(Presentasjon)
“Nr. 13” av Rudolf Nilsen skildrer livet i en arbeiderblokk i Kristiania (Oslo) på begynnelsen av 1900-tallet. Han beskriver fire av beboerne spesielt og de kummerlige forholdene de lever under generelt.
(Tema/budskap)
Under overflateplanet dreier diktet seg om fattige arbeideres kamp for å overleve en hard virkelighet og deres uvitenhet om årsaken til at de lever i elendighet. I de tre siste strofene møter vi diktets budskap. De unge, som har studert marxistisk teori, ser klart at veien til et bedre samfunn går gjennom en bevisstgjøring av massene. Gjennom politisk skolering av arbeidsfolk vil man kunne realisere en kommunistisk revolusjon, kapitalismens åk vil kastes av, og folket vil finne veien til “et land, der Nr. 13 ikke er”.
(Innhold)
Innledningsvis virker det som om fortelleren i denne episke teksten har blitt spurt om veien til “Nr. 13”. Dette er utgangspunktet for en relativt detaljert beskrivelse av både leiegård og enkelte beboere.
Leiegården fremstilles som ekstremt dårlig. Den er svært stor og den har mye til felles med mange andre arbeidergårder i byen, men det er ingen som er så svart og trist som Nr. 13.
Vi blir også fortalt at slike triste gårder finner vi i andre byer, “i milevis av gater - der hvor fattigfolket bor”. Dette understreker på en effektiv måte hvor omfattende fattigdommen er, og at dette er et globalt problem.
Selve tittelen på diktet, og altså nummeret på leiegården, gir klare negative konnotasjoner. Tallet ‘13’ vil av de aller fleste bli oppfattet som ulykkesvarslende. I “denne råtne mursteinsrøis” lever arbeidsfolket uten “sol og luft og lys”, og tuberkulosen gjør store innhogg. Fortelleren presenterer oss så for fire av beboerne, som på ulike måter representerer skjebner som er produkter av den fattigdommen de lever i.
Gamle Dal har trolig hatt tuberkulose, sykdommen som spesielt rammet fattige i slumområdene. Han har kun en halv høyrelunge og er generelt sett ganske så skral. Men til tross for at han har blitt tilbudt plass på gamlehjem på landet, foretrekker han å bo i “Nr. 13”
Hvorfor?
Svaret er trolig at “Nr. 13” ikke bare representerer mørke, fattigdom og elendighet. Bygården bebos av mennesker som i all sin fattigdom også bryr seg om hverandre og er solidariske. Vi hører at det tennes lys “i kammers og i kott” om kvelden når arbeidsdagen endelig er over. Det stekes “flesk og småmakrell”, og ungelatter fyller den triste arbeiderblokken. Fortelleren trekker her et tydelig skille mellom den dystre materielle virkeligheten boligblokken og det daglige arbeidet symboliserer, og det tette og varme samholdet mellom menneskene som bor der.
Vi møter så “Kalsen”, en fattig, alkoholisert arbeider med kone og mange barn. Kalsen har levet et lykkeligere liv dengang han seilte på sjøen som en fri mann, inntil “alle døgn ble grå”. Det er vanskelig å si hva som har hendt Kalsen, men han kan ha vært utsatt for en arbeidsulykke, eller liknende, som har gjort det umulig for ham å arbeide som sjømann. Den eneste muligheten hans har trolig vært å måtte akseptere det samfunnet har tilbudt ham på land, - og det har nok ikke vært mye.
Jomfru Olsen i etasjen over viser kvinnesynet i et borgerlig samfunn. Av uvisse årsaker har hun ikke giftet seg. Hun fremstilles som medlem av avholdslosjen, og hun er “surøiet og lei”. Ugifte jomfruer hadde ingen høy status i samfunnet. Det var nok adskillig enklere å være en lystig, eldre ungkar, enn å være en sur, gammel jomfru! (her kan man gå nærmere inn på det borgerlige kvinnesynet)
Smukke Olga er det andre kvinnen vi møter. Hun representerer en helt annen kvinneskjebne enn Jomfru Olsen. Smukke Olga er den fattige industriarbeiderkvinnen som ikke kan leve på lønna fra fabrikken. Den eneste utveien er prostitusjon. Denne utnyttelsen av fattige unge kvinner var svært utbredt. Nøden skapte en håpløs livssituasjon, og den eneste utveien for mange unge jenter var å selge seg til mer velstående menn.
