksom snørte seg sammen; han sa ikke et ord på hele hjemveien.
I angst og svette og støv stampet han av sted; han følte seg også så trett og medtatt at han hadde mest lyst til å legge seg platt ned på grøftekanten og sove, så feieren alt i ett måtte be ham rappe seg.
Angsten og spenningen samlet seg især om svingene som veien gjorde. Ved hver eneste sving hørte han tydelig farens skritt rundt svingen, og hjertet banket og øynene for omkring som vettskremte sauer. Men når han så kom fram, var det likevel ikke så.
Godt og vel nådde de forbi alle krokene på den lange Hageveien uten å ha møtt andre enn en gammel kone i skaut med en sekk på ryggen.
Den svære Bryggebakken var tung og varm i solsteiken; de måtte ofte stanse i bakken og puste, før de nådde toppen.
Men etter hvert som de nærmet seg byen, tok Knuts frykt mer og mer fast form. Til sist samlet den seg bare om en ting. Og det var et lite, grønt, uhyggelig værelse i annen etasje hjemme hos far på bakken. - Det kaltes gjesteværelse og ble nok brukt til det. Men Knut hadde også vært gjest der oppe - av og til. Og de gangene husket han inderlig godt. - Han kjente hvert bord i veggen og hver kvist i golvet; for han pleide å ha god tid når han var der oppe, og heller ingen til å forstyrre, han var alltid mutters alene.
Borte i kroken ved vinduet sto en seng; der hadde han felt mang en modig tåre. For i den andre enden av værelset, i kroken ved døra, sto en svart, stygg ovn, og på den svarte, stygge ovnen lå et stort bjørkeris, nesten som en sopelime.
Hu, det gikk ham kaldt nedover ryggen når han tenkte på det sopelimeriset. De tørre kvistene sved som varme.
Men nesten enda verre enn selve riset var det at i det værelset var både veggene, taket og golvet som oversådd med øyne, store, bedrøvede øyne, og de øynene var fars og mors. Sannelig ble den tung, veien, når han visste den ville føre like opp i alt det der.
Ved Sommerfeldtbakken skiltes han fra de andre. Feieren lot ham få en stor harr med
seg hjem, forat han ikke skulle bli uten middagsmat, som han med et flir sa.
Knut takket, og i det samme for den tanken gjennom hodet hans at mor og far kanskje ikke tok det så nøye når de fikk den store, blanke fisken.
Men jo nærmere han kom gateporten, dess mindre ble troen på at det skulle nytte noe; hans far var ikke som andre; han var meget nøye med allting. Han var nok snillere enn andre også; men han behøvde ikke være så nøye bestandig.
Enden ble at han kastet fisken. Han torde ikke bære den opp til huset, for at den ikke skulle røpe ham.
Først slengte han den så langt han orket bort i graset. Men da den lå der blank og bred og skinte mellom grasstråene, torde han ikke annet enn gjemme den godt under noen store steiner i bekken som fosset av sted i en trerenne langsmed veien.
I det samme kom han til å tenke på en pen, rund stein han hadde funnet nede ved strandkanten og puttet i lomma. For sikkerhets skyld kastet han den også. -
Ikke desto mindre følte han seg svært lite modig da han lukket porten etter seg. Han snek seg langsmed gjerdet så nær innunder husveggen som mulig for ikke å sees fra vinduet.
Han så ikke noen hele tiden. Kanskje de ikke var hjemme? Å gid det var så vel! -
Men både far og mor var hjemme - og fryktelig redde for ham.
Da han ikke kom til middag, hadde de sendt bud til Skog; men der visste de ikke noe; Knut hadde ikke vært der hele dagen.
«Han kan da vel ikke være kommet til noe, den gode gutten min,» klaget moren alt i ett; «nei, at jeg skulle gi ham lov til å gå ut så like i middagen!»
«Du får ta deg en tur ut i byen og lete etter ham, når du er ferdig med kaffen,» fortsatte hun. «Med Guds hjelp må du vel kunne finne ham.»
Gikk det ikke i gangdøra?
De ble sittende og lytte. Nei, det var nok ingen ting.
I det samme smøg Knut seg inn på kjøkkenet; det var ham de hadde hørt.
Marte kokkepike ble så glad at hun glemte å skjenne, men bare lukket på døra til spisestua og ropte inn
«Her er gutten, frue!»
