Henrik Ibsen: Villanden - en analyse
Studentarbeid - DALU (Organisert av VGSkole)
A. Presentasjon
Vildanden er skrevet av Henrik Ibsen.De første planene Henrik Ibsen hadde til Vildanden, stammer fra vinteren 1882/83. Et første utkast til stykket ble imidlertid ikke påbegynt før 20. april 1884, og 11. november 1884 kom Vildanden ut på Gyldendalske Boghandels Forlag (F. Hegel & Søn) i København og Kristiania i et opplag på 8 000 eksemplarer.
Stykket fikk sin verdenspremiere 9. januar 1885 ved Den nationale Scene i Bergen. Oppsetningen ble en suksess, mye takket være Gunnar Heibergs regi.
1. Skriv et kort handlingsreferat
Villanden handler om Hjalmar Ekdal og hans familie. Stykket begynner med en middag hos grosserer Werle. Hjalmar føler seg utilpass og forlater selskapet før det er ferdig. Gregers Werle krangler med faren sin og forlater huset for å flytte inn hos Hjalmar og hans familie. Gregers har fått èn oppgave å leve for. Han mener selv at alle løgnene som Hjalmar ikke kjenner til, er noe han burde vite om. Derfor er det hans oppgave å sørge for at Hjalmar får vite om alt han ikke vet. Hedvig, Hjalmars datter, har en villand som bor på loftet bak en dør i stuen. Dr Relling, som bor i leiligheten under familien Ekdal, mener at Hjalmar har det best i sin uvitenhet, og tror at han vil forkomme hvis han får vite om alt han ikke vet om. Når Hjalmar får vite at Hedvig muligens ikke er hans datter, avskyr han henne og vil ikke ha noe mer med henne å gjøre. Hun tror at dersom hun ofrer det kjæreste hun har, vil han bli glad i henne. Men i stedet for å skyte villanden, skyter hun seg selv.
Et mer detaljert innholdsreferat finner du HER!
2. Presenter konflikten(e) og temaet (TM s. 211 - )
Temaet i teksten tar opp sannhet kontra livsløgn. 'Tar de livsløgnene fra et gjennomsnittsmenneske, så tar De lykken fra ham med det samme'.
'Livsløgnen' blir følgelig en nødvendig del av livet for de fleste mennesker. Det er den som på mange måter gir livet innhold og mening.
Villanden handler nettopp om slike 'livsløgner'. Hjalmars livsløgner er 'jaktturene' sammen med faren på loftet og oppfinnelsen, som skal bringe familiens navn til heder og verdighet igjen. Dr. Relling mener at denne livsløgnen gir Hjalmar det han trenger for å kunne leve et lykkelig, og for ham meningsfylt liv.
Hjalmar blir følgelig temabæreren i stykket. Midt mellom sviket og den nådeløse sannheten har han bygd sin tilværelse på illusjonen om egen storhet. Dette skaper mening i det kaoset livet representerer og er nok en situasjon svært mange mennesker fortsatt kan kjenne seg igjen i.
Villanden tar opp alvorlige livsspørsmål. I konflikten mellom den absolutte sannhet og en tilværelse tuftet på småløgner og illusjoner ('mørkeloftet' og 'oppfinnelsen') ender Ibsen opp med påstanden om at en fullstendig fri tilværelse bygget på full åpenhet er umulig.
Flere innlegg!
3. Hvilken type drama er dette? (TM s. 35 - )
Villanden er et realistisk, episk samtidsdrama med symbolske og psykologiske virkemidler. Denne type drama ble også kalt symbolske dramaer, dette fordi handlingen i stykket dreier seg litt bort fra hverdagsrealismen og det polemiske og mer mot de psykologiske, eksistensielle problemer uttrykt gjennom symboler.
Dette er det som kalles borgerlige drama. Det tar opp hendelser/problemer av allmenn karakter, og miljøet er borgerlig og samtidig. Til tross for den alvorlige overtonen i stykket inneholder det også en del komiske elementer.
Dramastykker som er en blanding av dyp alvor og komedie kalles for tragikomedie
B. Komposisjon (s. 185) og språk
1. Finner vi en enkel, sammenhengende hovedhandling og/eller parallellhandlinger? (TM s. 170 -)
Parallellhandlinger/parallellforløp er gjerne selvstendige, adskilte handlinger som oftest smelter sammen i en avslutning. Et godt eksempel finner dere i novellen 'Att döda ett barn'. I Is-slottet av Tarjei Vesaas (som generelt sett går kronologisk) finner vi et parallellforløp i Unns ferd mot isslottet. Der skiftes også synsvinkelen fra Siss til Unn. (mer i TM s. 194-)
I Villanden finner vi ingen slike klare parallellforløp/-handlinger.
2. Hvordan presenterer forfatteren konflikten som setter handlingen i gang?
Konflikten anes allerede i første scene under forberedelsene til middagen grosserer Werle gir for sønnen som vender hjem fra verket.
Forfatteren presenterer konflikten og setter i gang handlingen gjennom den direkte dialogen mellom aktørene i og rundt middagsselskapet i første akt.
