1930-tallet : Politikk og ideologi
En brytningstid
Uferdig!!!
1930-tallet : Politikk og ideologi - I arbeid!!!
Det er naturlig nok ikke mulig å trekke et skarpt skille mellom 1920- og 1930-tallet. Om man er ute etter spesielle hendelser som kan markere et skille, er det mulig å hevde at den økonomiske krisen som oppsto etter krakket i Wall Street i 1929, eller Hitlers maktovertakelse i Tyskland i 1933, innebærer en overgang.
Generelt sett var nok 1920-årene en periode da folk følte de var ferdige med det verste, og at verden var inne i en positiv utvikling. På 1930-tallet, derimot, ble fremtidsoptimismen erstattet av en adskillig mer pessimistisk tro på at nye, og enda større tragedier enn 1. verdenskrig lurte i nær framtid.
1930-årene var en kaotisk periode i europeisk historie der frontene mellom de mange aktørene var harde både ideologisk og politisk.
I denne korte teksten er det naturlig nok en umulig oppgave å gi et dekkende bilde av utviklingen fram mot 2. verdenskrig.
Målet her er kun å gi en konsentrert oversikt over helt sentrale sider ved utviklingen og ved det vise hvorledes nasjonale og internasjonale hendelser påvirket norsk litteratur.
A. 1930-tallet internasjonalt
Demokrati
- De stabile demokratiske kreftene fant man i Vest-Europa og USA.
Tyskland hadde en demokratisk styreform etter Verdenskrigen, men den var skjør.
Misnøye med krigsoppgjøret, hyperinflasjon, enorm arbeidsløshet og sosial nød banet veien for ekstreme krefter både på høyre- og venstresiden i tysk politikk.
Adolf Hitler profiterte på dette, og han kom til makten i 1933. Demokratiet i Tyskland ble erstattet av den ekstreme nazismen.
Kommunisme
-
I Sovjetunionen opplevde man også en kraftig dreining mot diktaturet. For folk på venstresiden innebar den russiske revolusjonen i 1917 starten på en positiv utvikling mot et samfunn der alle skulle ha de samme plikter, rettigheter og goder – det kommunistiske samfunn.
Etableringen av Kominterm (Den kommunistiske internasjonale) i 1919 innebar et ønske om og vilje til å opprette proletariatets verdensdiktatur, avskaffe klassene og virkeliggjøre sosialismen som det første skritt mot det kommunistiske samfunn.
Etter en intens maktkamp i 1920-årene samlet imidlertid Josef Stalin all makt i sine hender og innførte gradvis et kommunistisk diktatur. Utover på 1930-tallet gjennomførte Stalin en brutal utrenskning av alle han trodde kunne true makten. Den mest åpenlyse terroren fant sted da han satte i gang Moskvaprosessene i 1936. I serier av arrangerte rettsaker der resultatet var fastsatt på forhånd, anklaget Stalin mange av sine nære medarbeidere for forræderi, og dømte dem til døden.
Sosialister og kommunister i vesten fulgte sjokkert med i det som skjedde i Moskva, og svært mange av dem brøt båndene de hadde knyttet til Sovjetunionen.
Sovjetunionen utviklet seg raskt til å bli et beinhard diktatur med Josef Stalin som diktatur.
Fascisme og nazisme
-
Tyskland
Det tyske demokratiet gikk under ved det tyske riksdagsvalget i 1932 som endte med Hitlers maktovertakelse i januar, 1933.
Hitler innførte det nazistiske diktaturet med seg selv som 'Der Führer' ('Føreren')
Den militære upprustningen skjøt fart, samarbeidet med det fascistiske Italia økte, andre politiske partier ble forbudt og antisemitismen (her: jødeforfølgelsen) ble en del av offisiell politikk.
I Spania hjalp Tyskland Francos fascister fram til seier over demokratiet under borgerkrigen (1936-1939)
I 1936 opprettet Tyskland Antikominternavtalen som et ledd i kampen mot kommunistisk ekspensjon.
Samme året arrangerte det nazistiske Tyskland de olympiske lekene i Berlin og demonstrerte der sin rasistiske maktpolitikk.
-
Italia
Benito Mussolini grep makten allerede i 1922 og ledet Italia i en fascistisk retning.
Han støttet aktivt utviklingen av facsisme/nazisme i Europa og kyttet etter hvert nære bånd til det nazistiske Tyskland.
Under den spanske borgerkrigen støttet Italia aktivt Francos fascister.
Mussolinis drøm var gjenopprettelsen av et nytt romersk imperium, noe som resulterte i en kraftig opprustning av militære styrker.
