"Den røde stjernen"
  
Skriv ut!
Anne lengtet ofte mot nord der familien bodde, spesielt nå som Enrico og Helena var født. Plutselig hørte hun noen folk som stod og snakket om et skip som skulle nordover med sukker. Hun måtte finne på noe! Anne løp hjem for å fortelle det til Federico. Da hun kom hjem, spurte hun Federico om de hadde nok penger til å være med skipet, men Federico sa: ”Vi har bare fem pesetas, og det er ikke nok. Jeg kan heller ikke bli med p.g.a arbeidet mitt.”

Den natten fikk ikke Anne sove, så hun vekket ungene og tok dem med ned til havna. Hun avtalte med kapteinen om at hun skulle arbeide som betaling for reisen. Så gikk de ombord i båten.
Det var en lang reise. En ettermiddag blåste det opp til storm ute på det åpne havet, men etter hvert roet havet seg. Plutselig hørte de kapteinen rope: ”Pirater”. Da ble folk helt ville. Piratene kom nærmere og nærmere, og de kom opp i skipet. Anne og ungene greide ikke å finne seg en gjemmeplass, så en pirat kom bort til Anne og rappet Helena ut av armene hennes. ”Nei, nei! Ikke ta henne! Hun er det kjæreste jeg har!” skrek Anne. ”Jo, nå er hun min!” sa piraten bestemt. ”Rosita, kona mi, har nettopp mistet barnet vårt i barsel, og denne lyshårete jentungen kan kanskje erstatte tapet”. ”Men en ting må du love meg”, sa Anne og gikk bort til Helena. ”Denne medaljongen skal Helena ha på seg, og den skal gå i arv fra mor til datter i evig tid. Denne kista skal hun åpne når hun blir stor. Et minne fra meg.” ”Ja! Det skal jeg love”, sa piraten utålmodig og gikk med Helena om bord i sjørøverskipet. Da de kom om bord, sa piraten: ”Jaså! Så du heter Helena?” Helena forstod verken A eller B av det han sa, for hun var så lita. Da piratskipet seilte av gårde, vinket Anne farvel til datteren Helena helt til skipet forsvant i horisonten.
Etter hvert som årene gikk, forflyttet piratene seg til øyene i Mexico-gulfen, rett utenfor kysten av Mexico. Herfra ble det fraktet store rikdommer til Europa.
Da Helena ble større, forstod hun mer og mer av hva piratene, familien hennes, gjorde. Deres levebrød var å plyndre og rane skip i farvannene omkring, men Helena led aldri noen nød. Hun vokste opp i en familie som var glad i henne, men hun følte et savn. Hvorfor, visste hun ikke. Hun hadde alltid hatt en merkelig følelse av at den gamle kista, som lå gjemt under farens køye, hadde noe med henne å gjøre. Til slutt tok nysgjerrigheten overhånd, og hun åpnet den, selv om hun visste at det var strengt forbudt, og at faren kom til å bli rasende. Oppi kista fant hun et brev som fortalte om en medaljong som skulle gå i arv fra mor til datter i evig tid. Kunne det være hennes egen medaljong, den som hun hadde hatt rundt halsen så lenge hun kunne huske? Hun tenkte på piratforeldrene sine og sammenlignet dem med seg selv. De var mørke og lave mens hun var høy og lys. Hvem var Anne? Hvorfor stod det navnet i brevet? Var ikke mamma og pappa hennes ordentlige foreldre? Hadde de røvet henne også? Var hun den Helena som det stod om i brevet, og hvem var i såfall denne Enrico? Mange tanker gjorde henne ør og fortumlet. Helena ble fortvilet og bestemte seg for å rømme. Hun ville ikke være hos piratene lengre. Dette måtte hun finne ut av!
Om natten snek hun seg inn på farens kahytt etter kista og brevet, bar alt om bord i livbåten og rodde av gårde i nattemørket.
Flere dager senere nådde Helena land, helt utslitt. Hun drog båten et stykke opp på land og gikk innover i jungelen, langs en stor elv. Kista holdt hun i et fast grep under armen. Mens hun gikk der, kom det noe flytende ned elva. Helena tok det opp og så at det var et trestykke med noe skrevet på. Hun tok den opp og gransket den. På den ene siden leste hun: ”1492 C.C.” og på den andre siden var det et bilde av Jomfru Maria. Bildet var nesten identisk med bildet på hennes egen medaljong. Hun tok vare på trebiten. ”Jeg må følge elva”, tenkte hun. ”Kanskje jeg da kan få svar på det jeg lurer på?”.
Hun så plutselig en båt som lå på land og tenkte ikke på hva som kunne skje, men drog båten ut i elva. Så gikk hun oppi og rodde, mot strømmen, så godt hun kunne. Plutselig veltet båten rundt og Helena slo hodet i båtripa og besvimte. Hun fløt med strømmen inn til land og ble liggende blant steinene i elva. Da hun våknet og så seg omkring, kunne hun ikke kjenne seg igjen. Heldigvis lå kista og duppet i vannkanten like ved. Den måtte hun for all del ikke miste! Helena snudde seg litt og så en huleåpning. Hun gikk lengre og lengre i den mot en lysning langt framme.Et underlig brus hørtes, og den ble sterkere jo nærmere lysningen hun kom. En foss stengte utgangen! Hun gikk gjennom den og ble nesten truffet av en stein som raste ned. Dette var skummelt!
Ute på den andre siden så hun en landsby lengre ned i dalen. For å komme ned, måtte hun gjennom en stor jungel, som var både mørk og dyp. Trærne og krattet stod så tett at hun måtte smyge seg i mellom. Det var fuktig og mørkt. Ekkelt, syntes Helena.