«Gud skje lov og takk!» kunne de høre morens glade stemme innefra.
Knut ble rød som blod da han hørte mors stemme.
Gledesstrålende kom hun ut og fikk ham inn i spisestua.
«Nei, er du der, kjære, gode gutten min,» sa hun og trykket ham fast inn til seg. «Vi har vært så redde, så redde for deg!»
Vesleknut likte seg ikke i mors armer i dag; han la heller ikke armene om halsen hennes, som han pleide.
«Men hvor har du vært hele denne lange tida da, vennen min? Du gikk jo ikke til Petter Skog, som jeg sa.»
«Jeg har vært med Kristen,» sa Knut; og det var jo sant.
«Men kjære, hadde du lov til det?» fortsatte moren og så på ham.
Knut slo øynene ned. Skulle han likså godt fortelle det med en gang?
«Jeg møtte Kristen nede i bakken, og så - og så - ble jeg med ham.» Han stammet på slutningen, for han visste at den var ikke ganske sann.
«Men hvor har du så egentlig vært, vennen min?» falt far inn; han hadde hittil ikke sagt noe.
Knut ble mer og mer forlegen og stammende; han hørte på fars stemme at han ville ha ordentlig beskjed, og han var ikke vant til å lyve.
«Jeg - jeg - vi gikk - vi satt litt på amtmannstrappa - og så - og så - så lekte vi sammen oppe i Myregården,» føyde han til uten å se opp.
«Og der har du vært hele tida?» spurte far igjen med ettertrykk på «hele tida».
«Ja,» svarte Knut med tykt mæle og var sprutende rød i ansiktet.
Det var tydelig å se at han løy.
«Jaja, gutten min, det er vel så da,» sa faren. Men Knut skjønte godt at han ikke trodde
det. -
«Nå får du få litt å spise, gutten min,» sluttet han; «jeg tenker du er sulten.» Dermed gikk han inn i stua.
Mor stelte i stand, og Knut spiste ; det ble ikke sagt stort.
Imens gikk overlæreren stuegolvet opp og ned, opp og ned. Støvlene knirket jevnt og
uhyggelig. Når far gikk slik, var det alltid noe i gjære, det visste Knut så inderlig vel; det varslet ikke noe godt.
Så stanset knirkingen.
Knut ble het over hele kroppen. Hva var det nå tro? Han lyttet spent.
Der lød skrittene igjen, litt raskere, døra til gangen ble åpnet og lukket, og så ble det stille.
Overlæreren var gått ut. -
Knut sa takk for maten og ville reise seg fra stolen.
«Du glemmer ikke å lese for maten vel?» sa moren.
Knut foldet hendene og bøyde hodet, men greide ikke bordbønnen til ende, så livende redd var han.
Overlæreren gikk langsomt nedover Sommerfeldtbakken. Det gjorde ham inderlig vondt, det han i dag hadde sett av sønnen sin. Men han måtte ha full rede på sammenhengen. Han fikk snakke med Myre.
Nede i gata kom en full mann sjanglende, liten og tynn, med trippende skritt og hendene i lomma.
Det var Simen feier, som hadde vært ute i byen og fått seg en dram etter fisketuren. Nå skulle han hjem igjen til «fruen».
Da han møtte overlæreren, stanset han opp. Han hadde for vane å snakke med hvem han traff når han var full. Ansiktet var et eneste flir og stemmen tynn og pipende.
«God dag, overlærer,» begynte han og rakte en skitten hånd fram.
«Nei, bi nå litt! Har du slikt hastverk i dag? Hø, du kan vel alltid snakke noen ord med en simpel mann du vel, overlærer? - Jeg har vært og fått en dram i dag, jeg; men nå må jeg hjem, «fruen» venter - he, he, he! Ellers får jeg bank, - he, he.» - «Var du redd for gutten din i dag, overlærer,» begynte han igjen, da overlæreren ville gå; «det var ikke noe å være redd for han var med meg - he, he! Men jamen ble han trett i dag lell, he, he, he - det er ikke korte veien ut til Hagestranda for slike små bein, og ikke fikk vi båt heller, så vi måtte gå i strandsteinene og trave - he, he, he! - Ja, ja - adjø da - hils fruen, he, he, - nå må jeg hjem til min; hun venter på meg med banketreet, hvis jeg ikke er pen gutt - he, he, he!»