I 1937 sluttet også Italia seg til Antikominternavtalen (komintern: Se 'Kommunisme' ovenfor).
-
Japan
Blant de militære ble den antidemokratiske tendensen stadig sterkere i mellomkrigstiden.
I 1936 inngikk Japan antikominternavtalen med Tyskland og knyttet seg dermed sterkere til den europeiske fascismen.
-
Spania
I årene fram mot 1936 hadde Spania et skjørt demokrati.
Den spanske generalen Franco gjorde opprør i 1936, og han lyktes ved hjelp av nazistisk/fascistisk støtte (Tyskland/Italia) med å innføre et fascistisk diktatur i landet.
Etter Francos endelige seier i 1939 lå demokratiet i Spania med brukket rygg helt fram til midten av 1970-tallet.
Spania sluttet seg til Antikominternavtalen umiddelbart etter den fascistiske seieren i 1939.
Utviklingen av fascismen i Europa hadde to sentrale historiske forutsetninger:
- Den økonomiske kollapsen etter 1. verdenskrig med tilhørende arbeidsledighet
- Den marxistisk/kommunistiske trusselen
Konklusjon
Demokratiet var på defensiven i Europa gjennom hele 1930-tallet.
Det tegnet seg gradvis opp et bilde av tre politiske blokker:
- den demokratiske
- den kommunistiske
- den fascistiske/nazistiske
Spenningsnivået mellom disse blokkene var høyt og økende, og det ble stadig mer åpenlyst for mange at verden var på vei inn i en ny storkonflikt.
Globalt sett var årene fram mot den andre verdenskrig preget av stor politisk og sosial uro.
De internasjonale politiske og ideologiske konfliktene preget naturlig nok også utviklingen i Norge, både politisk, sosialt og litterært.
B. 1930-tallet nasjonalt
Politikk
-
Arbeiderbevegelsen
Norsk politikk var grovt sett delt i en voksende arbeiderklasse og borgerskapet (konservative) på slutten av 1920-tallet.
På venstresiden hadde Arbeiderpartiet opplevd kraftige konflikter internt.
Fram mot begynnelsen av 20-åra var partiet delt i en gruppe som ønsket å arbeide for revolusjonær klassekamp, og en annen som ønsket en samarbeidslinje basert på gjensidig avtaleverk og gradvise forbedringer av arbeids- og sosiale forhold.
Et eksempel på endringene i partiet var forholdet til Kominterm (Den kommunistiske internasjonale. Se "Kommunisme" ovenfor)
I 1919 meldte Arbeiderpartiet seg inn i Kominterm for så i 1923 å melde seg ut igjen.
Resultatet ble en oppsplitting av partiet i tre:
- Det norske Arbeiderparti var i utgangspunktet revolusjonært og radikalt og meldte seg INN i Komintern i 1919
- Norges Socialdemokratiske Arbeiderparti oppsto i 1921 grunnet Arbeidetpartiets (DnA) medlemskap i Komintern
- Norges kommunistiske Parti (NKP) ble stiftet av utbrytere fra Arbeiderpartiet da partiet meldte seg UT av Komintern i 1923
Dette var den radikale delen av arbeiderne som ønsket å fortsette kampen for revolusjonær klassekamp
Norges Socialdemokratiske Arbeiderparti og Det norske Arbeiderparti ble sammenslått til Det norske Arbeiderparti (DnA) i 1927
I utgangspunktet var partiet revolusjonært, men etter 1927 beveget det seg raskt i sosialdemokratisk retning og fikk allerede i 1928 kortvarig regjeringsmakt
Det nye Arbeiderpartiet brøt fullstendig med den revolusjonære linjen etter 1930, og i 1935 ble det dannet en arbeiderpartiregjering som satt med makten fram til krigsutbruddet i 1940
-
Høyresiden
På borgerlig side lå forholdene tilsynelatende til rette for utvikling av den samme høyreekstremismen (fascisme/nazisme) man opplevde i andre europeiske land:
- En revolusjonær arbeiderbevegelse
- Høy arbeidsledighet
- Økonomisk (+ sosial) krise
- Oppsplittet partimønster
De borgerlige partiene så imidlertid med varierende entusiasme på den nazistiske utviklingen i Tyskland. Det eneste partiet med en klar nazistisk sympati var Nasjonal samling (NS)
Offiseren Vidkun Quisling, som hadde vært forsvarsminister i bondepartiregjeringen etter stortingsvalget i 1931, forlot Bondepartiet i 1933 og dannet NS.
