Førkrigsmodernismen i Norge

Modernismen ble ingen vesentlig retning i Norge før etter krigen. Tradisjonalistisk litteratur dominerte markedet, og de modernistiske skribentene må nok oppfattes som enslige svaler i et hav av tradisjonalisme.
Hvorfor Norge ikke fulgte den modernistiske trenden i Europa, er det flere årsaker til.
  • Vårt land var i en særstilling på grunn av løsrivelsen fra Sverige i 1905
    Etter 500 år som den underlegne parten i unioner med Danmark og Sverige, var vi endelig en selvstendig nasjon igjen med et sterkt behov for å bygge opp vår egen identitet. Da var det naturlig at vi ønsket å markere dette gjennom litteraturen. Den fikk dermed en nasjonsbyggende funksjon der historie, moralske spørsmål og politiske utfordringer fikk stor betydning.

  • Prosessen ovenfor begynte allerede på 1800-tallet i takt med at Norge fikk en stadig større grad av indre selvstyre. I siste halvdel av århundret opplevde vi en litterær gullalder med et mangfold av realistisk litteratur og bildekunst.
    Etter frigjøringen fra Sverige i 1905 var det naturlig at forfatterne bygget videre på den realistiske tradisjonen.
    Norske forfattere hadde nok generelt sett en tro på at tradisjonalistisk, realistisk litteratur egnet seg best til å formidle de forholdene de syntes stod sentralt i utviklingen av vår nye nasjon.
    Et eksempel kan være Knut Hamsuns bøker om industrialiseringen og framveksten av det moderne Norge: "Barn av tiden", "Segelfoss by" og nobelprisvinneren "Markens grøde"
    Disse tre realistiske romanene tar et klart oppgjør med det Hamsun oppfatter som negative og truende sider ved framveksten av det moderne samfunnet. Her er det ikke mye modernisme å finne.
  • Det er også vanlig å påpeke det faktum at antallet modernistiske forfattere i Europa generelt var svært lite i forhold til tradisjonalistene. I et lite land som Norge druknet de få modernistene ganske enkelt i massen av tradisjonalister.

    • Allikevel fantes det noen enslige svaler som skrev modernistisk litteratur før krigen her til lands, også! Allerede på 1890-tallet finner vi de første klart modernistiske innslagene i norsk litteratur.
    Sentrale modernister på den tiden er Knut Hamsun, Sigbjørn Obstfelder og Vilhelm Krag.
    Av Hamsuns tidlige prosaverk er 'Sult' og 'Mysterier' klare eksempler på tekster som beskriver forholdet mellom menneske og samfunn som fylt av fremmedfølelse og eksistensiell tomhet.
    Obstfelders dikt "Jeg ser" gir uttrykk for mange av de samme tankene. Du finner noen spørsmål med svar hos VGSkole.no
    "Der skreg en fugl" er et eksempel på Wilhelm Krags modernistiske diktning. Klikk lenken for en kortfattet tolkning av diktet.

    Arbeider- og rallarforfatteren Kristoffer Uppdal skrev stort sett realistiske romaner, men i lyrikken griper han til modernismen. Gjennom ekspresjonistiske og surrealistiske virkemidler ønsker han å få fram uroen og redselen ved å oppleve Europas ferd mot den totale menneskelige kollaps under den første verdenskrigen. Et godt eksempel på dette er diktet "Dansen", som skildrer galskapen bak nedslaktningen av millioner av unge menn på de europeiske slagmarkene.

    Tre andre lyrikere som klart brøt med tradisjonalismen, var Claes Gill, Emil Boysen og Rolf Jacobsen.
    Claes Gill vender blikket innover mot menneskesinnet og skildrer dette i en konsentrert symbolsk form. Han bryter med tradisjonelle metriske mønstre og legger hovedvekten på det konsentrerte bildet.
    Rolf Jacobsen benytter også en klart modernistisk form med et utradisjonelt innhold. I motsetning til Gill skriver Jacobsen en langt mer utadrettet lyrikk. Han er opptatt av samfunnet rundt seg, og han benytter "upoetiske" ord og uttrykk i skildringen av det moderne bysamfunnet.
    Claes Gill og Rolf Jacobsen representerer følgelig to sider ved modernismen som skulle vise seg å sette sitt preg på lyrikken etter den andre verdenskrigen.

    Mer kommer...

    Nyttige lenker:

    oppdatert 10.09.2018