Det er ved denne innledningen at vi får greie på den ulovlige hogsten på statens skoger, der grosserer Werle slipper unna straff, mens den uskyldige (gamle) Ekdal må sone for forbrytelsen. Utover i akten nøstes mer opp. Samtalene med Hjalmar og faren åpner øynene på Gregers, som bestemmer seg for å rydde opp.
3. Hvilken betydning har de sceniske virkemidlene (oppdeling i scener, sceneanvisninger, etc.)
Stykket blir utspilt på 2 scener. Første akt er hjemme i grosserer Werles hus. Her er det tydelig rikdom og eleganse. Resten av stykket utspilles hjemme hos familien Ekdal. Her er det trangere kår; det leies ut rom, og det fins ingen tjenere. Beskrivelsen av loftet har stor betydning for handlingen. Det er laget som et jaktområde hvor gamle Ekdal og Hjalmar kan gjemme seg fra virkeligheten.
De sceniske virkemidlene spiller en betydelig rolle i denne tragikomedien. Blant annet har lyssettingen en viktig rolle. Belysningen er forskjellig fra akt til akt. Her er det kalde, grå morgenlyset, og en ettermiddagsbelysning der solen er i ferd med å gå ned slik at det mørkner. Dette skiftet i lysbruken er med på å forsterke den stemningen som preger hver akt, og har samtidig en klar relevans for den arvelige øyesykdommen vi møter.
Et par eksempler på viktige sceneanvisninger:
I den realistiske sceneanvisningen til 1. akt (hos Werle) finner vi en viktig detalj. Lampene har grønne skjermer! Dette skjermer naturlig nok rommet for skarpt lys, som kan virke negativt inn på Werles øyensykdom. I tillegg oppnår Ibsen å gi rommet et visst grønnskimmer som kan gi assosiasjoner til både skogdypet og havbunnen.
I 2. akt (hos familien Ekdal) møter vi atelieret, men også det store loftet som er innredet som en kombinasjon av hønsegård og jaktterreng. I dette loftsrommet blir vi gradvis presentert for mange av stykkets bærende symboler. En sentral sceneanvisning midt i akten forteller oss mye om de enkelte personenes forhold til rommet, og dermed også om deres forhold til 'livsløgnen'.
4. Blir handlingen presentert kronologisk / i tilbakeblikk / i frampek (eller blandet)?
I store trekk blir handlingen presentert kronologisk. Handlingen starter når alt er idyllisk og ender med at Hedvig dør. Allerede i første akt bruker Ibsen personer (hustjeneren Pettersen og innbedte tjenere) som er ubetydelige i de videre hendelsene, til å orientere om fortiden og dagens status for hovedpersonene i stykket. Ibsen tar generelt sett i bruk en tilbakeskuende dramateknikk som lar fortiden gradvis avdekkes gjennom dialogene, samtidig som vi følger den samtidige handlinga. Teknikken kalles retrospektiv og er et av Ibsens kjennemerker. Allerede i første akt får man et frampek om at noe kommer til å skje ved at det gjøres oppmerksom på at man var 13 personer til bords under middagen, som for øvrig ble holdt tidlig en fredagskveld.
De var også 13 til bords ved den siste nattverden. Den 13. til bords var Judas, og Jesus ble korsfestet på en fredag.
5. Følger handlingen den tradisjonelle spenningskurven? (s. 186)
Spenningskurven følger det klassiske komposisjonsmønsteret. I begynnelsen av dramaet (1. akt) finner vi eksposisjonen, der personer i innledningen - gjennom samtaler med hverandre - kommer med opplysninger som er nødvendige for at vi som lesere skal kunne forstå stykkets utgangspunkt og dermed grunnlaget for resten av handlingen. Vi får også en antydning om hva konflikten kan bestå i. I 2. til 4. akt får vi en tilspissing av konflikten, med et vendepunkt som egentlig ligger utenfor scenen mellom 3. og 4. akt (Gregers forteller Hjalmar den egentlige sammenhengen på en spasertur). Gjennom Hjalmars konfrontasjon med Gina i 4. akt skjønner vi hva som har skjedd i løpet av spasserturen.
I femte og siste akt får vi klimaks representert ved Hedvigs selvmord. Deretter avsluttes det hele med en slags løsning der det kan virke som om Gregers innser at Relling har rett mht. menneskenes behov for en livsløgn, dvs. en illusjon å bygge sine liv på. Dette vil ikke Gregers kunne leve med, og sirkelen sluttes ved at forbindelsen med det innledende middagsselskapet knyttes. Gregers innser at han er den 13. mann til bords...
(jfr. pkt. B4 ovenfor)
6. Hvilke hindringer møter eventuelt hovedpersonen(e) på veien mot løsning?
7. Kommer løsningen brått, eller får vi en langsom og rolig avslutning?
Hedvig, som er den uskyldige part, ofrer seg for freden, roen og harmonien. Hun forstår ikke hvorfor faren forstøter henne. Hele hennes trygge og kjærlighetsfylte tilværelse raser sammen rundt henne. Hun vil derfor gi faren et bevis på at hun elsker ham over alt i verden ved å skyte det kjæreste hun eier, villanden.
Men Hedvig sparer villanden. Siden hun mener at problemet ligger hos henne selv, tar hun konsekvensen av det - og skyter seg i hjertet.
Dette med villanden er det Gregers som har fått henne på tanken om. Konsekvensen av Gregers livsoppgave blir følgelig at den uskyldige rammes.
