P� en av dampskipskaiene i Kristiania l� det for en del �r siden et gr�malt trehus med flatt tak, uten skorsten, omtrent to og en halv meter langt og litt kortere i bredden. P� begge tverrveggene var det et lite vindu, det ene like overfor det andre. D�ren vendte mot sj�siden og kunne lukkes b�de innvendig og utvendig med jernkroker som ble hektet fast i kramper av samme metall.
Hytten var opprinnelig blitt oppf�rt til fergemennene for at de skulle ha tak over hodet i regnv�r og i vinterkulden n�r de satt og drev og ventet p� at noen skulle komme og forlange b�t. Senere, da sm�damperne mer og mer overtok trafikken, forsvant fergemennene. S� ble huset bare benyttet leilighetsvis av dem som fant det for godt. De siste som hadde gjort bruk av det, var noen stenarbeidere n�r de holdt sine m�ltider to ad gangen, da de en sommer reparerte p� kaistykket i n�rheten.
Siden var det ingen som tok notis av den gamle, lille r�nnen. Den ble st�ende der den stod, fordi havnevesenet ikke fikk det innfall � ta den bort, og fordi ingen klaget over at den stod i veien for noen eller noe.
S� var det en vinternatt i desember m�ned bortimot jul. Det drev s� sm�tt med sne, men den smeltet mens den falt og gjorde slapset p� brostenene stadig v�tere. P� gasslyktene og dampkranene l� sneen som et gr�hvitt, fin frynset overtrekk, og kom man tett ned til skipene, kunne man skimte gjennom m�rket at den hang i riggen som girlander mellom mastene. I den m�rkegr�, disige luften fikk gassflammene i lyktene en skitten, branngul glans, mens skipslanternene lyste med et grumset-r�dt skinn. Av og til skar den knallende lyden av skipsklokkene med et brutalt gnelder gjennom den fuktige atmosf�ren n�r vakten om bord slo glass til avl�sning.
Politikonstabelen som patruljerte kaien, stanset ved gasslykten utenfor det forhenv�rende fergemannshuset. Han trakk frem uret sitt for � se hvor langt det var lidd p� natt, men idet han holdt det opp mot lyset, h�rte han noe som lignet barnegr�t. Han lot h�nden synke, s� seg om og lyttet. Nei, det var ikke noe. Opp igjen med uret. Lyden var der atter, denne ganget blandet sammen med et lavt "hysj". Igjen lot han h�nden synke, og igjen ble det stille. Hva pokker var dette? Han gav seg til � snuse omkring i n�rheten, men kunne ikke oppdage noe. For tredje gang kom uret opp mot gasskinnet. Denne gangen fikk han fred til � se at klokken var nesten fire.
Han drev oppover, forbi huset, undret seg litt, men tenkte til slutt at det sikkert hadde v�rt innbilning, eller hvordan det n� kunne ha seg.
Da han en stund etter kom samme vei tilbake og n�rmet seg huset, skottet han bort til det. Hva var det? S� han ikke noe r�re seg der inne? Gasslyktene utenfor kastet skinnet fra begge sider inn gjennom vinduene slik at det s� ut som om det var tent et lys der inne.
Han gikk borttil og kikket inn. Ganske riktig. Der satt det et vesen p� benken tett under vinduet, en liten sammenkr�ket skikkelse, som b�yde seg forover og puslet med noe han ikke kunne se. Et skritt rundt hj�rnet, og han stod ved d�ren og ville inn. Den var stengt.
"Lukk opp!" - ropte han og banket p� med knokene. Han h�rte det fare opp med ett sett. det kom et svakt, forskrekket utrop, og s� ble det helt stille.
Han banket igjen med knyttet neve og gjentok:
"Lukk opp, Dere derinne! Lukk opp �yeblikkelig!"
"Hva er det? Herregud, det er ingen her inne," kom det forskremt fra en stemme tett ved d�ren.
"Lukk opp. Det er politiet!"
"J�ss, er det polletie! - �, det er bare meg, j� gj�r ingenting. Bare sitter her, skj�nner Dere."
"Kan De, se � f� opp d�ra med Dem, eller s� skal Dem bare.
Vil Dem..."
Han kom ikke lenger, for i det samme i det samme gikk d�ren opp, og i neste �yeblikk lutet han seg gjennom �pningen inn i det lave rommet hvor han ikke kunne st� oppreist.
"Er Dem galen! Inte lukke opp for politiet! Hva tenker Dem p�?"
"Om forladelse, herr polletie, - j� lukker jo opp ser Dere."
"det var nok ogs� beste r�'en" - brummet han.
"Hva er du for en, og hvem har gitt deg lov til � ta lossement her?"
"Det er bare meg, Karen" - hvisket hun. "J� sitter her med ungen min."
