Ranvik skoles bidragKlasse 9a |
Tanken p� at Benito ikke hadde kommet gjorde henne bekymret, tenk om det hadde hendt han noe, eller tenk om han hadde sviktet henne..
Hun tenkte p� tiden hun hadde v�rt her i Hongkong,
Familien hun og barna bodde hos, hadde tatt godt vare p� dem, men hun visste at de ikke kunne bli der, hvis ikke Benito kom snart. Som hun lengtet..
Helena tok frem den lille svarte boksen som hun hadde f�tt av Benito. Hun hadde enn� ikke �pnet den. Hun la den til side, idet hun brast i gr�t.
Da banket det p� d�ren, og husmoren kom inn, med et fat te, og bak henne kom det en mann.
Mannen bukket og tok av seg kappen. Helena ble skuffet, det var ikke Benito. De hadde m�ttes f�r, hun kjente han igjen. Det var munken fra klosteret, med medaljongen. Husmoren skjenket te i koppene og forlot rommet. Munken satte seg ned og presenterte seg. Hans navn var Fredrico.
�Et rart navn til � v�re kineser�, sa Helena, som hadde glemt manerene et sted.
�Jeg er ikke opprinnelig fra Kina�, svarte han. �Min farfar, Enrico, kom fra Europa, og dro nordover for � bli munk, men r�mte �stover med min farmor.�
Helena sa ikke noe. Hun visste ikke annet om sin familie enn at hennes mor d�de da Helena var baby. Medaljongen fikk hun av faren da hun ble st�rre, s� hun lurte p� hvorfor munken hadde en helt lik medaljong.
Munken svarte, akkurat som om han hadde lest tankene hennes, at medaljongen han bar hadde g�tt i arv fra far til s�nn. Helena svarte ikke n� heller. Munken tok en slurk av teen og fortsatte:
�Jeg har kommet for � fortelle deg at Benito d�de av en sterk feber�
Helena sa ikke noe. Det hun fryktet hadde skjedd. Hun reiste seg og s� p� regnet utenfor vinduet. Munken s� fra Helena til barna og s� til den sorte boksen. Han reiste seg, hentet den lille boksen og gikk tilbake til Helena. Hun gr�t. Han plasserte den sorte boksen i hendene hennes. Helena s� p� den og mumlet litt stille. Munken fortalte henne at Benito hadde v�rt som en s�nn for han siden han levde i s�libat, og ikke kunne f� en s�nn selv. Han fortalte videre at det var han som hadde gitt den sorte boksen til han som en far-til-s�nn-gave.
Helena �pnet den.
Oppi fant hun en skriftrull og et s�lvstykke. S�lvstykket var nydelig. Det var ikke s� stort, men det var gravert noe i det, noe som de ikke kunne lese.B�de skriftrullen og s�lvstykket var skrevet p� et spr�k, verken Fredrico eller Helena kunne.
Caro parente,
Nelle utime ore della notte, dopo che la mia cara sorella Helena e� stata rapita dai pirati, non sono riuscito a pensare a altro che a lei.
Quando e� morta mia madre, mi sono deciso per partire per il nord, nel posto in cui ella e� nata. Nel mio viaggio, in quel splendido territorio, ho trovato uno strano tipo di pietra.
Mi sono preso interesse per codesto, e dopo averlo osservato attentamente ho capito che era di grande valore: era argento!
Ce n�erano migliaia di queste pietre!
Da queste pietre ho formato un pezzo d�argento, un pezzo che in futuroleghera� il mio medaglione con quello di mia sorella.
Enrico
Kj�re etterkommere
I de sene nattetimer, etter at min kj�re s�ster Helena ble bortf�rt av piratene, har jeg ikke tenkt p� annet enn henne. Etter min mors d�d, bestemte jeg meg for � dra nordover til hennes f�dested. P� min vei nordover i det langstrakte landet, kom jeg over en meget merkverdig sten.
Jeg tok interesse av denne stenen, og kom fram til at det var noe meget verdifullt; s�lv.
Det myldret av slike stener p� det stedet.