Stykket har altså en uventet og overraskende avslutning.
8. Er gjentakelser, eventuelt motsetninger / kontraster viktige formelementer?
Her er det ingen innlegg.
Forslag:
Hovedmotsetningene i stykket er representert ved Relling og Gregers. Forklar!
Hva med for eksempel motsetningen mellom grosserer Werles tidligere misbruk av andre mennesker, og hans andre ekteskap, som er grunnlagt på absolutt ærlighet og gjensidighet?
9. Finner vi innslag av bilder? (s. 91 - 100)
Bildet vi får av den skadeskutte anden, kan oppfattes som et symbol på mange av personene i stykket. En kan nevne Hjalmar, gamle Ekdal og Hedvig. Alle disse har lyter som hindrer dem i å delta normalt i hverdagen. Hedvig med sitt syn, som blir bare blir svakere og svakere, Hjalmar og gamle Ekdal med sine illusjoner og virkelighetsflukt.
Gregers Werle er ikke stolt av å være den han er. Hvis han fikk velge ville han heller vært en flink hund.
'Ja, en riktig urimelig flink hund; en slik en, som går til bunns efter villender når de dukker under og biter seg fast i tang og tare nede i mudderet.'
Her må vi sen sammenhengen mellom jakthunden Gregers, og 'villendene' nevnt ovenfor.
Det bør nevnes at det allerede i 1. akt blir nevnt at det er 13 til bords. Dette er allerede nevnt som et frampek (pkt. B4).
Vi må også merke oss jobben til Gina, å retusjere. Denne retusjeringen er et bilde på mennesker som lever på en livsløgn. I Villanden forandret de på virkeligheten slik at virkeligheten passet dem i stedet for at de skulle tilpasse seg virkeligheten.
Legg for øvrig merke til at Gina tok mer og mer over jobben til Hjalmar som fotograf, mens Hjalmar ble sittende med retusjeringen.
Et helt sentralt bilde er mørkeloftet. Det symboliserer jaktmarkene til gamle Ekdal. Gregers er (som nevnt ovenfor) jakthunden som skal forsøke å redde den skadeskutte fuglen (Hjalmar).
Mørkeloftet blir et bilde på den illusjonsverdenen som en trekker inn i for å unngå virkeligheten. Villanden har den viktigste symbolfunksjonen blant skapningene på mørkeloftet. De fleste menneskene i stykket er 'skadeskutt', og har dermed noe av villanden i seg.
Den store jegeren, gamle Ekdal, tusler halvfull rundt på jakt inne på loftet.
Gina er skadeskutt fordi hun i sin situasjon ganske enkelt må akseptere mørkeloftet og villanden.
Hjalmar har levd på illusjoner helt siden barndommen.
Grosserer Werle (som med sitt dårlige syn har skadeskutt villanden) har arbeidet seg opp ved å tråkke på andres liv, og dermed sørget for å skape 'villender'.
10. Danner eventuelt bildene noe fast mønster?
Bildene beskrevet ovenfor danner absolutt et fast mønster. De representerer hver for seg, og sammen, formelle virkemidler som Ibsen har tatt i bruk for å klargjøre temaet for Villanden.
I pkt. A2 hevder vi at temaet for Villanden er spørsmålet om det å leve et liv i sannhet eller å bygge tilværelsen på en livsløgn. Billedbruken i stykket, der villanden er hovedsymbolet, gir gjennomført leseren assosiasjoner som er relevante for dette temavalget.
11. Redegjør for bildenes eventuelle symbolverdi
Vi har delvis kommentert symbolverdien ovenfor, men jeg velger å supplere med et av bidragene:
Villanden på loftet er ikke på noen måte direkte deltagende i stykket, men den har stor betydning for innholdet i skuespillet. Den symboliserer mange av personene i dramaet, men har kanskje aller mest betydning for Hedvig. Det er ikke tilfeldig at dramaet har fått navn etter den. Det blir sagt at når en villand blir skadeskutt, dukker den ned i dypet, for så å bite seg fast i tang og tare der nede til den dør. Villanden er et fint symbol på Hedvigs tragedie. Hun beskriver selv loftet som havsens bunn, et fint sted å flykte fra virkeligheten. Da hun har blitt såret av farens avvisning, dukker ned hun til havsens bunn (loftet) og ser der ikke noen annen mulighet enn å ta sitt eget liv.
(Spm.: Hvorfor kan hun ikke heller, som faren og bestefaren, bare leve sitt liv der inne? Hvorfor skyter hun seg selv?)
Familien Ekdal som helhet symboliseres også med villanden; det er en skadeskutt familie som sliter med skammen fra gamle Ekdal.
At Ibsen har brukt villanden som et så viktig symbol i dette dramaet henger kanskje sammen med hans kunnskaper om andearter. En annen, og mer sannsynlig mulighet er at han hadde kjennskap til Welhavens dikt 'Søfuglen'. I dette lille diktet kan vi se samme hendelsesforløpet, og det er rimelig å regne med at Ibsen hadde diktet i sine tanker da Villanden ble skrevet. Det blir da lett å trekke paralleller mellom Hedvigs tragedie i dramaet og anden i Welhavens dikt 'Søfuglen'.
