Det spøker på Utstein kloster

Det var en mørk og stormfull natt i det Herrens år 1533. Høsten var i ferd med å gå over til vinter, og stormen pisket de siste gule bladcne av trærne. Ved klosteret på Mosterøy - Utstein - lå askene nesten parallelt med bakken i stormkastene. Sjøen tordnet mot svaene, og bølgene brøt mot stranda så skumtoppene slet seg løs og virvlet i vinden. I klosteret var alle gått til ro. Legbrødrene i nordre fløy hadde krøpet under skinnfellene og sovnet nesten før hodet traff sengehalmen, etter en lang og slitsom dag. Munkene og novisene sov for lengst i sine dormitorier. Bare abbeden var ennå våken. Han satt i sitt studerkammer, hadde blåst ut lampen, og skulle akkurat trekke seg tilbake for natten, da en uvant lyd hørtes utenfra, over larmen fra stormen. Var det hestehover? Abbeden la ansiktet mot vindusruten og anstrengte øynene til det ytterste for å få øye på noe, der ute i mørket. Jo, det var en hest! En stor svart hest sprengte bortover stranda, med en skikkelse i flagrende kappe på ryggen. Hvem var dette? Og i slik en natt? Var det en illgjerningsmann på flukt fra udåd? En fredløs? Eller en forfulgt stakkar? Frivillig bega vel ingen seg ut i slikt et vær og slikt et mørke!
Da banket det på klosterets port. Først forsiktig, så hardt. Abbeden gikk med raske skritt til porten, raslet med en nøkkelhank, og så var porten åpen. En skikkelse i våte klær og med ansiktet skjult i ei hette, nærmest falt av hesten og i abbedens armer. - "Gudfar, hjelp meg!" Abbeden trakk hetta til side og gjenkjente ansiktet under den. "Cecilia!" Pikebarnet gjentok: "Hjelp meg!" - og meget usammenhengende, mellom hikst og gråt, fortalte Cecilia sin historie. Faren var død for et par år siden, og nå ville stefaren gifte henne bort til bygdens rikeste mann, en gammel, sur og stinkende enkemann, men med betydelige eiendommer. Ingen hørte på Cecilias fortvilte protester, og til slutt hadde hun ikke sett annen utvei enn å flykte. "Men, kjære barn, dette er et munkekloster, et sted for menn, her kan du ikke være ! " "Da gjør jeg ende på livet mitt, Gudfar," hvisket Cecilia, "Hjem kan jeg ikke dra" Abbeden så lenge på piken, så ung, så forsvarsløs, så alene. Så tok han en avgj ørelse. "Jeg skal hjelpe deg, barn, men dette må bli mellom oss. Ingen andre må få høre noe om dette" Han hentet en rakekniv, grep piken i håret og bøyde hodet hennes bakover. Så barberte han alt håret av henne, gikk og hentet en novisedrakt og ga henne. Slik gikk det til at Cecilia, abbedens guddatter, ble novise i Dominikanerklosteret på Mosterøy vinteren før hun fylte 16 år.
Ingen fattet mistanke. Jentungen var så liten og sped, og nesten uten kvinnelige former, og munkekutten var god kamuflasje. Munkelivet gikk sin begivenhetsløse gang.

Vinteren tok slutt, og vindene fra havet ble mildere. Man begynte så smått å vente på vipa, det sikreste vårtegnet på disse kanter. En kveld banket det igjen på klosterets port. En mann, mørk i både hår og skjegg, sto utenfor. Hvor var han kommet fra? Han var gjennomvåt og kald, og fullstendig utkjørt. Kom han fra havet? Ingen hadde sett noen båt, ingen flåte. Noe vrakgods fra skibbrudd var det heller ikke meldt om. Mannen snakket et uforståelig, syngende språk, så abbeden ble tilkalt. Han kjente språket med en gang, det var jo fra byen der han hadde bodd og studert i unge år. Roma. Pavens egen by. Mannen var ung og sterk, og det gikk ikke lenge før han kunne gjøre seg nyttig i klosterhagen. Våronna var i full gang, og siden det lå under munkenes verdighet å beskjeftige seg med noe så simpelt som kroppsarbeid, tok den fremmede sin tørn med å grave, plante og så. En tidlig morgen, før noen var våkne, gikk han med raske skritt ned til stranda og grov opp noe fra sanden. En kiste? Et skrin? Han gjemte det under skjorta, og snek seg opp i klosterhagen. Der grov han det ned under en rosebusk, og slettet sporene godt etter seg. Til å begynne med enset ikke fremmedkaren den unge munken som hver dag kom ut på åkeren med mat til ham. Men etter hvert ble han var at gutten sto og betraktet ham lange stunder av gangen. De kom i snakk, og med fakter og geberder lærte de litt etter litt hverandres språk. Fra første øyeblikk visste Cecilia at dette, dette var mannen hun elsket. Så sterk, så glad, så ubekymret. Så en varm sommeraften røpet hun hemmeligheten sin for ham, og der ute i klosterhagen mellom kål og neper ble det de to. De to, for resten av livet. Det gikk som det måtte gå. Da høstløvet rødmet og skinte i gull, kjente Cecilia liv under hjertet, så en stille måneløs natt snek hun seg bort fra klosteret, sammen med den fremmede. Denne skammen ville hun ikke bringe over Gudfar abbed.

Under en forblåst busk ikke langt borte fødte Cecilia et lite pikebarn med mannen hun elsket ved sin side. Utslitt både på kropp og sjel følte hun at livet var i ferd med å ebbe ut. Med sine siste krefter tok hun et smykke, en gullamulett med jomfru Maria gravert inn, og la det om halsen på den lille. "Dette skal gå i arv fra mor til datter i evig tid," hvisket hun i det hun sovnet inn....