Partiet ønske å innføre et styresett i Norge som bygde på nazistisk/fascistisk ideologi
NS fikk aldri noen stor medlemsmasse i Norge, og partiet hadde minimal politisk innflytelse fram mot nazistenes invasjon 9. april, 1940
Se "Nyttige lenker" nedenfor dersom du ønsker mer informasjon.
Politiske sympatier, kulturkamp og litteratur
Den spente politiske situasjonen kombinert med store sosiale forskjeller og økende skepsis til konservative borgelige normer skapte skarpe fronter og stor spenning.
Utviklingen i Europa, der den sovjet-russiske kommunismen og den tyske nazismen utgjorde ytterpunktene, påvirket sterkt mange forfattere i Norge.
Flere så med stor sympati på den russiske revolusjonen og utviklingen i Sovjet-Samveldet fram mot midten av 30-tallet.
Endelig fikk man fjernet det totalitære og undertrykkende tsar-styret. Grunnlaget ble tilsynelatende lagt for et idealsamfunn der byrder og goder ble rettferdig fordelt.
Arnulf Øverland og flere andre forfattere hadde god tro på det nye kommunistiske samfunnet, og forventningene var høye.
Josef Stalins utrenskninger utover på 30-tallet, og brutaliteten og urettferdigheten man så i Moskvaprosessene i 1936, fikk imidlertid mange til å innse at det kommunistiske idealsamfunnet hadde utviklet seg til et blodig diktatur.
Mange av de norske forfatterne som hadde hatt en optimistisk tro på revolusjonen, mistet raskt troen på det kommunistiske idealsamfunnet.
På samme tid vokste nazismen seg stadig sterkere i Tyskland.
I utgangspunktet var det delte meninger om hvordan man burde forholde seg til Adolf Hitler og nazistene.
Etter hvert som nazistyret utviklet seg til et stadig mer tyrannisk diktatur, gikk et økende antall forfattere ut med klare advarsler mot nazismen.
Etter Hitlers maktovertakelse i 1933 ble den tyske fredsarbeideren Carl von Ossietzky sendt til en konsentrasjonsleir. I 1936 mottok han Nobels fredspris mens han var innlagt på et sykehus for tuberkulose. Nazistene nektet ham å motta prisen, og Hitler forbød tyskere å ta i mot fremtidige priser.
I Norge var det kun Knut Hamsun som støttet Hitler. Så godt som alle andre norske forfattere tok avstand fra nazistenes mishandling av Ossietzsky og knebling av tyske fredsaktivister. Blant de mest kjente av disse forfatterne var Sigrid Undset, Sigurd Hoel, Arnulf Øverland og Nordahl Grieg.
Den intense kulturdebatten på 30-tallet bygde i stor grad på de skarpe ideologiske motsetningene i tiden.
På ytterste venstrefløy fant man kommunistene, mens man på den andre siden fant de konservative som mer eller mindre stilltiende godtok utviklingen i Nazi-Tyskland. For mange konservative var nazistenes anti-kommunistiske politikk god nok grunn til å godta det meste. Det eneste klart naziprofilerte partiet var imidlertid Nasjonal Samling (NS) med Vidkun Quisling som leder.
På yttersidene oppsto det to grupper, begge med profilerte aktivister:
- De kulturradikale
Frontfigurer: Arnulf Øverland, Sigurd Hoel og Aksel Sandemose
- De kulturkonservative
Frontfigurer: Ole Hallesby, Sigrid Undset og Eivind Berggrav
Hallesby (professor i teologi) var en konservativ teolog, mens Berggrav (biskop) representerte den mer liberale delen av kirken.
De to grupperingene hadde hvert sitt tidsskrift.
De radikale (venstresiden) ga ut tidsskriftet "Mot Dag", mens de konservative brukte "Vor Verden" som sitt talsorgan.
Pressen for øvrig sympatiserte henholdsvis med kommunismen (arbeiderpressen) og nazistenes nyordning i Tyskland (endel borgerlige aviser, bl.a. Aftenposten).
Kortfattet oversikt:
|
De kulturradikale
|
De kulturkonservative
|
- Tidsskrift: Mot Dag
- Politisk radikale, ofte kommunister
- Kritiserte kirken og kristendommen
- Tilhengere av Freuds teorier
Sentrale navn:
|
- Tidsskrift: Vor Verden
- Politisk konservative
- Forsvarte de kristne verdiene
- Motstandere av Freuds teorier
Sentrale navn:
|
Kvinnekampen:
Moral og sedelighet:
Kulturdebatten i 1930-årene
Økonomi
Nyttige lenker:
oppdatert 08.09.2018
Page visited
96348 times
Totalt:
|
