Italienerens gåteSki ungdomsskoles bidrag |
Cecilia satt foran i baugen og solte seg. Det var varmt og himmelen var klar. Hun ønsket at hele turen ville være som dette, men hun visste at etter godvær venter uvær.
Lynet flerret himmelen og tordenen brakte voldsomt. Vinden ulte truende og alle ombord skrek som gale. Styrmannen ropte et eller annet på italiensk som Cecilia ikke forstod. Hun skjønte raskt hva det var, for plutselig hørtes et brak som overdøvet alt annet. Hun var stiv av skrekk, men kjente vannet som steg rundt anklene hennes. Cecilia, Raske Hjort og Anne kunne ikke annet enn å kaste seg ut i det enorme bølgebruset som varslet en sikker død. Skrikene døde sakte ut og skipet sank til bunns.
”Cecilia, Cecilia!” Cecilia åpnet øynene og så seg rundt. En hvit strand møtte hennes blikk. Hun så opp på moren som sto der så vakker i solskinnet. ”Hvor er jeg hen”, spurte Cecilia forfjamset. ” Vet ikke” svarte moren. ”Raske Hjort har gått for å undersøke hvem som bor her. Han så røyk stige opp fra treklyngen der borte”, sa hun og pekte. Raske Hjort kom pesende tilbake og sa ”det er en landsby her”.
Landsbyen viste seg å være en trivelig, liten fiskelandsby på den lille øya Lampedusa. Den lille familien som etterhvert var blitt fire slo seg ned, og Raske Hjort begynte å jobbe som fisker. Tiden gikk og Cecilia vokste seg vakrere og vakrere. Samtidig vokste hennes lengsel mot å forsette reisen som familien begynte på for lenge siden.
Det var tidlig en morgen og sola hadde så vidt stått opp. Cecilia var allerede på vei til havna for å levere frokosten til mannen som hadde vært som en far for henne så lenge hun kunne huske. Raske Hjort hadde vært ute hele natten, og etter frokosten måtte han selge fisken før han kunne ta seg sin fortjente hvil.
Raske Hjort takket for maten og presenterte Cecilia for en gutt, ikke stort eldre enn henne selv. Gutten som het Giovanni hadde gyllenbrun hud og grønne, smilende øyne. Giovanni var født på øya, men foreldrene, som døde da han var liten, kom fra et katolsk kloster i Tibet. Inntil for noen måneder siden hadde han bodd hos en snill, gammel dame, men da hun døde, måtte han ut å finne seg arbeid. Cecilia likte han bedre og bedre jo mer de snakket sammen. Hun inviterte han hjem på middag.
Etter middagen, som var noe av nattens fangst, gikk Cecilia og Giovanni en aftentur på stranden. Cecilia fikk vite at han også alltid hadde hatt et sterkt ønske om å komme til Malta. Cecilia smilte bredt og omfavnet Giovanni av ren lykke. Da hun gjorde det, kjente hun noe kaldt mot brystet. Hun tok tak i smykket han hadde rundt halsen og så på det. Cecilia så at medaljongen var helt identisk til hennes egen! Stille spurte hun. ”Hvor har du fått denne fra?” ”Jeg fikk den fra faren min. Den har gått i arv fra far til sønn i århundrer”. Da fortalte Cecilia om sin egen medaljong, og om hvorfor hun også så gjerne ville til Malta.
Året 1738 startet Cecilia og Giovanni reisen til Malta. Cecilia hadde akkurat fylt atten somrer, men hun følte seg ikke veldig komfortabel ute i den store verden, alene, uten foreldrene. Det var vanskelig å si farvel til familien. Spesielt moren. Hun hadde møtt mye motgang som ung og hun var skeptisk til å la Cecilia få oppleve det samme. Likevel hadde Cecilia klart å overtale moren med hjelp fra Raske Hjort som hadde et helt annet syn på saken. Både moren og Cecilia hadde grått da de skiltes. Det var heller ikke videre lett å si farvel til broren Josef.
Nå sto hun i alle fall her på et skip som var på vei til Malta. Den gamle tannløse kapteinen viste dem lugaren de skulle sove i. Den var stor og egentlig beregnet for flere, men siden de var de eneste passasjerene om bord, fikk de den for seg selv. Under middagen samme kveld kom Cecilia og Giovanni i snakk med kapteinen. Som alle andre kapteiner som hadde opplevd mye i livet, hadde han masse røverhistorier på lager. Han fortalte dem en fortelling som visst nok en av forfedrene hans hadde opplevd.
Det var en stille natt i Italia. Månen skinte klart. Det eneste som hørtes var skrittene til en skikkelse som løp over brosteinene på havna. Han kom nærmere og nærmere. ”Kan jeg bli med i båten din”, peste han. ”Ja,” svarte skipperen, Hans, nølende”, men jeg skal til Norge”. ”Samme det bare det er langt herfra!”. Neste dag begynte handelsskipet sin ferd til Norge. Den unge italieneren hjalp til over det som trengtes på båten. Han gikk ofte rastløs omkring og så tilbake mot landet de hadde forlatt. Det virket som han var redd for at noen fulgte etter dem. Skipperen stusset litt på det, men tenkte ikke videre over saken. Mest av alt tenkte han på kona og barna som ventet på han hjemme i Norge. Etter som dagene gikk og de stadig nærmet seg målet, fikk skipperen høre mer og mer av italienerens historie. Han fortalte hvorfor han måtte dra fra Italia. ”Familien min ville gifte meg bort til en rik jente, men jeg svarte nei i bryllupet. Jeg elsker henne jo ikke, så det var ikke noe vits i å svare ja. På grunn av dette truer familien hennes med å brenne ned fiskeriet til faren min hvis jeg i svarer ja i det nye bryllupet som skal holdes i morgen. I tillegg til det sprer de falske rykter om familien min. Derfor fant jeg ingen annen løsning enn å rømme”. Det siste han sa til min forfader før han gikk i land i Norge var ”Det jeg har fortalt deg har du aldri hørt”.
