|
||||
|
| ||||
|
Hva standpunkt inntar v�re fedrelandske diktninger og romaner i sin oppfatning av kvinnen og den stilling hun b�r innta i samfunnet? Akkurat det samme standpunkt som v�r unge sivilisasjon inntar til den gammeleuropeiske, som den gr�nne, spirende kart inntar til den r�tnende frukt. Jeg vil antyde tvenne stadier i denne oppfatning. Den noksom kjente, gammelhevdede, v�re fedres kvinneideal, kvinneresignasjonen i snollede kapper og n�kkelknippet i beltet -senerehen under spor av p�virkning av en nyromantisk mer skjerpet torturlysten retning. I ingen av disse m� slutningstabl�et mangle. Hvem kjenner ikke slutningstabl�et der er blitt typisk i alle diktninger av den art? ... En h�ytidelig forbrenning av skyldpapirene, der kaster et flammende skj�r p� et blekt, smerteforklaret ansikt og et par �pne, tilgivende armer! Vi kommer s� til overgangsstadiet. Her ble det v�re yngre dikteres oppgave � drive dette martyrskap ut til det punkt hvor det brister og begynner � vekke mistro. Er dette r�rende eller oppr�rende? Hos Ibsen manifesterer seg fremstillingen av kvinneoppofrelse i en raffinert sjeleviviseksjon, som i hin scene i Brand hvor hustruen formenes endog den lindring � s�rge over sitt barn og skue ut av vinduet til dets grav, en grav som dette mer enn alminnelig hodebryende sp�rsm�lstegn av en Ibsensk helt selv p� et vis har gravd for det. - Men hvem har ogs� skapt slike kvinneskikkelser som Ibsen? Man m� g� tilbake til Shakespeare for � finne dem! I Solveig m�ter oss denne stille, selvfort�rende rugen over noe h�pl�st ventet, lengst forspilt - forspilt ved egen maktesl�shet til selv � gripe inn, selv � r�de derfor, - tusener kvinners lodd her i v�rt land! og derfor skulle det vel dobbelt r�re oss? .. . Nei, vi vil ikke mer r�res derav Vi vender oss uvillig bort fra denne rynkede, forgremmede trofasthet der har sittet med hendene i kors, stirrende p� en plett og ventet p� - Per Gynt, den gamle Per Gynt, - Egoismen i sin avfeldighet, n�r den, g�tt trett i sin umettelighet, endelig raver hjemover. Den traurige skikkelse hist, det er ikke Solveig hin fagre, som vi sist s� ved dansen. Den Solveig vendte seg med gru bort fra den foraktelige. Den traurige skikkelse der, det er v�r egen, kj�re, hjemmef�dte kvinnelighet, der har overlevd seg selv og n� sitter og venter p� den trollmann der med sin stav skal gjengi den sunnhet og kraft, og denne trollmann, denne befrier, er ingen annen enn - Ibsen selv Ja, Ibsen selv Hva har han vel tenkt og f�lt da han manet disse s�rgelige skygger fra v�rt kvinneliv frem - selv skremt av dem? Hans senere diktning vil gi svaret. Hvor begeistret hilste vi ikke Ibsens kvinneskikkelser i hans oldtidsdramaer! Her var hengivelsen paret med vilje og karakter; hun lystret ikke alene, men hun foreskrev, hun grep selv inn; hun gav ikke alene, men hun mottok ogs�; hun tilgav, men som en dronning tilgir, ikke en pisket slavinne. Ogs� hos A. Munch m�ter oss denne selvstendighet, kun mer mildnet, i hine historiske hustruskikkelser, fruene fra de gamle herreseter, fra Akershus, fra Hamar, senere i Lady Russel og flere ... V�re dagers kvinnetype er sunket, det er visst. Hos Bj�rnson trer ogs� prektige fortidskvinner opp; men han beh�ver blott � dale ned i tidene, s� smelter dette mer sterktpregede, karakterfulle sammen, inntil det har avrundet seg til v�r tids kvinneideal likeoverfor mannen, - hovedchiffrets ydmyke null. Vi vil blott holde oss til en type i hans senere diktning: hustruen. I fru Tjelde, i hans siste utkomne skuespill En Fallit, har vi idealet av en s�dan from, passiv hustruelighet, ganske etter fedrelandsk ter. Her st�r vi ansikt til ansikt med n�kkelknippet i beltet og den pyntelige, nystr�kne kappe, hvorunder vi m� tenke oss et par bleke, forv�kede �yne og en munn der er strammet bekymret sammen under en lang, pinlig taushets�velse. Den slags hustruer er s� inderlig rotfestet i v�r bevissthet som det ene m�nsterverdige at dikterne enn� med hell kan benytte dem. En annen sak er det, om de tjener dem som det demoraliserende prinsipp i diktningen, likesom de ufeilbarlig gj�r det i realiteten i livet. Hadde disse gode, r�rende fru Tjelder v�rt hva de skulle og burde v�rt, sine menns r�dgivere og fortrolige, v�rt dem den varslende som den ansporende, den rosende som den refsende stemme, s� ville det - hvem vet! - kunnet avvende mangen en s�rgelig livsfallitt. Jeg har Bj�rnson sterkt mistenkt for at denne oppfatning har demret i ham da han nedskrev sitt drama, og at den n�dde til full klarhet da han f�rste gang s� det p� scenen. Mon ikke? At Jonas Lie �rer til dem av v�r tids diktere der forbereder en ny, mer verdig oppfatning av kvinnen og hennes stilling, kan ikke overraske oss; han er dertil en for sann f�lelsens mann. Men ogs� hos ham - la oss blott holde oss til hans siste roman, Lodsens Hustru - m� denne erkjennelse innvinnes gjennom lange, knugende skildringer av et forkuet, mishandlet hustruliv Men vi �nder opp etter trykket; den forkuede hustru vinner tilsist opp til selvstendighet og viljestyrke, og forfatteren beroliger oss med at mannen finner seg inderlig vel derved, og alt ender godt. |
