Dadaismen
oppsto under den første verdenskrigen som en reaksjon på krigens vanvidd, umenneskelige handlinger og meningsløshet pakket pent inn i nasjonalistisk og patriotisk propaganda.
Dadaistene angrep den tradisjonelle kunsten ved å karikere og latterliggjøre den. Tradisjonelle kunstneriske uttrykksformer ble sett på som bilde på de umenneskelige borgerlige verdiene og normene som hadde ført verden inn i krig og elendighet. Målet med dadaismen var derfor å vise den innebyggede falskheten i tradisjonell, etablert kunst.
Når vi smiler av dadaistiske uttrykk, må vi huske på at de står for en meget alvorlig politisk filosofi. Hovedpoenget er å rive ned det borgerlige synet på kunst som noe eksklusivt, og å få folk til å gjennomskue de falske idealene som drev verdenskrigen fram.

Alt er kunst, hevdet dadaistene!
Man kan ta hva som helst og pakke det inn som kunst, da blir det kunst.
Marcel Duchamp viste dette da han presenterte kunstverket 'Fountain' ('fontene') på en kunstutstilling i New York i 1917
Kunstverket var ganske enkelt en urinal fra et herretoalett i liggende stilling.
Duchamp valgte seg altså ut en svært så triviell gjenstand fra en virkelighet de aller fleste vil oppfatte som vemmelig og skitten. Denne gjenstanden fører han inn i en helt annen virkelighet og presenterer som et kunstverk.
Det var ikke rart at publikum reagerte heftig på et såpass dramatisk brudd på takt og tone.
Dadaisten Duchamp hadde lyktes :)
Dadaistene ønsket å snu vandte forestillinger på hode for å få dem til å framstå som forrykte og absurde. De ønsket å få folk til å revurdere oppfatningene om virkeligheten slik at at man kunne bli i stand til å tenke nytt og skape en ny verden.
Kanskje kunne man da se redslene og elendigheten som skjulte seg bak den ekstreme nasjonalismen og den falske patriotismen som tennte verdenskrigen?
Dadaistene mente altså at man kunne 'avmaskere' samfunn og kultur slik at alt kunne bygges opp på nytt. Derfor prøvde de å vise falskheten ved den europeiske kulturen ved for eksempel å kalle en urinal for en fontene og stille den ut som et kunstverk.

Dada er dada, kan man hevde!
Denne påstanden er både meningsløs og meningsfull. Meningsløs fordi begrepet 'dada' er meningsløst, og meningsfull fordi det derfor gir mening å hevde at 'dada' er meningsløs :)
Moderniteten kan framstå som meningsfull, men samtidig også meningsløs når den fører til krigens elendighet og massemyrderier.
Når moderniteten skaper en meningsløs verden, må kunsten vise dette ved selv å framstå som meningsløs, hevdet dadaistene.

Hensikten med dadaistisk kunst var å bevisstgjøre folk om falskheten og meningsløsheten i det autoritære europeiske samfunnet. For å kunne opprettholde autoritetenes absolutte makt var/er det viktig å ensrette en majoritet av befolkningen til ukritisk å akseptere de politiske og sosiale autoritetenes normer og regler. I norsk litteratur finnes det mange eksempler på forfattere som tar et klart oppgjør med dette. Kielland, Lie, Garborg og Bjørnson kan være noen få eksempler på slike. Et moderne eksempel på det samme finner vi i britiske Pink Floyds verk 'The Wall' fra 1979 (filmatisert i 1982).
Her er et klipp fra filmen som viser hvorledes skolesystemet fungerer som et vertøy for myndighetene til å ensrette og disiplinere unge mennesker. Slik skaper autoritære samfunn lydige soldater. Her er det ikke rom for kritisk tenkning og kreativitet!

Mange dadaister ønsket å uttrykke sin frustrasjon over slike samfunnskrefter, blant annet ved å billedliggjøre menneskenes generelle, ukritiske aksept av autoritetenes normer og regler.
Raoul Hausmann eksemplifiserer dette i 'The Mechanical Head' ('Det mekaniske hodet'). Her viser han et menneske som ikke er i stand til å tenke selv. Han har ingen evne til kritisk tenkning, men aksepterer ukritisk alt han blir beordret til. Han symboliserer altså den ideelle soldat, som sammen med millioner av andre marsjerer lydig i døden på slagmarkene for å drepe og dø for autoritetenes falske idealer.
I mine øyne framstår figuren som et massivt trehode med sammentrukne lepper og uttrykksløse øyne. Gjennom et beger på toppen av hodet fores han med det myndighetene ønsker å informere ham om. På det ene øret er det påmontert en radioliknende sak med en tommestokk som fungerer som antenne. Denne 'radioen' fungerer som en enveiskommunikasjon mellom myndighetene utenfor og mannens hjerne. Dette er et bilde på et menneske som er sosialisert slik myndighetene ønsker. Dette mennesket vil aldri protestere og opponere mot myndighetenes vedtak. Han er ikke lenger i stand til å tenke selv.