12. Er dialogen realistisk? (s. 131)
På den tida da dramaet ble skrevet, ble nok dialogen oppfattet som realistisk av borgerskapet (,som utgjorde teaterpublikumet), men i dagens norske samfunn anser jeg ikke den originale dialogen som realistisk. I dag snakker man langt mer uformelt til hverandre enn det personene gjør i dette stykket.
Mht. det som blir selve hovedproblemet for Hjalmar, kan det også nevnes at det i dagens samfunn er svært mange barn som blir født utenfor ekteskap. I dag er dette fullstendig akseptert.
13. Finner vi bruk av monolog som gir opplysninger som ikke fremgår av handlingen?
Vi har to hovedtyper monolog: indre og ytre.
Indre monolog er ikke anvendelig i sceneoppsetninger.
Ytre monolog finner vi lite av i Villanden. Det er heller ikke vanlig i andre skuespill, selv om det finnes mange unntak.
Enkelte sceneoppsetninger kan være fullt og helt basert på ytre monolog.
I 'såpeoperaer' kan enkeltpersoner tusle rundt å prate med seg selv i primitive forsøk på å gi tilskuerne innblikk i det som egentlig er en indre monolog.
14. Hvilke hendelser avsløres gjennom dialogen?
Se pkt. B4 ovenfor
Generelt sett er det fortidige hendelser og konflikter som kommer frem gjennom dialogen.
Ved å benytte sin retrospektive teknikk lar Ibsen oss få den innsikten i den historiske bakgrunnen vi trenger for å forstå tematikken.
Enkeltpersonenes karaktertrekk kommer også klart fram gjennom dialog og adferd i Villanden.
I dramatiske verk er dialogen et av de viktigste midlene til å bygge opp et inntrykk av personene. Gjennom replikkene får vi faktiske opplysninger om personenes situasjon og bakgrunn.
Men det personene sier, er ikke alltid pålitelig. Det som blir sagt gjennom replikkene er ofte subjektivt farget, og kan dermed være misvisende. F.eks. gir Gregers Werle og hans far helt ulike versjoner av fortidige hendelser. For å avgjøre hvem som har rett, må vi sammenholde det personene sier med inntrykk vi får gjennom andre sider ved verket.
15. På hvilken måte virker dialogen personkarakteriserende?
Se pkt. B13 ovenfor
I Villanden brukes dialogen blant annet til å gi hver aktør sin personlighet. Selv om språket er preget av et borgerlig, realistisk dagligspråk i forfatterens samtid, har hver person i stykket sin egen språklige 'stil'. De språklige særegenhetene til spesielt Hjalmar Ekdal er tydelige og er med på å bygge opp om hans personlighet. Gjennom dialog skinner det klart gjennom at han er selvopptatt og lever i en drømmeverden. Han greier ikke å tenke realistiske tanker på egen hånd, uttrykker seg i bilder og gjentar uttrykk og meninger som han har hørt av andre.
Gina representerer på sin side det jordnære, konkrete. Hun tar alle utsagn bokstavelig og hun bruker ikke bilder og omskrivinger. Det kommer klart frem gjennom hennes adferd og språklige uttrykk, for eksempel ved at hun tar av lampeskjermen når Gregers forventer 'et forklarelsens lys både fra mann og hustru', og når hun innvender at hun lufter hver dag når Gregers betegner stemningen hos Ekdals som 'sumpluft'. En gjennomført gal bruk av fremmedord plasserer henne også sosialt. Slik sett fungerer mann og hustru som kontraster som gjennom språklige virkemidler lagt inn i dialogen, og fremferd, fremhever hverandres personligheter.
C. Personkarakteristikk (kap. 9 - s. 129 - spesielt side 131 - 132)
Mye av det som fremkommer i dette avsnittet, har klar relevans til flere av underpunktene.
Personene representerer ulike mennesketyper:
Grosserer Werle - kynisk utbytter
Gregers Werle - overspent idealist
Hjalmar - naiv selvbedrager
Relling - illusjonsløs realist
Gina - jordnær og resignert
Hedvig - uskyld, kjærlighet, ærlighet og bunnløs lojalitet
Grosserer Werle (verkseier, osv.) sitter som en styrende jernhånd for alle som er med i stykket; gjennom sin makt og sitt maktmisbruk er han en figur alle i stykket har et forhold til. Både i forretningsmessige og i menneskelige forhold har han misbrukt sin makt. Men samtidig er det som om hans sviktende syn har fått ham til å innse hva som er av betydning her i verden. Han sliter med de ugjerninger han har gjort og vil gjøre opp for seg og leve et fullverdig liv sine siste dager. Ironisk nok virker det som om grosserer Werle er den eneste personen som til syvende og sist virkelig klarer å leve et liv i sannhet.Hans ekteskap med fru Sørby blir grunnlagt på en absolutt ærlighet, og på en måte også på en slags gjensidig, ikke ensidig, utnytting. På mange måter illustrerer Werle Darwins tanke om at den sterkeste overlever. Taperne beskriver grossereren som de '...mennesker her i verden som dukker til bunns bare de får et par hagl i kroppen, og så kommer de aldri opp igjen mer'.