Ut av disse s�lvklumpene smidde jeg et s�lvstykke, et s�lvstykke som i fremtiden vil binde min s�sters medaljong med min.
Enrico
�Det er underskrevet av din bestefar,� sa Helena.
�Derfor m� det v�re skrevet p� Italiensk� svarte han.
Litt senere hadde Helena og Benito f�tt hjelp til � oversette brevet:
�Men jeg vet ikke om noen som kan lese det spr�ket��
Helena tvilte ikke, Fredrico �nsket henne lykke til p� den lange reisen til Norge, og tenkte at dette kunne bli hennes skjebne. Hun tok med Victor og Veronica og dro av sted. Victor hadde f�tt navnet Fredrico etter munken, og Veronica hadde f�tt navnet til Cecilia, etter deres tipp-tipp-oldemor som Fredrico hadde fortalt om. Fredrico ble igjen, for � dra tilbake til klosteret. Han gav Helena en hest som en avskjedsgave, de skj�nte jo at det var lenge til de skulle sees igjen, kanskje de aldri kom til � sees igjen. Da Helena hadde ridd mot nord en uke med barna foran seg p� hesten, m�tte hun en gammel mann som l� for d�den. Mannen gav Helena det eneste han eide, en hestekjerre, for han hadde ingen andre � gi den til. Helena tok imot gaven, og spente fast hesten til kjerra, og dro av sted p� den lange reisen til Norge. Helena kunne ikke dra over fjellet med hest og vogn og to barn, s� derfor dro hun heller videre til Russland. Her synes Victor Fredrico og Veronica Cecilia at det var veldig kaldt, enda det var p� h�sten, men de var glade de ikke dro p� vinteren, da ville de frosset i hjel. Etter en lang tur gjennom det store Russland, dro de ned til Kasakhstan, gjennom Tyskland og Danmark og derfra videre til Norge. Victor og Veronica synes det var deilig � snart v�re fremme i Kongsberg.
Helena fulgte kartet for � finne stedet Enrico hadde beskrevet. Da hun kom frem s� hun at s�lvet allerede hadde blitt funnet, og at mange folk jobbet i gruven som var der. Ved inngangen til gruven stod det en kjekk, eldre mann, pent kledd og med sabel i beltet. Hun ble fullstendig betatt av hans skj�nnhet og rikdom og gikk opp til han, med de snart tre �r gamle tvillingene klengende i skj�rtekanten hennes.
Han presenterte seg som Kong Christian den IV av Danmark-Norge.
Hun fortalte at hun hadde kommet fra Hongkong fordi hun hadde f�tt vite at familien opprinnelig var fra Norge, men at hun ikke visste noe om den. Kongen inviterte henne og barna hjem til slottet i K�benhavn, for � hjelpe til med � finne ut mer om familiens fortid.
Ingen spor var � finne, og ingen folk var � oppdrive for � finne ut mer om familien hennes. De ble lenge p� slottet, til ergrelse for Christians kone dronning Anna Cathrina, en ting f�rte til det andre, og Helena ble etterhvert kongens elskerinne. Barna var ikke barn lenger, men Victor Fredrico hadde blitt en kjekk ungkar, sterkere enn en hest, og Veronica Cecilia hadde blitt en vakker jomfru, vakrere enn en klar stjernehimmel.
En kveld kom Veronica gr�tende til moren og fortalte at hun var gravid, med en av hoffguttene. De pr�vde � skjule det, for de visste de ikke kunne bli der lenger hvis noen fant det ut. Det uf�dte barnet d�de i tredje m�ned. Kong Christian merket aldri noe til graviditeten, men han merket at Veronica hadde blitt veldig trist i det siste og holdt seg mest for seg selv. Han ble veldig lei seg over dette, for han f�lte det som om hun var hans eget barn, og hun og Victor betydde mer for han enn noen av de barna han hadde med kona dronning Anna Cathrine. Han tenkte derfor p� � inviterte Helena, Veronica og Victor til Italia, for � f� dem i bedre hum�r, men mest for � dra til Vatikanet for � bli tilgitt av paven for utroskap mot kona si.
