Norsksiden -> - Psykoanalysen - Id - Superego - Ego - Seksualitet og oppdragelse - Litteraturen - Søk i VGSkole ->

Rundt 1900 introduserte den østerikske legen, Sigmund Freud, sine tanker om den såkalte 'psykoanalysen'.
Psykoanalysen er basert på en teori om det menneskelige sjelelivet der det 'ubevisste' blir tillagt en avgjørende betydning.
Store norske leksikon har en mer inngående artikkel om psykoanalysen.

Svært enkelt formulert hevdes det at vi ved fødselen er utstyrt med en mengde egenskaper og impulser som ikke er sosialt akseptert. I løpet av sosialiseringsprosessen (oppveksten) lærer vi oss å fortrenge alle slike sosialt sett negative egenskaper og impulser som ligger lagret i det ubevisste.
Dette kan lett virke inn på adferd og følelsesliv i voksen alder. Nevroser, angst, frustrasjon og mindreverdighetsfølelse vil kunne ødelegge livet til mennesker som har måttet fortrenge mange av sine naturlige følelser og impulser.

Freud mente den sterkeste kraften i menneskets sjeleliv var seksualiteten.
Det problematiske var da naturlig nok at nettopp seksualitet var (og kanskje fortsatt er) gjenstand for den strengeste sosiale undertrykkelsen. Seksuelle følelser ble følgelig utsatt for den mest intense fortrengningen, og de måtte leve sitt liv i det skjulte, altså i det ubevisste.
En behandling basert på psykoanalysen går ut på å kartlegge de fortrengte egenskapene og (barndoms)konfliktene som ubevisst påvirker reaksjoner i voksen alder.

Tekstutdraget nedenfor er hentet fra Wikipedia (noe omarbeidet)
Det gir en noe grundigere og mer strukturert innføring i de grunnleggende tankene i psykoanalysen.

"Freud skjelnet mellom ubevisste og bevisste sider ved menneskets sinn.

• ID (pre-bevisst, instinktivt gledesøkende)
• Superego (ubevisst, indre moral)
• Ego (bevisst realitetsorientert)

Menneskesinnet

ID er den eneste delen av sinnet som er til stede ved fødselen. ID er en utrettelig lyst- og behagskilde som uavbrutt sender oss impulser og trigger begjær. I stor grad gjelder dette impulser av seksuell eller aggressiv art. ID har absolutt ingen kontakt med bevisstheten eller den virkelige verden, og er altså kun opptatt av å tilfredsstille sine impulsive ønsker. ID er den største delen av psyken. De fleste av våre mentale aktiviteter er vi derfor ikke bevisst på.

Superego er det bevisste aspektet ved vårt sinn som utvikles gjennom oppdragelse og sosialisering i barndommen. Superegos ønsker er på mange måter det motsatte av IDs. Den er vårt moralske skjold som ønsker å hindre oss i å virkeliggjøre innfall som ikke er sosialt aksepterte.

Ego er en slags mellomting mellom de to ovenfor. Den har kontakt med både ID og Superego, og har som oppgave å «mekle» mellom disse to kreftene og gjøre begge tilfreds.
Freud mener at impulser og lyster samler seg i oss og i perioder er nødt til å «tømme seg». Egos oppgave er å gjøre dette på en sunn måte. For sterkt uttrykk av såvel ID som Superego kan medføre ulike former for psykiske lidelser. Har en mann for eksempel sterke følelser for en kvinne, vil uhemmet uttrykk av ID kunne føre til unormalt aktiv seksualitet. På den annen side vil sterk undertrykkelse kunne føre til at frustrasjonen over innestengt begjær samler seg opp og eventuelt fører til at Superego mister kontroll. Mannen kan i en slik situasjon i verste fall ty til voldtekt.
Ego har derfor en viktig oppgave i å la impulser komme til uttrykk på en måte som ikke uroer Superego. I dette tilfellet kan det for eksempel være ved at mannen får tilfredsstilt sine seksuelle lyster (ID tilfredsstilles) ved å tilnærme seg kvinnen på en konstruktiv og sosialt akseptert (Superego tilfredsstilles) måte.