Gregers Werle (grosserer Werles sønn) har ført en tilbaketrukket tilværelse oppe ved sin fars verk siden moren døde, og har ikke hatt noen bra barndom. Foreldrene ble opprinnelig gift pga. at grossereren trodde det ville følge penger med giftemålet. Hun levde i ekteskapet vel vitende om mannens kvinnehistorier. Dette er nok sønnen Gregers preget av, og han har derfor aldri hatt noe godt forhold til faren. Han bærer kunnskapen om farens handlinger på sine skuldrer og greier ikke å finne ut av sitt eget liv, derfor må han leve gjennom andre som ikke er i stand til å bære den byrden han legger på dem. Han er en verdensfjern og ubehjelpelig idealist, som har tro på sannhetens makt og på ekte mennesker i sanne ekteskap. I denne sammenhengen er det han vil 'hjelpe' Hjalmar Ekdal. I boka fremstår han som uskjønn, en mann som ikke hører til noe sted, på leting etter en livsoppgave som kan bringe ham over hatet til og frykten for sin gamle far.
Gregers kan oppfattes som en dramatisk helt. Han er stort sett i fokus, det er han som ved å se sannheten drives til en falsk erkjennelse, og det er hans handlinger som driver fram katastrofen.
Gamle Ekdal er Hjalmars far og tidligere løytnant. Han ble sendt i fengsel for økonomiske vinningsforbrytelser. Denne forbrytelsen stod egentlig hans kompanjong, grosserer Werle, bak. Han er gammel, tomsete og alkoholisert. Han bor på loftet hos sønnen, der 'jakter' han på kaniner og innbildte bjørner. Han er en knekket mann etter påkjenningene som han fikk da han som grosserer Werles kompanjong ble stilt ansvarlig for å ha drevet hogst på statens skog. Loftet og den verden som han lever i der, er blitt det eneste mulige for ham. Her kan han gå rundt med hevet hode i sin gamle løytnantsuniform og innbille seg at han streifer rundt på sine gamle jaktmarker..
Hjalmar Ekdal (gamle Ekdals sønn) er fotograf, familiefar og innbilt oppfinner, en mann som dyrkes og skånes for livets skyggesider. Han har et følsomt sinn, er en trist og sorgfull mann og fremstår som et offer for andres ugjerninger. Han synes synd på seg selv og sliter pga. farens 'forbrytelse'. Han blir dullet med av to kvinner som oppriktig elsker ham: kona Gina og datteren Hedvig. Det er kona som tar seg av det praktiske med økonomien, fotograferingen og forretningen slik at han selv kan trekke seg tilbake til dagligstuen og halvsove på sofaen. Han begynner også å bli fet. Generelt sett kan Hjalmar beskrives som en selvsentrert, naiv og svært patetisk drømmer som overhode ikke er i stand til å forholde seg til livets realiteter. Han er allerede fra barnsben av forledet til å tro at han på alle måter er en eksepsjonelt intelligent og velutstyrt mann. Livets hardere sider skyver han fra seg, og han deltar ivrig i livet på mørkeloftet - illusjonenes, livsløgnens verden.
Gina Ekdal (Hjalmars hustru) har tidligere vært grosserer Werles husholderske og elskerinne. Grosserer Werle ordnet med ekteskapet mellom henne og den godtroende Hjalmar Ekdal, som var sønderknust etter skandalen med farens forretning. Det er hun som styrer alt det praktiske, både økonomi og forretning. Kanskje vet hun ikke selv hvem som er far til Hedvig, men den gamle historien har hun lagt bak seg for lenge siden. Ekteskapet hennes er fullt av kjærlighet av det praktiske og omsorgsfulle slaget. Hun ser på mannen sin med mild overbærenhet og lar ham leve i illusjonene sine. Hun aksepterer altså både mørkeloftet og 'arbeidet' hans med 'oppfinnelsen'. Man kan jo spørre seg om hvilket annet valg en kvinne i hennes situasjon kunne ha.
Hedvig Ekdal (datteren på 14 år) har en øyesykdom som gjør at hun langsomt vil bli blind, men det vet hun ikke selv. Hun lever en beskyttet tilværelse i leiligheten som hun er oppvokst i. Tilværelsen består av bestefaren, moren og faren, som hun forguder, og to fordrukne husvenner, legen Relling og den frafalne teologen Molvik. Hun tiltrekkes av bilder, kanskje vil hun bli kunstner, men hun vet det knapt selv. Siden synet hennes er i ferd med å forsvinne, er det snart bare de indre landskapene Hedvig kan leve i. Hun snakker med barnestemme og i et språk som ikke preges av de store fakter. Bare Hedvig har et oppriktig, spontant og ekte språk. Hun trenger heller ikke omskrive virkeligheten gjennom bilder. Hedvig kjenner ikke til hulhet og falskhet. Det er Hedvig som er det sanne og oppriktige mennesket Gregers er på jakt etter, det er hun som uten å nøle kan dø for sin overbevisning og kjærlighet.
Hedvig kan uten vanskelighet oppfattes som dramaets helt. Det er da også henne katastrofen rammer!
1. Hvilke trekk blir det lagt vekt på ved personene (f.eks. væremåte, utseende, etc.)?
Det er gjort en del generelle betraktninger ovenfor.
Dere kan eventuelt komme med forslag!