Cecilia sto som lammet da kapteinen var ferdig med å fortelle historien. ”Hadde han med seg noe spesielt”, spurte Cecilia undrende. ”Ikke noe annet enn en liten trekiste”, svarte kapteinen.
Samme kveld sto Cecilia og Giovanni og speidet utover det endeløse havet. Der ute, langt vest kunne de så vidt skimte land. Cecila var trist fordi reisen snart var over. Den siste uken hadde hun blitt var for Giovanni’s skjønnet. Hun hadde aldri hatt slike føleser for et menneske før. Rolig sa hun ” Tenk om…” Da avbrøt Giovanni henne og la sin finger på hennes myke lepper. Sakte trakk han Cecilia inntil seg og kysset henne.
Da ble de avbrutt av kapteinen som kom . Cecilia’s ansikt ble farget like rødt som solnedgangen. ”Kutt ut med det griseriet a unger” sa kapteinen som tydeligvis hadde tatt seg en god dram. ”Vi er framme i grålysningen i morgen.” Cecilia og Giovanni fortet seg ned i lugaren for å pakke. Da la Giovanni seg ned på kne. ”Vil du gifte deg med meg”, sa han med sin vakreste stemme. Cecilia ble veldig overrasket, men hun klarte å stamme fram et lykkelig ja. ”Men medaljongene? Er ikke vi i familie”, spurte hun usikkert. ”Cecilia, min kjære. Du får tenke på at medaljongenes første bærere var av samme ætt. men det var for flere hundre år siden”, avsluttet Giovanni. Den natten tilbragte de sammen som rette ektefolk gjør.
Neste morgen var skipet framme på Malta. Byen de var kommet til het Gnejna Bay. Før de gikk i land, hadde de fått en konvolutt fra kapteinen. Den hadde vært i hans families eie i århundrer. Hvis ryktene var sanne, hadde den blitt gitt fra italieneren til Hans, som takk for at han fikk følge med på reisen til Norge. Den inneholdt et skjøte på en eiendom i byen Marsalforn på Gozo. Skipperen visste ikke om skjøtet var ekte, siden familien aldri hadde oppsøkt stedet.
Det første Cecilia og Giovanni gjorde i Gnejna Bay var å sjekke inn på et vertshus. Vertshuset var eid av en gammel kjerring med oppstoppernese og grått hår. De hadde bestemt seg for å dra til byen Marsalforn så snart sjansen bød seg. Det gjorde den ganske raskt, og neste uke var de framme på Gozo. De var riktig nok ikke kommet til Marsalforn, men til byen Mgarr. Byen var svært folksom, for ridderne av Johannesordenen hadde akkurat gjort sitt inntog.
Det var august måned og Cecilia og Giovanni hadde akkurat kommet til Marsalforn. Turen hadde vært lengre enn de trodde. Spesielt slitsomt var det for Cecilia som ventet barn. Derfor hastet det også at de giftet seg. Planen var at bryllupet skulle stå under den årlige landsbyfesten som ble holdt tredje søndag i august. Skjøtet hadde vist seg å være ekte, og eiendommen med et lite hus lå i utkanten av byen. Huset hadde holdt seg overraskende bra til å ha stått tomt i to hundre år. Riktignok trengte det litt oppussing, men det sto nå i alle fall der.
Det var tredje søndag i august. Cecilia hadde nettopp svart ja til å dele resten av sitt liv med Giovanni. Etter på var det fest med innbyggerne i Marsalforn, som de hadde blitt godt kjente med. Cecilia tok seg bra ut i den lange, lyse kjolen. Det syntes godt at hun var litt rund over magen, men folk lo bare av det og tenkte at brudgommen hadde vært litt mer frempå enn det som skikken ga lov til. Da nattemørket falt på, var Cecilia så sliten at det ikke ble en særlig romantisk bryllupsnatt.
Fire måneder etter fødte Cecilia sitt første barn. En nydelig liten gutt som lignet på bestemoren, Anne hjemme på Lampedusa. Fødselen hadde gått overraskende bra siden Cecilia var liten og spe.
To år etter sto Cecilia på stranden og så utover havet som så mange ganger før. I hånden leide hun sin to år gamle sønn. Det var lenge siden hun hadde hørt fra foreldrene sine. Savnet var spesielt stort når hun selv kjente et nytt liv i sin egen kropp. Cecilia og Giovanni hadde levd lykkelige der italienerens gåte hadde ført dem. Fremdeles var medaljongenes mysterium uløst. Ville de noen gang klare å løse det? Hun løftet opp sønnen og la fort på sprang opp til ektemannen for å fortelle den gode nyheten om at de snart ville bli flere.