Feieren piltet videre med hendene i lomma og et bredt, fornøyd grin over det skitne fjeset.
Ved dette tilfeldige møtet sto med ett saken klar for overlæreren; han behøvde ikke gjøre nærmere undersøkelser.
Da Knut hadde spist, ville mor han skulle legge seg litt på sofaen og sove. - Han gjorde det, men søvn ble det ikke, for frykten ga ham ikke rist eller ro. Mors bedrøvede øyne kjente han over seg som et stadig trykk, og enda verre var det at far var ute. - Å nei, at han skulle gitt seg med på den fille fisketuren! - Han kastet seg fram og tilbake på sofaen; men like ille var det hvordan han lå.
Han følte det som en lettelse da mor ga ham lov til å gå ut i vedskjulet med tollekniven sin. Her fant han seg en plass langt inne i en krok, men likevel slik at han hadde utsikt til gateporten, som han ikke torde slippe av syne.
Han hadde ikke sittet der lenge, så så han porten langsomt åpne seg. - Han krøp sammen i kroken der han satt; pusten slapp rent opp, og han kjente en underlig risling gjennom hele kroppen.
Rolig og fortenkt med hendene på ryggen skrittet overlæreren over gårdsplassen og forsvant inn i huset. Han hadde ikke oppdaget Vesleknut.
Knut reiste seg uvilkårlig i det samme gangdøra ble slått i. Å - nå kom det vel alt det han hadde grudd for! Hva skulle han finne på?
De villeste planer tumlet seg i hans lille hjerne.
Bare han kunne komme vekk, langt, langt vekk fra alt sammen! Gjemme seg bort, så ingen i hele verden kunne finne ham, dypt, dypt nede i jorda et sted, i en hule, som ingen visste om, der det var mørkt som i kjelleren. - Da kunne de få se hvor godt det var, når han ble aldeles borte !
Han kunne jo først løpe ned i kjelleren, den var mørk nok den, bare lemmen var oppe! Huff nei, der var så mange rotter! Far hadde jo fanget sju på en natt der en gang.
Enn om han styrtet ut gjennom porten og så løp og løp det forteste han orket like ut i ville skogen? Eller kanskje ned i Rokvamgården, - det var fortere, og der var mange gode gjemmesteder !
«Knut,» hørte han det rope utenfor. Det var farens stemme.
Dette ene ord feide vekk hvert håp om utvei. Han kunne gjerne ha skreket, så hjelpeløs og
elendig følte han seg; men redselen stoppet munnen hans. Så visste han ikke bedre å gripe til enn tårene, og de begynte å sile som bekker nedover de runde kinnene; tolleknivskaftet måtte tjene som lommetørkle.
«Knut!»
Der var en underlig makt i overlærerens stemme, enda han slett ikke ropte høyt. Det var liksom det ble kastet et tau om livet på ham, og ved dette ble han halt av sted ut gjennom døra like hen til gangtrappa der far sto og ventet.
«Kom her, gutten min, jeg vil snakke litt med deg,» sa overlæreren alvorlig og gikk foran inn i huset.
Det var som et nytt rykk i tauet, og Knut fulgte viljeløst; han gråt hele tida.
Langsomt steg overlæreren oppover trappa som førte opp i annen etasje; han sa ikke et ord. Knut fulgte etter. Det var veien til gjesteværelset med de grønne veggene og den store, stygge ovnen.
Knut ble stående nede ved døra, sammenkrøpen og ynkelig; ryggen slo riktig kul på seg.
Oppe fra sin plass grinte riset ned mot ham; skaftet som var omviklet med hyssing, stakk ut i fra ovnskarmen.
«Sett deg her, du, gutten min,» sa overlæreren og pekte på en stol ved senga. Selv sto han like ved siden.
«Du har vært ulydig mot far og mor i dag,» begynte han, «ikke sant?»
Knut bare gråt.
«Ikke sant, du har vært ulydig?» gjentok han; «du må svare, vennen min!»
«Jo, jo,» hørtes det i et nytt gråteanfall. «Du var ikke og lekte i Myregården?»
«Nei!»
«Hvor var du da?»
«Jeg - hø, hø - jeg -» Bare gråt igjen. Overlæreren gjentok spørsmålet. «Jeg - jeg - hø - var nede ved - hØ, hø - Hagestranden !» fikk han pint fram.
«Alene?»
«Nei - jeg var med - hØ, hØ - med Kristen.»
«Ingen andre?»
«Jo, og så - hø - og så var det - hø, hø - Albert smed - hø - og - og - hø - og Simen feier!»
Det ble en liten pause; overlæreren satte seg på sengekanten like overfor ham.
«Hadde du lov til det, gutten min?» begynte han igjen.
«Nei - hø, hø -.»
«Du har altså både vært ulydig og løyet i dag,» sluttet overlæreren og reiste seg.
Knut forsto straks meningen.
«Å, få slippe, få slippe,» ba han nesten i et skrik og så opp med store, forgråtte øyne.
«Men kjære deg, gutten min, har du ikke vært ulydig og løyet?» spurte overlæreren med sterk betoning på ordene.
«Jo, jo - men jeg skal aldri gjøre det mer! La meg bare slippe denne gangen - å, la meg slippe!»
«Har du vært ulydig og slem, må du ta din straff, du vet det!» Ordene falt fast og bestemt.
Knut snøftet og gråt; det kom rykkevis, akkurat som nede ved stranda når bølgene stiger og faller.
Overlæreren hentet riset.
«Nå kan du knappe ned, gutten min!» Det kom som en kommando.
«Å, la meg slippe !» Det var et siste, ynkelig nødrop i jammer og fortvilelse.
«Gjør som jeg sier ellers går det deg verre,» lød farens alvorlige stemme.
Så ble han lagt over fars kne, og risslagene falt sikkert og tungt.
Sprell og spark og hvin og skrik fulgte hvert slag. –
Da Knut ble satt ned på golvet igjen, så han ut som om hodet hans hadde vært dyppet i en gryte med kokende vann; håret var tafset og strittende, og kinnene røde som glør. Smerten og gråten la grimer over ansiktet så han var nesten ikke til å kjenne igjen,
Med meget besvær fikk han ordnet på klærne; han måtte gjøre det selv, mens far sto og så på.
«Nå kan du bli her så lenge; der i vinduet ligger eventyrboka di. Jeg skal komme opp siden og se til deg.» Han åpnet døra.
«Men vær nå stille og snill,» føyde han til, idet han gikk.
Døra ble ikke låst. - -
Det er skam å få ris, det vet hver gutt. - Men størst skam er det likevel å stelle seg slik at en fortjener ris; men det er noe ikke hver gutt vet. Derfor blir gutter sinte når de må gjennomgå den straffen.
Vesleknut var ingen unntagelse fra denne regelen.
Da døra hadde lukket seg etter hans far og han sto igjen alene inne i det fæle, grønne værelset med skammen og smerten, kokte det opp i ham av sinne.
Bare han hadde tort, skulle han gitt dem igjen! - Rise ham som ble åtte år til jul! Å, han kunne ha lyst til å sparke ut ruta eller rive ned ovnen eller slå stolen i filler! Hevne seg riktig til gagns!
På hvem?
På far og mor naturligvis, som var så slemme!
Men vinduene holdt, og ovnen sto, og stolen ble ikke rørt. Ja, han torde ikke engang trampe med beina! - For stadig igjen lød farens alvorlige stemme i hans ører: Vær stille og snill! Vær stille og snill! - Og så var det alle de øynene som glodde så rart på ham, hvor han vendte seg hen!
Den eneste hevn han torde ta var, at han tok eventyrboka og slengte den - ikke i golvet; det kunne høres nede! - nei, i bløte senga, så det bare hørtes som en uskyldig rasling med bladene! -
Etter denne dåden satte han seg på stolen og falt i tanker.
Sinnet slo mer og mer over i medlidenhet med ham selv for den nedverdigelse han hadde lidt.
Han følte seg såret, krenket, mishandlet. - Det var da sannelig ikke så forferdelig farlig
å gå ned til Hagestranden, vel? Han hadde jo vært der mange ganger før sammen med far!
Tårene som han en stund hadde holdt tilbake, ville fram igjen.
«Men sånn er det bestandig; jeg får ikke lov til noen ting,» tenkte han; «bestandig er det noe som er galt.»
Men de kan gjerne slå meg fordervet, når det skal være så nøye, så. Slå meg så blodet spruter. Så kommer doktoren og spør hva det er. Så kan de ha det så godt. Og så sier doktoren det er farlig, fryktelig farlig, og at jeg må ligge. - Og så sitter far og mor ved senga mi og gråter, og en dag sier doktoren at nå er Vesleknut død og må legges i graven. Og hver kveld går far og mor på kirkegården og gråter fordi de har vært slemme mot Vesleknut, så han måtte dø.
Og så vil de være bedrøvet bestandig, bestandig!»
Ved et plutselig omslag i tankegangen vendte hans medlidenhet seg mot far og mor, som ville bli så ulykkelige.
«Stakkars far og mor! Hvem skal da være snill mot dem og henge om halsen på dem og trøste dem? Lillebror er så liten, at han kan ikke gjøre stort, og jeg er jo i graven!»
Han gjorde bekymret en liten stans; dette begynte å bli altfor sørgelig. Så slo han med ett om.
«Men så var jeg ikke død likevel, det var bare på lissom,» fortsatte han, og øynene lysnet opp i et smil; «så kommer jeg tilbake igjen, og da blir det glede! - Snille far og mor,» sa han halvhøyt og fikk i det samme sånn hjertelig lyst til å legge seg riktig godt inn til dem og stryke dem over kinnet med hånden sin.
Men de er nok like glad med meg nå. - Uff, at jeg bestandig skal være så slem, så snille som de er!»
Gråten brøt på med ny kraft og var ikke lenger til å stanse.
«Det er min skyld alt sammen,» hulket han høyt og slo hendene for ansiktet.
Da det nå endelig var gått opp for ham hvem som egentlig hadde skylden, begynte angeren å verke, og han følte seg mer og mer ulykkelig. Der var ikke fred å få, for hvor han så, møttes han av fars og mors store og bedrøvede øyne.
«Å, bare jeg kunne gjøre det godt igjen! Men det er nok umulig! Aldri vil de bli glad
i meg mer - hø - hø!» Han gråt så inderlig sårt.
Men som han sitter der rådløs og fortvilet, dukker plutselig en skikkelse fram for tankene hans. Det kom aldeles av seg selv, og rart var det at han nettopp skulle komme til å tenke på ham nå. - Denne skikkelse var Veslehans, som prosten hadde fortalt om på juletrefesten i fjor, han som ble så ulykkelig fordi han hevnet seg og ikke ville be om forlatelse.
Nå var Knut likså ulykkelig fordi han hadde vært stygg og slem.
Enn om han ba om forlatelse! Far ville også det bestandig! - Ja - ja - han ville prøve det, han ville gå både til far og mor og be om forlatelse, så ble det kanskje godt igjen alt sammen, og aldri ville han være sint på dem mer, de som var så snille bestandig.
Denne beslutningen ga en forunderlig ro i sinnet og stanset litt etter litt gråten.
Han gjespet og så bort på senga. Der lå eventyrboka og sprikte med bladene.
Å, den kunne nok ikke bli liggende der! Pent og forsiktig tok han og la den i vinduet der far hadde lagt den. Og så krøp han opp i senga. Å, han var så trett, så trett! Nå ville han soveog så siden be om forlatelse, så ble nok alt godt igjen.
Han foldet hendene og begynte på sin vanlige aftenbønn uten å tenke over at det ikke var sengetid ennå. Men før han kom til slutten på det lille verset sitt, var han sovnet inn.
Da overlæreren en times tid senere kom inn i værelset, lå Vesleknut fremdeles og sov.
Det var stille og fredelig der inne.
I vinduet lå eventyrboka på sin plass tilsynelatende urørt; stolen var ikke engang flyttet.
Inn gjennom ruta skinte kveldssola; den sto over åskanten i tykk ølrøyk som en stor, rødgul glo. Over vindusposten og den gamle, slitte permen la den et matt, gyllent skjær, strøk lett bortover det hvite sengeteppet, drysset litt gull i Vesleknuts hår og listet også litt forgylning bort på den svarte, stygge ovnen.
Overlæreren satte seg på sengekanten og så på gutten sin. Kinnene hadde ennå merker etter tårer, men pusten gikk jevnt og rolig, og søvnen hadde glattet alle grimer ut.
Han hadde ikke hjerte til å vekke ham, men ble sittende i tanker der på sengekanten i skjæret av den fallende sol.
Det er underlig med kveldssola; de bleke strålene tenner mange tanker og fører langt av sted. Akkurat som Ole Lukkøyes paraply - du kjenner vel den? - drysser den de deiligste bilder og drømmer ut over den vide jord; det hender jo nok også at den lister litt sorg og bekymring inn med.