2. Hvordan blir vi kjent med personene?
- Sceneanvisninger
(jfr. pkt. B3 ovenfor)
Sceneanvisningene er i høy grad med på å gi oss et bilde av personene.
La oss ta et par eksempler på dette!
Innledningen til akt 3:
Vi presenteres for Hjalmars atelier. Dagslyset skinner inn gjennom vinduet, som ikke er tiltrukket (det arbeides ikke med fremkalling). Dagslyset er klart og skarpt, og det vet vi er noe Hjalmar ikke liker. Han sitter (derfor) travelt opptatt med og retusjere (pynte på) et fotografi (virkeligheten).
Innledningen til akt 4:
Det er ettermiddagsbelysning, og solen er i ferd med å gå ned.
(Gregers og Hjalmar er ute og går. Vi aner hva Gregers vil fortelle Hjalmar, og at det vil kunne forårsake stor ulykke). Gina har fotografert noen klienter, og står i døråpningen og avtaler leveringen av bildene.
(Det er den praktiske og jordnære Gina som driver butikken, mens Hjalmar stort sett ligger på sofaen og drømmer om oppfinnelsen sin - eller er på 'jakt' sammen med sin far på mørkeloftet.)
- Utseende og / eller andre ytre trekk
Ta en titt på typebeskrivelsen av personene øverst i pkt. C ovenfor og finn flere eksempler på hvordan Ibsen forsterker det inntrykket vi får av personene gjennom beskrivelsen av utseende og væremåte.
Eksempel 1
Vi får vite at Hjalmar er en fyldig skikkelse som har knebelsbart, og han har stort krøllete hår. Han har et halstørkle som han knytter med et par flagrende ender.
Hjalmar selv mener han ikke har krøller, men 'snarere [si] lokket'. Hedvig mener at håret hans heller er storkrøllet.
Han liker seg i sin løse og ledige husdrakt. 'Det passser bedre til min hele skikkelse'.
Dette samsvarer med måten han oppfører seg. Han er forfengelig og har trang til å posere.
- Det personene sier (dialog / monolog)
Vi kan begynne med Hjalmar også her.
Eksempel 1
Da Hjalmar kommer hjem fra middagsselskapet til grosserer Werle, uten å ha husket på overraskelsen han har lovt Hedvig, stjeler han frekt diverse uttalelser fra de andre middagsgjestene og utgir dem som sine egne. Dette viser hvor grunn hans karakter egentlig er.
Videre presterer han mengder av uttalelser som i sin melodramatiske ynkelighet klart karakteriserer ham for tilskuerne:
'jeg er en mann som bestormes av sorgens hær' + 'Ikke øl i en sådan stund.' + 'La det kun være trangt og tarvelig under vårt tak, Gina. Det er dog hjemmet. Og det sier jeg: her er godt å være' + (til Gregers) '... fraregnet min lett forklarlige melankoli naturligvis - så befinner jeg meg så vel som noe menneske kan ønske det'
osv. osv.
Gregers uttrykker seg gjerne i billedlige vendinge for å gi sine ord makt.
(til Hjalmar) 'Jeg vil ikke si du er skamskutt; du har fått en snikende sott i kroppen, og så er du gått til bunns for å dø i mørke'
Gina har en konkret og direkte måte å uttrykke seg på. De fremmedordene hun benytter, blir gjerne galt brukt eller uttalt.
Relling er lege. Han benytter legens følelsesløse og realistiske uttrykksmåte. Gregers blir beskrevet som en mann som lider av akutt rettskaffenhetsfeber og som går rundt i ørske i tilberedelsesdelirium.
Hedvig har et oppriktig, spontant og naturlig språk. Dette er helt i pakt med det personen Hedvig står for.
- Det personene gjør (adferd)
Handling og atferd kan sidestilles med dialogen når det gjelder hva som bor i personene. Ord og handling hører sammen.
- Andres replikker og adferd
Det er hovedsaklig to personer som uttaler seg om andre i skuespillet, Relling og Gregers.
Relling fungerer nok delvis som Ibsens talerør, og de fleste vil nok primært sympatisere med ham selv om han kan virke kynisk og kald.
Tilskueren må selv avgjøre i hvilken grad han/hun vil tro på de beskrivelsene disse to gir.
Det må nevnes at vi også får beskrevet personer av andre deltakere. F.eks. har Gina så absolutt sitt hun vil si om Gregers etter hvert som hun skjønner hva han har i sinne.
- Tror vi eventuelt på disse andres vurdering?
Se pkt. C2e ovenfor!
3. Er personene individualisert, eller presenteres de som representanter for en gruppe?
Se øverst i avsnittet pkt. C
'Personene i stykket er individualister med sine egne karaktertrekk. I stykket blir vi kjent med hovedpersonenes sterke og svake sider.
På den andre siden ønsker Ibsen å skape debatt og bruker bl.a. grosserer Werle som en kynisk overgriper mot de som har lavere sosial status og rang enn han selv.'
I Villanden møter vi følgelig individualiserte personer som samtidig representerer ulike typer.