Disse fire personene bruker Rudolf Nilsen til å vise hvorledes det kapitalistiske samfunnet utnytter og misbruker arbeiderklassen. Gamle Dal er ødelagt av tuberkulose, Kalsen flykter fra elendigheten gjennom alkohol, jomfru Olsen kan tenkes å være religiøst virkelighetsfjern og engasjert i avholdssaken, og Smukke Olga tvinges ut i prostitusjon.
Kapitalistenes trang til profitt skaper et samfunn der borgerklassen lever i rikdom, mens arbeidsfolk tvinges inn i fattigdom og ulike former for fremmedgjøring.
Slik sett kan de 21 første strofene betraktes som en skildring av fattige arbeideres elendige leve- og arbeidsforhold.
I de tre siste strofene, derimot, møter vi adskillig større optimisme. “De ganske unge menn” er i ferd med å skolere seg politisk. De setter seg inn i marxistisk ideologi, og ser etter hvert årsakene til arbeidernes elendighet. Rudolf Nilsen nevner ikke Marx og Lenin spesielt, og han oppfordrer heller ikke direkte til en kommunistisk revolusjon. Det ligger imidlertid mellom linjene at det nettopp er det kommunistiske samfunnet han sikter til når han viser til veien mot “Atlantis og Utopia” - til “et land, hvor Nr. 13 ikke er”.
(Form)
Rudolf Nilsen tar flittig i bruk diverse virkemidler for å understreke tema og budskap.
Diktet består av to deler. Den første består av 21 strofer. Her beskrives leiegården og livet der, og i tillegg får vi en mer detaljert innføring i fire enkeltskjebner. Den triste livssituasjonen til beboerne understrekes ved en gjennomført monoton, jambisk rytme.
I den siste delen, som består av tre strofer, møter vi håpet og budskapet om muligheten til å skape en bedre verden. Her ser vi umiddelbart en helt annen rytme. De monotone og triste jambene brytes opp av anapester, trokeer og daktyloser. (her kan man jo forenkle ved å skrive “lettere, muntrere og mer optimistisk rytme”)
Det er følgelig en klar sammenheng mellom rytme og tema/budskap i diktet.
I enkelte strofer bruker Nilsen bokstavrim (allitterasjon) for å levendliggjøre beboerne og vise hvorledes livet leves i boligblokken til tross for de dystre levevilkårene:
“Der sisler stekepanner fylt med flesk og småmakrell,
og veggene gir gjenlyd av de sultne ungers sprell –
ja gården vår har sangbunn slik en herlig fredags kveld!”
(strofe 18)
Her spiller allitterasjonen på ‘s’ og ‘f’, samtidig som ordvalget er udelt positivt. Resultatet blir at vi settes inn i en positiv atmosfære som oser av hygge, kos og glede.
Diktets tittel gir i seg selv assosiasjoner om noe uhellsbringende og negativt. Slik sett dekker tittelen de første 21 strofene, og den har noe allmengyldig over seg.
Nilsen bruker språklige virkemidler ved flere anledninger.
Et eksempel er Kalsens sprukne fiolin. Det er rimelig å anta at denne fiolinen egentlig er en metafor for Kalsens liv. Liksom fiolinen har han også hatt en ‘god klangbunn’. Han har levd et lykkelig liv på sjøen - helt til han brått opplevde et kraftig slag, - og “alle døgn ble grå”.
(nå har jeg skrevet rundt 1100 ord, jeg må runde av. Men det er så mye mer å skrive...
Hva gjør jeg??? Jeg må slutte av...)
(avslutning)
“Nr. 13” er et utrolig rikt dikt både med hensyn til innhold og form. Det er fristende å gå dypere inn i drøftingen av både menneskeskjebner, symbolikk, bildebruk og strukturell oppbygning. Skrivesituasjonen gjør dette imidlertid vanskelig.
Avslutningsvis velger jeg å understreke den funksjonen diktet hadde som innlegg i datidens politiske situasjon. Rudolf Nilsen var kommunist og arbeidet for å innføre et nytt styresett i Norge gjennom revolusjon. I diktet kommer dette klart fram i arbeidet til “de ganske unge menn”. Som tidligere nevnt, er hovedoppgaven å bevisstgjøre arbeiderklassen slik at arbeidsfolk ikke bare opplever at de har det vondt, men at de også forstår årsakene til at de har det vondt.
Da vil de kunne gjøre noe med sin egen situasjon, og slikt sett er diktet tidløst.
(vel 1200 ord - nå må da sensor bli fornøyd...)
oppdatert 29.09.23
Page visited
96347 times
Totalt:
|