Politimannen tok henne n�rmere i �yesyn. Det var et tynt lite kvinnfolk, med et smalt, blekt ansikt og et dypt kjertelarr p� det ene kinnet; rett opp og ned som en stake og sikkert ikke helt voksen. Hun var if�rt et lysebrunt overstykke, en slags kofte eller jakke. Snittet r�pet at den hadde kjent bedre dager. Nedentil hadde hun et m�rkere kjoleskj�rt som hang i laser og n�dde henne til anklene. F�ttene stakk ut av et par hullete soldatst�vler uten lisser.
I den ene armen holdt hun en bylt filler som l� tvers over livet hennes. Ut av byltens �verste ende stakk noe hvitt. Det var et barnehode som diet det magre brystet hennes. Rundt hodet hadde hun en tjafs av et t�rkle som var knyttet under haken; bak i nakken stakk h�rflisene frem. Hun ristet av kulde fra �verst til nederst, og n�r hun flyttet seg, klisset og knirket det i st�vlene som om hun stod og stampet i en gr�taktig substans.
"J� trudde inte, det ku sjenera n�'en" - kom det pipende . "Det st�r jo her, dette kotte!"
Politikonstabelen fikk en beklemmende fornemmelse. I det f�rste �yeblikk hadde han tenkt � drive henne ut med fyndige ord og la henne slippe med en advarsel. Men da han s� p� dette elendige barnet som stod der med det lille krypet i armen og trykket seg opp til benken og ikke turde sette seg av frykt og ydmykelse, ble han p� en m�te r�rt.
"Men i Jesu navn da, - hva gj�r du her, jenta mi?"
Hun oppfanget den mildere klangen i stemmen hans. Angsten la seg, og hun begynte � gr�te.
Konstabelen lukket d�ren.
"S�t deg ned litt" - sa han - "ungen er saktens tung � st� og holde p�." - Hun gled stille ned p� benken.
"N�dda" - sa konstabelen oppmuntrende og satte seg p� den motsatte tverrbenk.
"�, kj�re herr polleti - la meg f� v�re her," lespet hun gjennom gr�ten. "J� ska inte gj�re ugagn, inte det verdige grann holde rent etter meg - Dere ser selv - her er ingen urenslighet - det der er br�dskorper." - Hun pekte p� et filleknytte p� gulvet. "J� g�r og tigger om dagene. - I flasken er det en skvett vann. - La meg f� v�re her om nettene, tedess j� f�r plassa mi tilbake - bare frua kommer" - hun tidde et �yeblikk og sn�t seg i fingrene som hun t�rret av p� skj�rtet.
"Frua, hvem er n� det da?" spurte konstabelen.
"Det var henne j� tjente hos. - J� hadde slike gode betingelser med 4 kroner m�neden og frukost, men s� kom j� i ul�kka, og s� m�tte j� jo vekk, forst�s. Fru Olsen gikk sj�l og fikk meg p� hjemmet, hu er s� snill, fru Olsen, og j� var i jobben, helt til jeg gikk p� hjemmet og la meg, for hu er alene, fru Olsen, og hu sa hu skulle beholde meg helt til j� inte ku orke mere. Men s� kom dette p� at fru Olsen sku' reise, for hu er jordmor, fru Olsen, og s� ble hu syk og liggendes oppi landet, og n� sier dem, hu kommer inte f�r til jula."
"Men bevare meg vel, � g� slik og slepe omkring p� ungen mens du venter p� frua. Kan det v�re mening i slikt noe?"
"J� har ingenstans � v�re" - sutret hun. "N� siden far min d�dde, er det ingen som vil hjelpe meg n�r stemora kaster meg ut."
"Men barnefaren da?"
Han da," sa hun og gjorde et lite kast med nakken. "Det er inte n�'en skikk � f� p� han lell."
"Men du vet da vel de at du kan f�'an d�mt til � betale for barnet."
"Ja, dem sier s�," svarte hun. "Men �ssen ska en klare det n�r han inte fins?"
"Oppgi du bare navnet hans til meg, du" - mente konstabelen - "s� ska han nok bli fremskaffa."
"Ja, den som visste det," sa hun stille.
"H� for n�'e! Kjenner du inte navnet p� ditt eget barns far?"
karen stakk fingeren i munnen og sugde p� den. Hodet gled forover. Det kom et hjelpel�st, fjollet smil p� ansiktet. "N-e-i," hvisket hun med en langtrukket betoning p� hver bokstav og uten � ta fingeren ut av munnen.
"N� har jeg aldri i mine dager h�rt s� galt," - satte konstabelen i. "�ssen gikk det til at du kom isammens med han?"
"J� traff han p� gata om kvelden n�r det var m�rkt," sa hun, "men det varte inte l�nge f�r han ble borte, og siden har j� aldri sett han."
"Har du inte spurt deg for da?"
"Det har j� nok altis, men det er ingen som veit hvor han er blitt av. Han har tatt seg en plass p� landet, ventelig, for han hadde � gj�re med hester eller kyr; det ku j� kjenne p� lukta som f�lgte han."
"Gud bevare meg vel for stell," mumlet konstabelen. "Du m� g� og melde deg p� fattigvesenet," sa han h�yere, "s� det kan bli greie p� dettanherre."