Da hun kom fram til landsbyen, møtte hun en vennlig mann som sa at hun måtte komme i lag med ham hjem for å få et skikkelig bad og noe godt å spise og drikke. Han tok godt vare på henne en stund framover. Helena trivdes godt i La Lucha, som landsbyen het. Og en dag forelsket hun seg i maya-gutten Pacho, som også likte henne spesielt godt. En dag da Pacho og Helena kom hjem fra en jungeltur, så de at det var kommet en gjeng med spanjoler som plyndret landsbyen. En av spanjolene kom ut av huset til Pacho. Han hadde med seg alt familien eide. Faren til Pacho ropte: ”Flykt fra landsbyen!”.
Det var fullt kaos rundt dem. Folk skrek og ropte. Pacho og Helena sprang av gårde og gjemte seg i jungelen, på en av Pachos hemmelige plasser. Men de måtte videre! Landsbybefolkningen gikk i mange dager til fots i jungelen. Mange dager senere kom de til en stor innsjø med en underlig øy midt ute i vannet. De så en båt ved vannkanten og gikk om bord i den. Noen av mennene begynte å ro mot øya. Da de kom fram, så de at den var bebodd. De spurte en dame som gikk forbi hva byen het, og hun fortalte at det var Flores. Flyktningene bosatte seg der.
Etter som tiden gikk ble Pacho og Helena mer og mer forelsket. De giftet seg og fikk en liten datter som de kalte Maria. Hun hadde rødt, krøllete hår og en lille oppstoppernese full av fregner. Maria ble mer og mer krølltopp ettersom årene gikk.
En solfylt dag Maria var nede ved innsjøen og lekte med vennene sine, fant hun et skrin med et bilde av en sølvfarget fugl på. Hun åpnet skrinet sakte. Det knirket og knaket, og hun kjente en forferdelig, innestengt lukt. Maria sprang fort til moren og viste henne skrinet. Helena fortalte at det var et bilde av nasjonalfuglen, Quetzales. Inne i skrinet var det en skinnfille med et kart. Et skattekart?
I byen bodde det en gammel mann som het Pedro. Han pleide å fortelle gamle sagn om den tiden da maya-indianerne var et mektig og rikt folk, i en tid da spanjoler ikke fantes og verden var styrt av de store gudene. Helena, Pacho og Maria tok med seg kartet til ham i håp om at han skulle kunne tyde de underlige tegnene. Da Pedro så kartet, ble han blek i det brunbarkede ansiktet. Han fortalte at for mange generasjoner siden ble maya-folket utsatt for gudenes vrede. I den største og rikeste byen, Tikal, tørket de store vannreservoarene inn og folket hadde ikke nok vann til avlingene sine. De sultet, og barn og gamle døde av mangel på vann. Heten var uutholdelig. Prestene ofret til og med sine egne, men ingenting hjalp. Til slutt ble de nødt til å forlate byen. De kunne ikke ta med seg alle skattene og derfor gjemte de dem i byen og bad til Qutzalfuglens ånd om å våke over den til de kunne komme tilbake. I følge sagnet skulle en rød stjerne komme inn fra jungelen og først da skulle Quetzalfuglen åpne sitt gylne nebb.. Ingen visste lengre hvor byen var. Jungelen hadde raskt slukt alle spor og ingen visste lengre hvor de skulle lete.
”Men denne guden kjenner jeg igjen”, sa Pedro. ”Det er den mektige Yum Kaax, maisguden. En slik statue har jeg sett i hjembyen min. Kanskje den er nøkkelen som vil åpne porten til den forsvunnede byen, og deres Maria må virkelig sies å være en liten rød stjerne.” Helena og Pacho trodde nesten ikke sine egne ører. Hva var det deres lille datter hadde funnet? Kunne den lille familien finne skatten og gi den til det undertykte folket og kanskje på den måten hjelpe dem med å reise seg igjen? Bli et mektig folk slik at de kunne ta opp kampen, fordrive de grådige spanjolene og atter få sin verdighet?
De bestemte seg for å prøve, og la ut på en strabasiøs reise gjennom jungelen. De møtte mange farer på veien, men var fast bestemt på å ikke gi opp. Omsider kom de fram til en landsby, med flere små fjelltopper omkring, midt inne i jungelen. Og der fant de statuen av maisguden, Yum Kaax. Akkurat som Pedro hadde fortalt!
Da de kom bort til statuen, ble de overrasket. ”Den ligner et kompass”, sa Maria. Nederst stod det innrisset: ”Gå 100 skritt mor sørøst. Da vil dere finne soltempelet i byen Tikal” . Helena, Pacho og Maria skrittet opp og gikk i retning sørøst. Og der, rett framfor dem, kunne de se et pyramidelignende fjell foran seg. Maria løp mot det, og ivrig begynte hun å kave seg igjennom det tette løvverket. Alle tre ble ivrige, men var forsiktige. Hva skjulte seg? Hva kunne skje? Omsider kom det til syne store steinblokker som var bygd oppå hverandre. ”Mamma! Pappa! Se, her er en inngang,” ropte Maria. ”Vent her ute, Maria. Mamma og jeg går inn”, sa Pacho.
Maria så foreldrene forsvinne inn den mørke gangen. Lenge stod hun utenfor og var redd for dem. Plutselig begynte jorda å skjelve under henne. Store steiner raste ned og blokkerte inngangen. ”Mamma! Pappa”, skrek Maria skrekkslagent.



6.klasse ved Risøyhamn skole,
Birgit Lund og Trine Pettersen

7.mai 2002