Fra 'Det ubevisste sjeleliv' (1890)
Knut Hamsun
Man har et gammelt ord, som sier: Der er mangt skjult i naturen.
For vår tids nervøse, undersøkende og lyttende mennesker forblir færre og færre av naturens hemmeligheter skjult, en etter en bringes de frem til observasjon eller gjenkjennelse. Hos flere og flere folk der lever et anstrengt tankeliv, og dertil er ømtålige av gemytt, oppstår der ofte sjelelige virksomheter av det underligste slags. Det kan være aldeles uforklarlige sansetilstander: en stum, årsaksløs henrykkelse; et pust av psykisk smerte; en fornemmelse av å bli talt til fra det fjerne, fra luften, fra havet; en grusom, fin lydhørhet, der bringer en til å lide endog av suset fra anede atomer; en plutselig, unaturlig stirren inn i lukkede riker der slås opp; anelsen av en forestående fare midt i en sorg1øs stund - alt sammen foreteelser som har den aller største betydning, men som rå og enkle høkerhjerner ikke kan fatte. De er ofte for flyktige til å gripes og holdes fast, de varer et sekund, et minutt, de kommer og går som farende blinklys; men de har trykt et merke, avsatt en fornemmelse, før de forsvant. Og av disse nesten umerkelige mimosebevegelser i sjelen kan der hos individer med fornøden mottagelighet oppstå tanker der til sist slår ut i beslutninger og gjæringer den dag, da mimosen skyter blad.
Jeg kjenner et menneske, en absolutt sunn tredveårig landsmann, som for tre år siden skjøt sin nabos hest, fordi den så på ham fra siden. Merk: fra siden. Mannen vet ingen annen grunn til sin gjerning enn den, at hestens skjeve blikk boret ham sinnssykt gjennom nervene. Da han ikke torde åpenbare denne latterlige grunn til å drepe et fremmed dyr, måtte han tåle at hver og en holdt det for et utslag av simpel ondskap. Hvorledes ville nå en sådan mann ta seg ut i en norsk roman? Moden for Gaustad! Dette sterke, blussende sunne menneske moden for Gaustad! Jeg kjenner bare en psykolog som kunne skildre denne skikkelse; ikke Dostojevski, som gjør endog normale folk abnorme, men Goncourt.
Hva om nå litteraturen i det hele tatt begynte å beskjeftige seg litt mer med sjelelige tilstander enn med forlovelser og baller og landturer og ulykkeshendelser som sådanne? Man måtte da ganske visst gi avkall på å skrive “typer” - som alle sammen er skrevne før - “karakterer” - som man treffer hver dag på fisketorget. Og for så vidt ville man kanskje miste en del av det publikum som leser for å se om helten og heltinnen får hinannen. Men der ble til gjengjeld flere individuelle tilfeller i bøkene, og disse for så vidt kanskje mer svarende til det sinnsliv som moderne mennesker i nåtiden lever. Vi fikk erfare litt om de hemmelige bevegelser som bedrives upåaktet på de avsides steder i sjelen, den fornemmelsenes uberegnelige uorden, det delikate fantasiliv holdt under lupen, disse tankens og følelsens vandringer i det blå, skrittløse, sporløse reiser med hjernen og hjertet, selsomme nervevirksomheter, blodets hvisken, benpipenes bønn, hele det ubevisste sjeleliv.
Og da ville der bli færre bøker med den billige ytre psykologi, som aldri trevler en tilstand opp, aldri dukker ned i den sjelelige ransakelse.
oppdatert 27.05.2018
Page visited
99822 times
Totalt:
|