4. Finner vi en markert hovedperson? Gjennomgår denne personen noen markert utvikling?
Det er vel egentlig to hovedpersoner i stykket. Den ene, Gregers, er den livsfjerne idealisten. Han får for seg at han skal 'hjelpe' Hjalmar Ekdahl ut av løgnen han lever i. Når Hjalmar får vite sannheten, vil han reise seg i sin storhet og bli et fullt og helt menneske. Vi kan klart se at Gregers egentlig idealiserer Hjalmar, og ikke innser at sannheten vil ødelegge dette samlivet, som rett nok er basert på en løgn, men allikevel fungerer. På slutten ser Gregers konsekvensene av sine intriger, men han har ikke forandret seg. Han vil heller gå til grunne enn å akseptere en tilværelse bygget på 'løgn'.
Hjalmar på sin side må klart kunne kalles en drømmer. Han lever i sin egen verden der han er det absolutte sentrum. Han har en svært melodramatisk måte å uttrykke seg på. Fruen i huset tar seg av både forretningene og husholdet mens Hjalmar leker på loftet med faren, eller ligger på sofaen og tenker på den store oppfinnelsen. Her kan det jo legges til at når han skal forlate hjemmet, må han ha med seg de VIKTIGE vitenskapelige tidskriftene for å kunne fullføre denne oppfinnelsen. De viser seg å ikke være åpnet i det hele tatt (skjært opp). Problemet med Hjalmar er at han gjennom andre har fått en stor tro på at han har store skapende evner, noe som han slettes ikke har. Han kommer ikke i gang med noe, og lever i en drømmeverden.
Det virker også tragikomisk når han beskriver farens selvmordsforsøk, der faren er feig når han ikke klarer å skyte seg selv, mens han selv, Hjalmar Ekdahl, utviser det største mot når han gjør det samme valg - og velger livet.
Heller ikke denne personen går gjennom noen egentlig utvikling i løpet av handlingen. Han utrykker bitterhet og sinne, men alt dreier seg om ham selv til den siste slutt. Over liket av Hedvig utbryter han: 'Å, du der oppe -! - Hvis du er da! Hvi gjorde du meg dette!'.
Den eneste sentrale personen som vel kan sies å endre seg vesentlig i løpet av handlingen, er trolig grosserer Werle. Fra å være en person som kynisk utnytter alle andre, ender han opp med å etablere et ekteskap som ligger tett opp mot de sannhetsidealer sønnen stiller.
5. Lar forfatteren en person (eller flere) være bærere av konflikten?
Gregers er en konfliktbærer i handlingen. Han skal ha frem sannheten uansett hva det måtte medføre. Han driver konflikten videre i sitt håp om en løsning slik han har forutsett. Selv når ting ikke går 'hans' vei, trør han til og holder liv i ideen sin. Det ser ikke ut til at Gregers er villig til å redusere sine krav selv etter Hedvigs fatale skudd. Han er sykelig besatt av sin sans for at alt skal opp i dagen.
6. Spiller natur / miljø en viktig rolle for personens holdninger og utvikling?
Fire av de fem aktene finner sted hos en familie som lever i små kår og økonomisk avhengighet,og miljøet er preget av dette. Menneskene har enkle verdier, og byr hverandre varme og innbyrdes omsorg. Personene er fremstilt med humor og overbærende forståelse seg imellom.
Lysendringene gjennom døgnet, samt værforholdene har også stor betydning.
I sceneanvisningene i begynnelsen av 5. akt får vi beskrevet 'et koldt, grått morgenlys' og 'våt sne på de store ruter i takvinduet'.
Dette er mens Hjalmar får overlevert sannheten om ekteskapet av Gregers mens de går en tur. Det blir da enkelt å forstå symbolikken i detaljene i de nevnte sceneangivelsene.
D. Konklusjon
1. Forteller temaet noe om et bestemt livssyn?
Ibsen var gjennom hele forfatterskapet sitt opptatt av forholdet mellom løgn og sannhet, mellom det et menneske ønsker å gjøre og det mennesket makter å gjøre.
I Villanden ønsker han å problematisere forholdene omkring sannhet, løgn og livslykke. Alle de voksne i dette stykket har mistet evnen til kjærlighet og lever derfor ikke noe fullverdig liv.
2. Finner vi en sammenheng mellom dramaets tema, skrivemåte, holdning og:
- forfatterens øvrige produksjon
Henrik Ibsen skrev 25 skuespill og 1 diktsamling. Disse verkene følger de forskjellige litteraturhistoriske epokene på slutten av 1800-tallet. Ibsen skifter både tema, skrivemåte og handlinger gjennom sitt forfatterskap . Man kan dele hans forfatterskap inn flere forskjellige perioder.
I første perioden skrev han mest nasjonaldramaer og historiske skuespill, delvis inspirert av nasjonalromantikken. Deretter kommer en periode hvor han sitter i Italia og bl.a. skriver ut sitt sinne mot Norge (1866-1873). Disse verkene blir kalt for 'Idedramaer' (Et idedrama følger en ide eller tanke(kall) til ytterste konsekvens). I disse stykkene har Ibsen lagt vekk nasjonalromantikken.
Så kommer en periode hvor Ibsen er inspirert av Brandes krav om å sette 'problemer under debatt' (realisme) . Disse stykkene kommer inn under 'samtidsdramaene' (1877 – 1884). Stykkene ble lest, men det tok tid før de ble satt opp fordi innholdet ble for sterk kost for borgerskapet. I denne perioden utvikler Ibsen den dramaformen som han ble kjent for: Kort tidsforløp, få personer, enhetlig handling og retrospektiv teknikk.
Fra og med 'Vildanden' får stykkene til Ibsen en annen 'grunntone'. Denne perioden kalles for 'symbolikk og selvoppgjør' (1884 –1899). Nå tar han mer i bruk symboler i stykkene sine, og det er ikke lenger samfunnet , men enkeltmennesket Ibsen er opptatt av.
Stykket har en parallell til 'Brand'. Ibsen seg også av en teknikk som han ofte benyttet seg av i sine skuespill. Han lar to venner møtes (i dette tilfelle Gregers og Hjalmar), for så å sette handlingen igang. Gjennom dialogen mellom disse to blir fortiden avslørt, noe som setter i gang den videre handlingen i stykket. Denne teknikken har han blant annet også benyttet i 'Rosmersholm'. I tillegg minner innledningen av stykket (dialogen mellom tjeneren Pettersen og leietjeneren Jensen) om åpningsscenen i 'Fru Inger til Østråt', hvor det også er en slik scene mellom to tjenere.
Den kompromissløse idealisme.
Gregers Werles idealisme, der alt skal fram, kan sammenliknes med et tidligere stykke : Brand
Det handler om presten Brand, som kommer vandrende over fjellet tilbake til hjembygda, nå som prest. Han legger for dagen en stor kallsbevissthet, og kommer med kravet 'Intet eller Alt'. Han både refser og inspirerer folket, og han hamrer løs på den rådende 'akkordens Aand'. Både i møte med øvrigheten og tilsynelatende overmektige naturkrefter viser han stort mot og en moralsk styrke som gjør stort inntrykk, blant annet på hans senere hustru, Agnes. Men idealismen hans fører snart til konflikter med både familien og menigheten. Han nekter bl.a. å besøke sin egen mor og gi hennne nattverden ved hennes dødsleie fordi hun ikke vil imøtekomme hans krav. Han holder fast ved sitt kall og blir i bygda til tross for at legen sier at sønnen Alf vil komme til å dø av klimaet. Etter Alfs død tukter han sin kone, og hun dør. Til slutt blir konflikten med menigheten så tilspisset at de jager ham tilbake til det fjellet han kom fra, der han blir begravd av et snøskred.
Gregers Werle, grosserer Werles sønn, vil at sannheten om at Hedvig har en annen far enn Hjalmar Ekdal, skal fram - uansett konsekvensene. Hun skyter seg selv når Hjalmar avviser henne.
I begge stykkene ser vi at idealisme dreper. Brands idealisme dreper hans sønn, kone og til slutt ham selv. I Vildanden bringer G. Werles sannhetsideal Hedvig til å ta livet sitt.
- en spesiell litterær tradisjon / litterær retning
Villanden er skrevet for det borgerlige realistiske teateret, illusjonsteateret. Dramaet kom ut i 1884, under naturalismen. Dersom man ønsker, kan man se en sammenheng mellom den triste avslutningen i stykket og det deterministiske livssynet i naturalistisk diktning.
Selv om man også kan peke på klare naturalistiske trekk i Gengangere, benektet Ibsen selv på det sterkeste at han var naturalist. Dette kommer klart fram i hans omtale av Zola, den fremste franske naturalisten:
'Zola stiger ned i kloakken for å bade seg, jeg gjør det for å rense den.'
Det er nok mer fruktbart å se Villanden i sammenheng med hans øvrige produksjon. 'Både med den vekt Ibsen her legger på individuell psykologi og gruppepsykologi, og med den vekt han tillegger symbolet, er Vildanden et overgangsdrama fra hans realistiske samtidskritiske drama til hans mer personlige drama, der han velger en mer stilisert og symbolsk form' ('Ord i tid 1' - DNS).
Dere finner mer om naturalismen her.
Ibsen er nærmere beskrevet på siden om overgangslitteraturen, og på siden om realismen.
- teatertradisjon / hva slags teater dramaet er skrevet for
Se pkt. d2b ovenfor!
- den perioden dramaet er skrevet i
Se pkt. d2b ovenfor!
Avsluttende kommentar:
Det er visse paralleller til dikterens liv i Villanden som absolutt bør nevnes.
Henrik Ibsen hadde en oppvekst på den sosiale solsiden. I Skien var faren i utgangspunktet en suksessful forretningsmann. Etter en konkurs mistet familien alt de eide. De måtte forlate det sorgløse overklasselivet og flyttet til en fattigslig gård i omegnen av byen.
Det er lett å se paralleller mellom dikterens egen bakgrunn og sentrale trekk i skuespillet.
Faren, Knud Ibsen, hadde vært løytnant, han likte å gå på jakt, og drev med hønseoppdrett på sine gamle dager.
Henrik Ibsens eneste søster het Hedvig.
osv.
Ellers må jeg få takke dere alle for mange flotte innlegg!
Jeg har tatt 'litt her og litt der', samt lagt til litt selv, og resultatet foreligger altså i form av denne utfylte malen.
Som dere ser, blir det en del gjentakelser i en slik mal, og dere må huske på at den kun skal tjene som et hjelpemiddel. Det er ofte litt enklere å organisere tankene sine dersom man har noen faste holdepunkter.
|
oppdatert 07.09.19
Page visited
99756 times
Totalt:
|