Drømmene er en annen arena hvor ID kan uttrykke seg. Her kan begjær og lyster utspille seg, men dette skjer i form av symboler, slik at de ikke blir opplevd så direkte at man blir urolig og dermed vekkes fra søvnen. Hvis for eksempel en kvinne har en drøm hvor hun sitter i et tog som kjører gjennom en tunnel, symboliserer drømmen hennes, ifølge Freud, begjær etter seksuell kontakt med en mann."

Teksten fortsetter under reklamen!

Dette var kontroversielt stoff i første halvdel av 1900-tallet!
Det ble da heller ikke bedre av at Freud mente at også barn hadde seksualdrift, og at den måtte få anledning til å komme til uttrykk.
En naturlig konsekvens av psykoanalysen var at oppdragelsen måtte bli friere. Barn og ungdom måtte i særlig grad opplæres til å få et mer naturlig syn på egen seksualitet. Friere syn på seksualitet ville gjøre Egos oppgave langt lettere, fortrengningen av seksuelle følelser ville bli langt mindre, og mennesket ville leve et friere, mer naturlig og lykkeligere liv.

Psykoanalysen fikk økende betydning for litteraturen i Norge fra 1920-årene av.
Innslag av psykoanalyse i moderne litteratur finner man gjerne i forbindelse med:

• seksualitet
• drømmer
• hallusinasjoner
• galskap
• ”terskelsituasjoner”
• hele det komplekse sjeleliv

Kilde: Høgskolen i Østfold

Mange norske radikale forfattere kastet seg over de nye tankene og skrev bøker om unge mennesker som frigjorde seg fra gamle dagers ødeleggende seksualsyn.

Sigurd Hoel uttrykker dette krystallklart:

"Seksualundertrykkelsen fremkalte nevroser, impotens, frigiditet, angst og melankoli, den forpestet menneskenes liv og gjorde dem mottakelige for all slags svindel, og forberedte derved grunnen for alle tyranner. Et fritt seksualliv uten skam og angst ville frigjøre uante krefter i menneskesinnet, ville gjøre livet vakkert og rikt og menneskene glade og lykkelige gjennom tusen år."

Mot kulturradikalerne sto de kulturkonservative. De betraktet psykoanalysen som en trussel mot det bestående samfunn, og den litteraturen den inspirerte til, kalte de 'kloakklitteratur'.
Den konservative avisen "Morgenbladet" hadde en artikkel om den nye litteraturen der overskriften var: "En skitten strøm flyter utover landet".
For de kulturkonservative, som fremdeles beskrev onani som en medisinsk og religiøs katastrofe, var de radikales skildringer av friere sexliv en forferdelig vederstyggelighet.

Det er fristende å hevde at startskuddet for den voldsomme kulturdebatten på 1930-tallet ble avfyrt i 1927 av nettopp Sigurd Hoel med "Syndere i sommersol". Boka, som handler om fire unge menn og fire unge kvinner som stikk i strid med datidens normer drar på sommerferie sammen, fikk de kulturkonservative til å eksplodere.
En søndag i 1928 ble romanen angrepet fra sju prekestoler i Oslo, og den ble slaktet av konservative kritikere.

Det må understrekes at psykoanalysen ikke bare inspirerte til litteratur om seksualproblematikk.
Den var utgangspunkt for litteratur om mange former for fortrengning og fremmedgjøring. En av de mest kjente romanene er Aksel Sandemoses "En flyktning krysser sitt spor", der vi allerede i innledningen møter "Janteloven". Både i denne boken og flere andre graver Sandemose seg tilbake til barndommen og oppveksten for å finne forklaring på handlinger utført som voksen.

Her kan du kjøpe "Syndere i sommersol" av Sigurd Hoel (R)