En dag gikk Christian inn til Helena, som inspiserte kokkene p� kj�kkenet. Han bare sto der og s� p� henne med det vakreste smilet sitt Han sa:
- Jeg bare lurte p� om du, Veronica og Victor ville v�re med meg til Italia. Jeg ville gjerne hatt dere med til paven for � bli velsignet og for � f� v�re synder tilgitt. Hva synes du om det?
- Det vil vi nok alle sammen! N�r drar vi?
- Med b�t fra kaia ved soloppgang i morgen.
- Da drar vi til Italia da!
Helena hadde ikke v�rt s� glad p� lenge. Endelig skulle de f� uttrykke sin kj�rlighet for hverandre, uten � passe seg for � bli sett av Anna Cathrine.
Samme kveld begynte de � pakke alt det de trengte til turen og oppholdet i Italia. F�rst m�tte de kj�re med hest og kjerre over halve Christiania. Neste morgen var de ombord p� b�ten og de hadde en lang reise foran seg.
Lugarene var s� store og s� staslige at Helena aldri hadde sett en slik vakker b�t f�r. Hun og Christian delte lugar mens hennes to n� store barn hadde en hver. Veronica var fortsatt veldig sliten og lei seg etter tapet av det uf�dte barnet, men m�tte fremdeles skjule det for Christian. Helena syntes det var grusomt � se sin datter lide s� f�lt! N� var det v�r og det var veldig varmt p� denne b�ten, men de gruet seg til vinteren! Mannskapet var veldig hjelpsomme, men Veronica syntes forferdelig synd p� dem n�r hun s� forholdene deres om natta n�r de sov ute p� dekk. Hun, som hadde blitt oppdratt til � leve som en prinsesse, hadde aldri holdt ut en slik jobb. De gledet seg til de kom fram til Italia selv om de visste at det ville ta lang tid. Det var s� varmt�
Dagen etter at de ankom, dro de til paven i Roma. Christian gruet seg til � m�te paven. Han hadde v�rt der s� mange ganger f�r, og derfor skammet han seg. St. Peterskirken var stor og fin, han visste at Helena kom til � bli imponert. Veronica Cecilia og Victor Fredrico visste ikke grunnen til at de dro til kirken, men de hadde en anelse om at det var fordi han hadde v�rt utro mot Anne Cathrina, med moren deres. De m�tte vente utenfor kirken og kunne f�rst komme inn n�r paven var ferdig med � velsigne Kong Christian.
Da Veronica og Victor kom inn, s� de et stort vakkert bilde av Gud som griper Adams h�nd. Siden Veronica var s� interessert i kunst, spurte hun en prest om hvem som hadde malt det vakre bilde. Presten sa at han som hadde malt det, var en kjent mann ved navn Michelangelo, og at han bodde her i Italia. Kong Christian minnes dette navnet, Michelangelo var en gammel bekjent av han og han hadde lyst til og treffe han. Derfor fikk de adressen til stedet Michelangelo arbeidet n�. Og et par dager senere bestemte de seg for � dra p� bes�k.
Da de m�tte han var han sv�rt im�tekommende og kjente straks igjen Kongen. Kongen husket med ett at Michelangelo hadde malt hans forrige elskerinne.
Michelangelo oppdaget straks den ytre skj�nnheten til Veronica og spurte derfor om han kunne male et portrett av henne. De kom sv�rt godt overens og senere p� kvelden avtalte de at hun skulle bli malt ved soloppgang, med medaljongen p�. Hun ble endelig glad igjen.
Tiden i Italia ble lenger enn forventet. Etter �tte m�neder m�tte Christian dra tilbake til Norge, han var jo tross alt konge, med dronning og seks barn.
Helena lovte � komme etter s� fort bildet var ferdig.
Etter enda �tte m�neder var bildet ferdig, Veronica Cecilia ble veldig forn�yd. Hun hadde begynt � tenke p� � f� barn, hun var jo tross alt blitt 25 �r, og Helena ville dra tilbake til sin elskede konge�
