Norrøn litteratur
Utdrag fra islandsk og norsk sagadiktning
Innledning:
På denne siden vil det bli lagt inn diverse utdrag fra sagalitteraturen som belyser sentrale sider ved liv, tro og holdninger i vikingtiden
Skallagrim dreper trellkvinnen sin.
Skallagrim Kveldulvson var en mektig mann på Island. Han hadde sønnen Egil, som naturlig nok hadde etternavnet 'Skallagrimson'
Dette utdraget er hentet fra "Egil Skallagrimssons saga" (s. 76), oversatt av Hallvard Lie, Aschehoug, ISBN 82-03-18651-3
"Da Egil var tolv år gammel, var han så dryg i veksten at det fans få voksne karer så store og sterke at han ikke vant over dem i leikene.
Den vinteren han gikk i sitt tolvte år, var han meget med i leiker. Tord Granesson var da i tyveårsalderen, og en sterk kar. Det ble ofte til det utover vinteren, at Egil og Tord ble stilt i lag mot Skallagrim.
Så var det en gang utpå vinteren at det ble holdt knattleik på Borg, sør i Sandvik. Tord og Egil leikte der i lag mot Skallagrim, og de fikk da aset ham ut og holdt på å vinne over ham. Men da kvelden kom, og solen var gått ned, begynte det å gå verre for Tord og Egil. Skallagrim ble da så sterk, at han løftet Tord til værs og kjørte ham i bakken så hardt at han brøts sund all gjennom og var død på flekken. Deretter grep han etter Egil. Men der sto Torgerd Bråk, en av trellkvinnene til Skallagrim. Hun hadde stelt Egil da han var liten, og var meget til kone, sterk som en kar, og trollkunnig til gagns.
"Vrenger du ut trollhammen nå, Skallagrim," sier hun, "mot din egen sønn!"
Da slapp Skallagrim taket i Egil og grep etter henne. Hun kastet seg til side og løp unna, og Skallagrim etter. Slik bar det i vei med dem ut på ytterste Digraneset. Der hoppet hun utfor berget og la på svøm. Skallagrim trev en stor stein og kastet etter henne, og råkte henne mellom herdene, og hun kom aldri opp igjen siden. Der heter det nå Bråkarsund.
Senere på kvelden, da de kom hjem til Borg, var Egil styggelig harm. Og da Skallagrim og husfolket hans hadde satt seg til bords, var Egil ennå ikke kommet i sessen sin. Han gikk inn i eldhuset og bort til den mannen som Skallagrim hadde med seg til å føre tilsyn med arbeid og eiendom på garden, og som han satte stor pris på, og ga ham banehogg. Deretter gikk han inn og satte seg. Skallagrim nevnte ikke ordet om det som var hendt, og det var fra nå av stilt om denne saken. Men far og sønn sa ikke et ord til hverandre lenger, hverken godt eller vondt, og slik gikk så denne vinteren."
Kommentar:
Skallagrim dreper trellkvinnen uten at noen griper inn. Dette kunne han gjøre fordi hun var hans eiendom som han kunne gjøre hva han ville med.
Egil, sønnen, tar imidlertid drapet tungt. Trellkvinnen hadde fostret ham opp.
For å hevne seg på faren, og dermed gjenopprette balansen i forholdet dem imellom, dreper Egil en mann som faren setter stor pris på.
Etter at drapene er utført, er det ingen som nevner saken lenger.
Tema:
Trellenes sosiale status
Blodhevn
Aud vanærer Øyolv
Aud Vesteinsdatter er gift med Gisle Sursson, som har blitt lyst fredløs. Øyolv er på jakt etter Gisle, og prøver å få Aud til å fortelle hvor han skjuler seg ved å bestikke henne med sølv.
Hun slår ham i ansiktet med sølvpungen, og han ber mennene sine om å drepe henne
Dette utdraget er hentet fra "Gisle Surssons saga" (s. 40), oversatt av Jon Gunnar Jørgensen, Islendingesagaene, Saga forlag,ISBN 978-9935-9198-6-1
"Da samlet Aud sølvet i en stor pung, reiste seg og slengte pungen med sølvet i nesa på Øyolv så blodet sprutet over hele ham, og sa: 'Dette skal du ha for å være lettlurt, og all slags ulykke med. Det falt meg aldri inn å overgi mannen min til et umenneske som deg, og både skam og vanære skal du ha attpå. Og det skal du huske, din stakkar, så lenge du lever, at en kvinne har banket deg. Ikke får du det du er ute etter heller.'
Da sa Øyolv; 'Grip hunden og drep den, selv om det er ei tispe.'
Da grep Håvard ordet: 'Ferden vår er skammelig nok uten et sånt nidingsverk, så opp med dere karer, la ikke dette skje.'
Øyolv sa: 'Det er sant som ordtaket sier: Det er av sine egne man skal ha det."
Håvard var godt likt, og det var mange som ville støtte ham i dette, og samtidig skjerme Øyolv mot ulykke, så Øyolv måtte gi seg, og dermed dro han sin vei."
Kommentar:
Hadde en mann gjort det samme som Aud, ville han blitt drept. Som Håvard sier, var det nidingsverk å drepe frie kvinner, og den skammen ønsket man ikke å påføre seg.