Overlærerens tanker samlet seg om Vesleknut som lå der foran ham, frisk og kjekk og vakker!
Å, hvor mangt og meget var det ikke i verden som ville prøve på å røve fra ham både sunnheten og kjekkheten og vakkerheten! - Han fulgte ham i tankene årene framover, så ham bli skolegutt, konfirmert, student, så ham dra hjemmefra ut i den store verden med dens tummel og larm, gudløshet og kav! Å Gud, hvert år la nye farer og fristelser for hans fot !
Hjertet snørte seg sammen i angst når han tenkte på alt dette, som også hans gutt måtte komme i berøring med. Hvordan ville det gå ham?
«Den Gud vil bevare er uten all fare!» Ja, inn til Guds hjerte ville han legge ham hver dag av sitt liv og slynge om ham et bånd av kjærlighet og tro så sterk at intet i verden skulle få makt til å rive det over ! -
En flue kom freidig spaserende over Vesle-knuts panne. Så var den borte i øyehårene og snuste, trippet raskt framover neseryggen og kikket betenkelig inn i den mørke nesehulen, strøk seg litt over vingene og dro så videre på sin undersøkelse.
Overlæreren reiste seg og jagde den vekk. Men da han skulle sette seg igjen, trådte han feil på foten og falt litt tungt ned på sin plass.
Ved det våknet Vesleknut.
Det første han så, var far på sengkanten, og straks husket han alt. Gamle, stygge tanker ville til å stikke seg fram igjen, men før de fikk tid til å få makt, reiste han seg brått opp i senga, tok et par skritt over teppet og la begge armene om fars hals.
«Omforlatelse, far,» ba han med sin bløteste stemme ; «du må ikke være sint på meg mer, ellers blir jeg aldri glad igjen! - Jeg skal være snill gutt bestandig!» føyde han til og kunne ikke holde tårene tilbake ; varme og runde dryppet de ned over fars skulder.
«Gud velsigne deg, gutten min,» sa faren med beveget stemme og sluttet ham fast i sine armer; han hadde også tårer i øynene. «Vi er så inderlig glad i deg, mor og jeg, og derfor ville vi så gjerne at du skulle bli en riktig snill og bra gutt, som vi kunne få megen glede av.»
«Snille far og mor!»
«Men, ser du, det kan ingen bli uten han tar imot straff, når han har vært uskikkelig. Derfor måtte jeg rise deg i dag, nettopp fordi jeg er så glad i deg.»
Knut gråt.Han skjønte ikke riktig det ennå; men når far sa det, var det nok slik.
«Å, jeg ville så gjerne være snill,» sa han, «så du og mor kunne bli riktig glad i meg!»
«Gud gi det, gutten min,» sa faren og kysset ham på pannen.
Nede i stua satt mor og ventet på dem; hun syntes de ble lenge borte og lyttet stadig ut mot gangdøra. Lillegutt puslet for seg selv inne på barneværelset; døra sto åpen dit inn.
Hun ble varm da hun hørte trinn i trappa.
«Det er stridig gemytt i Vesleknut,» sa hun til seg selv, «bare ikke far har vært for streng mot ham!»
Men hvor glad hun ble da døra gikk opp, og Vesleknut kom løpende mot henne med utbredte armer.
Å Gud skje lov og takk, han ville nok være mors snille gutt, Vesleknut!
Det var bare så vidt han fikk komme til orde for kjærtegn og kyss. Nå skulle det være glemt alt sammen!
Da Lillebror inne i barneværelset hørte snakk i stua, kom han bort i døra.
«Je, vil væle med je osså,» sa han og stavret seg fram over golvet; han var ikke ganske stø på foten ennå.
«Ja, komme du, gullet mitt!» sa mor og løftet ham opp på fanget ved siden av Knut.
«Nille, nille mamma mi!» sa han og klappet henne på kinnet.
Sist kom far. Han samlet hele den lille klyngen i sine store, brede armer, og den kvelden ble det vel fryd og glede i overlærerens hus oppe på bakken, slik som den bare finnes der hvor kjærligheten brenner i hjertene. - - -
Dette var siste gang i sitt liv Vesleknut fikk ris; men da var han også sju og et halvt år.
Indremisjonsforlaget
oppdatert 29.09.2023
Page visited
|