"Nei, det gj�r j� inte," svarte hun plutselig stedig.
"Det er da bedre � komme p� Mangelsg�rden og f� mat og husly fremfor det du g�r p� n�," sa konstabelen.
"Ja, men n�r bare fru Olsen kommer - hu er s� snill, fru Olsen - hu tar meg sikkert p� m�nesl�nn, det trur j� sikkert, for hu lovte det - s� kjenner j� en kone som vil ta oss i lossji for 3 kroner m�nen. Hu vil passe ungen mens j� er hos fru Olsen, og s� ska j� gj�re henneses arbei, n�r j� kommer fra frua. Det blir s� bra alt samma n�r bare fru Olsen kommer, og hu kommer til jula, sier dem."
"Ja ja, jenta mi, den som er voksen f�r r� med seg sj�l, men her har du ikke lov til � v�re."
"Om j� sitter her om natta - kan det gj�re noe? �, herregud, la meg f� lov til det, ungen ska ikke f� skrike. Bare til frua kommer - � go'e herr polleti, bare til frua kommer."
"Men du fryser jo fordervet, b�de du og barnet." Han s� p� de usle kl�rne hennes.
"Her er da alltis likere her enn ute p� �pne gata, ser Dere. �, herr polleti - bare til frua kommer."
"Egentlig skulle du p� stasjonen, ser du" - sa konstabelen i en overveiende tone og kl�dde seg bak �ret.
Hun f�r opp og flyttet seg bort til ham. "Inte gj�r det, inte gj�r det," klynket hun mens hun grep fatt i ermet hans med de frosne fingrene sine. "J� ber s� vakkert - i Guds navn - bare til frua kommer."
Konstabelen tenkte med seg selv. Tre dager til julen, regnet han ut.
"Ja ja, la g�," sa han h�yt, idet han reiste seg. "Du kan v�re her til julen, men ikke en dag lenger. Og husk p� at ingen m� vite om det."
"Gud signe dere, Gud signe dere, og takk skal dere ha," br�t hun ut.
"Men pass p� � v�re borte klokka 6 presis om morgenen f�r trafikken begynner her ute," la han til da han var halvt ute av d�ren.
Neste natt, da han kom forbi hytten, stanset han og s� inn. Hun satt i en skr� stilling, tilbakelent mot vinduskarmen. Profilen med knyttet�rkleet om hodet tegnet seg svakt mot rutene. Barnet l� ved brystet og diet. Hun r�rte seg ikke, og det s� ut som hun sov.
Ut p� morgenen slo det om til frost. I l�pet av de neste dagene gikk termometeret ned til 12 grader. Det ble gnistrende kulde med klar og stille luft. P� vinduene i det lille fergemannshuset kom det et tykt lag av hvitt rim som gjorde rutene fullstendig ugjennomsiktige.
Julaften ble det omslag i v�ret. det t�dde og drypte alle steder. Man var nesten n�dt til � g� med paraply selv om det ikke regnet.
Nede p� kaien var alle pakkhusvinduene atter isfrie, og f�ret var verre enn noensinne.
Om ettermiddagen ved totiden kom konstabelen dit. Han hadde hatt tjenestefri de siste nettene p� grunn av en forkj�lelse som legen hadde gitt ham attest for. N� skulle han ut og snakke med en fyr p� et av dampskipene.
Hans vei falt forbi huset. Selv om det alt var begynt � skumre, s� han det p� flere skritts avstand, det som fikk ham til � stanse og f�le seg ille til mote. Der satt hun i n�yaktig samme stilling som dengang for to dager siden. Akkurat den samme profilen p� ruten. Han gjorde seg egentlig ingen refleksjoner ved synet, me f�lte seg bare grepet av gru over det samme han hadde sett to dager tidligere; forstenet liksom. Det gikk uvilk�rlig en gysning gjennom ham. var det hendt noe?
han skyndte seg bort til d�ren; den var stengt. S� slo han i stykker en rute, fikk fatt p� en jernstang, som han strakte inn gjennom �pningen, og hektet kroken av krampen med den. tr�dte s� inn, stille og forsiktig.
De var stend�de begge to. Barnet l� opp til moren og holdt enn� i d�den brystet i munnen. Nedover barnekinnet var det silt noen dr�per blod fra brystvorten, det l� st�rknet p� haken. Hun var forferdelig utt�ret, men p� ansiktet l� det som et stille smil.
"Stakkars jente, for en jul hun fikk," mumlet konstabelen mens han kl�dde seg i �ret.
"Men kanskje det er best som det er for dem begge to. V�rherre, han har n� vel en mening med det."
Han gikk ut igjen, trakk d�ren til og festet kroken. Skyndte seg s� p� stasjonen for � melde det han hadde sett.
Den f�rste arbeidsdagen etter julehelgen lot havnevesenet det gamle fergemannshuset rive ned og transportere bort. Det skulle ikke st� der og v�re tilholdssted for alskens l�sgjengeri.
|