Tema:
Drap på frie kvinner er tabubelagt.
Vestein blir drept
Dette er et lite utdrag fra "Gisle Surssons saga" der Vestein går til sengs og sovner. En fiende sniker seg inn i huset og bort til sengen der Vestein har våknet, men uten å se noen ting. Den ukjente kjører spydet sitt tvers gjennom Vestein, som kaldt reagerer med: "Den satt!".
"Like før det lysner kommer noen inn, stille, og går dit bort hvor Vestein ligger. Han hadde da våknet. Han merker ingenting før han får et spyd i brystet, så det står tvers igjennom ham.
'Den satt', sa Vestein i det han kjente stikket.
Så gikk mannen ut.
Vestein ville reise seg, men i det samme falt han ned over sengestokken og var død."
Kommentar:
Vikingene hadde stor sans for den 'coole' og treffende replikken, helst ytret i en ekstrem situasjon. Her kommer Vedstein med en slik replikk i selve dødsøyeblikket. Han viser mot og overdreven likgyldighet ved å rose drapsmannen for et helt utmerket hugg. Slikt husket man!
Tema:
Ære
Kvinner å dø for
Dette avsnittet er hentet fra Wikipediasiden "Sagalitteratur"
Eksemplene her viser hvorledes kvinner brukte sin påvirkningsmakt over mennene til å fremme sine egne interesser.
Denne Wikipediaartikkelen er bra strukturert, og du bør lese den om du arbeider med norrøne problemstillinger.
"Om mennene unnlot å hevne urett og drap sto det ofte kvinner bak og egget dem. Mange av sagakvinnene oppfordret mennene sine til hevn og drap. Det er mange harde kvinner som opptrer i sagalitteraturen, noe som gjenspeilet den kulturen de sto i. Straks en kvinne var gift, tok hun ledelsen over husholdet og bar nøklene i beltet som tegn på sin autoritet. Kvinnene i Njåls saga, et høydepunkt innenfor sagalitteraturen, tar fordeler av denne makten.
Bergtora, Njåls hustru, taler fritt om sin maktposisjon: «Jeg er Njåls hustru, og jeg har like mye å si når det gjelder husfolk som ham.»
Hallgjerd, kona til Gunnar fra Lidarende, er ei stolt, farlig og lunefull kvinne. Gunnar og Njål er venner, men det hindrer ikke Hallgjerd og Bergtora å starte verdenslitteraturens kanskje mest berømte nabokrangel. Kvinnenes uvennskap fører til det ene mannsdrapet etter det andre, hele syv mann må dø for sine kvinner mens deres maktesløse ektemenn, Gunnar og Njål, betaler bot for drapene mens både vennskapet og ættene lider tungt.
I Laksdøla saga hisser Gudrun sine brødre til drap ved å beskylde dem for umandighet og ikke å duge til verken ondt eller godt: «Etter den hån og skam som den Kjartan har tilført dere ligger dere og sover...»
Når Hallgjerd får en mann til å dikte niddikt mot Njål, den skjeggløse gubbe, som hun hånlig kaller ham, må Bergtora benytte harde ord overfor sine sønner for å egge dem. Sønnen Skarphedin forsøker å le bort morens beskyldninger, men samme natt drar de ut og dreper niddikteren.
Når Hildegunn viser en kappe fylt med blod til Flose, han som ledet brenningen av Njåls hus, roper han ut i fortvilelse: «Du vil at vi skulle gå til et verk som må bli det verste for oss alle! Og kalde er kvinners råd!» Det er et fåfengt rop, for han vet akkurat hva som skal til.
Kvinner blir beskrevet med få ord i ytre beskrivelser. Isteden er det i handling og dialog at sagaenes kvinner blir framstilt, og da både fargerikt og nyansert. Selv om mange av kvinnene vises som både ærekjære og kalde, problematiske og vanskelige, er ikke dette bildet entydig. Aud i Gisle Surssons saga står trofast ved sin manns side etter han er blitt lyst fredløs og hjelper ham å skjule seg år etter år helt til han blir drept.
Njåls saga viser også en tilsvarende side med Bergtora når hun velger å brenne inn sammen med sin mann selv om hun blir tilbudt fritt leide. Det er et sammensatt bilde av henne som viser både det gamle patriarkalske kvinneidealet hvor ære og ætt kommer først, men også den kvinne som trofast ærer det ekteskap hun har inngått.
Kanskje en av de mest kampvillige sagakvinnene er Aud i Laksdøla saga som ønsker seg hevn etter at ektemannen Tord har skilt seg fra henne, men ætten, det vil si hennes brødre, unnlater å stå opp for henne. Da tar hun håndfast grep om hevnen selv. Hun kler seg bukser og rir til mannens gård og hogger ham ned flere ganger med sverd mens han ligger og sover. «Så stakk hun så hardt at sverdet ble stående i senga. Så gikk Aud bort, fant hesten, hoppet på ryggen og red hjem med så gjort.» Etterpå gir brødrene henne anerkjennelse for å ha opprettet æren."
Kommentar:
Vikingkvinnene hadde makt og autoritet nok til å kunne styre menne sine dit de ville.
Tema:
Kvinnemakt, ære
oppdatert 29.11.20
Page visited
46955 times
Totalt:
|