I en artikkel om den svenske duoen 'Dada Life' i Crustnation, 'Behind the Name: Dada Life', møter vi mange av de sentrale tankene i dadaismen:

"For å finne svaret (...på hva 'Dada Life' betyr...) må vi kjøre en kjapp historiesession og gå tilbake til forholdene i Europa i 1916. På den tiden opplevde kunstnere og forfattere, hovedsaklig franske og tyske, den største og mest dødelige krigen så langt i historien. De møttes i det nøytrale Sveits. Der fant de sikkerhet og en mulighet til å fortsette sin kunstneriske virksomhet.
Denne gruppen var oppbrakt over at det 'moderne' europeiske samfunnet i det hele tatt kunne tillate Verdenskrigen å inntreffe.
Som en protest mot bakgrunnen for krigen, nasjonalisme, rasjonalisme og materialisme, besluttet de seg for å skape en meningsløs, irrasjonell 'ikke-kunst' som et metaforisk uttrykk for det absurde samfunnet de befant seg i.
'Hvis samfunnet utvikler seg i denne retningen', hevdet de, 'vil vi ikke være del verken i det eller dets tradisjoner...vi, som er ikke-kunstnere, vil skape ikke-kunst - siden kunst (og alt annet i verden) er uten mening uansett'. De valgte navnet 'Dada' for sitt 'anti-kunstprosjekt', og ble følgelig 'dadaistene'
Ordet 'Dada' er et fransk barneord for 'lekehest', og er altså helt uten mening som navn på en kunstnerisk/litterær retning.
Dadaistene anvendte en svært provoserende form for hva vi i dag vil kalle 'sjokk-kunst'. De introduserte obskøniteter, humor og dagligdagse gjenstander i sine kunstneriske prosjekter. Generelt sett mislikte folk denne nye kunstformen, noe som bare oppmuntret dadaistene. I deres øyne betød dette at de gjorde det rette!
Dadaismen (... som egen kunstretning ...) døde ut etter den første verdenskrigen. Da hadde den spredt seg over resten av Europa og til USA. Enkelte hevder at dadaismen døde nettopp fordi den var i ferd med å bli akseptert av samfunnet den kritiserte, og at den på den måten drepte seg selv.

Hvilke grunnleggende trekk fra den opprinnelige dadaismen finner vi i 'Dada Life'?
Et godt eksempel er selve grunnregelen for dadaistkulturen tidlig på 1900-tallet: 'FØLG ALDRI NOEN REGLER' ('Never follow any rules')
Det første budet i 'The Rules of Dada' er ganske identisk: 'DET FINNES INGEN REGLER' ('There are no rules') "

Kilde: Fritt oversatt fra Crustnation

Dadaismen avviser enhver formtvang, og de kunstneriske utrykkene blir naturlig nok sterkt påvirket av dette.
Dette kommer klart fram i oppskriften på å skrive et dadaistisk dikt nedenfor:

How to Make a Dadaist Poem (method of Tristan Tzara) To make a Dadaist poem:

  • Take a newspaper.
  • Take a pair of scissors.
  • Choose an article as long as you are planning to make your poem.
  • Cut out the article.
  • Then cut out each of the words that make up this article and put them in a bag.
  • Shake it gently.
  • Then take out the scraps one after the other in the order in which they left the bag.
  • Copy conscientiously.
  • The poem will be like you.
  • And here are you a writer, infinitely original and endowed with a sensibility that is charming though beyond the understanding of the vulgar.
--Tristan Tzara Source
Retningen tror på den absolutte inspirasjon og det ubevisste. Dadaistenes aktiviteter uttrykker seg gjennom billedkunst, litteratur og teater. Dada var en nihilistisk og anti-estetisk bevegelse. Da ordet "dada" ikke har noen fornuftig mening, viser det direkte til det dadaistiske budskapet om samfunnets meningsløshet og irrasjonalitet. Dadaismen som egen kunstnerisk retning hadde ingen lang levetid, men påvirkingen og innflydelsen dadaismen hadde på andre modernistiske 'ismer', har vært betydelig helt fram til i dag.
Den første retningen som henter vesentlige impulser fra dadaismen, er surrealismen. I neste avsnitt skal vi se nærmere på de sentrale tankene og uttrykksformene i denne 'ismen'
I norsk litteratur bryter tankene fra dadaismen først gjennom i etterkrigsmodernismen.

Kort oppsummering:
  • Oppsto i Sveits under den første verdenskrigen og hadde en kort blomstringsperiode (1916-1922)
    Spredte seg raskt til store deler av Europa og USA

  • Inspirert av og angrep verdenskrigens redsler.

    Dadaistene følte seg desillusjonert og fremmedgjort i et samfunn som kunne skape og legitimere slike redsler.
  • Angrep kunsten til dette etablerte samfunnet fordi den ble oppfattet som en del av borgerskapets falske virkelighetsforståelse.

  • Markedsførte seg ikke som kunst, men som 'anti-kunst'

  • Ønsket å bryte med alle normer og regler ved å framstå som meningsløs, irrasjonell og tilfeldig.
    Dadaistene stod følgelig fritt til å produsere svært ulike former for kunst så lenge hovedformålet var å provosere framfor å behage.

  • Dadaismen la grunnlaget for og inspirerte den surrealistiske bevegelsen.

Nyttige lenker:

Oppgaver:
  1. Studer de dadaistiske uttrykkene dere får opp her (googlesøk: 'dadaism art'. Velg ut et par uttrykk dere synes er svært karakteristiske for dadaismen. Forklar hva dadaisme er og hvordan dette kommer fram i verkene.

  2. Følg oppskriften for hvordan man kan lage et dadaistisk dikt ovenfor og lag ditt eget dikt :)

    3. oppdatert 12.09.2018