Litt av slektshistorien

Lillestrøm videregående skole.  Bidrag frå 3AAA til ASP ”storyline” 27.5.2003

Spennende utfordringer for lokalhistoriker  2003:

 

Slik gjorde vi det:

 

 

Dette fann vi på i 3AAA Lillestrøm:

Slekt skal følge slekters gang er hovedelementet i denne slektskrøniken, og flytting over landegrensene ser ut til å ha vært slektens fremste kjennetegn til alle tider, i hvertfall slik det er fortalt eller påstått for enkeltpersoner. Funnene vi presenterer er som de tidligere framstillingene av denne slekts- eller gjenstandshistorien, omtrentlig. Men det er, med alle mangler, en utrolig historie vi kan fortelle: Her er den lokalhistoriske perlen, Lurkahuset på Lillestrøm, stedet som oppstod fra ingenting på Måsan med dampsaga i 1860, koplet sammen med slavefortet Christiansborg, nå regjeringspalasset  i hovedstaden Accra i Ghana, og med Det hvite huset i Reykjavik, bygt med materialer kanskje fra dampsaga på Lillestrøm. Det var der Gorbatsjov og Reagan møttes for første gang, det som ble starten på slutten av Den kalde krigen. Og, ikke nok med det, Ghanas store sønn, FNs generalsekretær, Kofi Annan, ikke bare er gift med en svensk dame og har sitt hjerte i Norge; - han har kanskje også et norsk hjerte! Etter vår lynraske slektstudie av etterkommerne etter den første Cecilie, hvor mangelfull den enn måtte være, viser at han kanskje kunne ha vært i slekt med vår egen Gro Harlem Brundtland, nåværende og avtroppende sjef for Verdens helseorganisasjon, og med Vigdis Finnbogadottir, den tidligere islandske presidenten. Alle disse tre kunne, sammen med Dalai Lhama, vinner av Nobels fredspris, ha stammet fra den Cecilie som døde og fant sin grav ved Utstein kloster etter at hun hadde gitt datteren medaljongen. Det må i det hele tatt være tale om flere slektsgreiner, vi vil tro at det finnes en ghanesisk, en tibetansk, en mayaindiansk, en anglo-irsk-amerikansk, en islandsk og en eller flere norske. Planen nå er å få oversikt og samle representanter fra alle slektsrekkene til slektsstevne på Utstein. Der vil slektshistorien bli fortalt av en lokal- og slektshistoriker så langt den lar seg fortelle. Lokalhistorikeren, pensjonert historielærer (selvfølgelig!), har ingen slektsforbindelser, men har gått entusiastisk i gang med den store, kanskje helt umulige oppgaven. Her er det ikke plass til annet enn skisser og antydninger i den utrolige historien.

 

 

 

 

 

Noen av mytene om medaljongen:

Det er en omfattende tradisjon om medaljongen, i familietradisjonen spesielt, men også selvstendige uavhengige tradisjoner. En av de sentrale mytene er at den som har båret medaljongen alltid er død når medaljongen tas av. Denne myten om medaljongen ble registrert under den første verdenskrig i en skyttergrav av den spanske soldaten, krigsfangen, seinere folkeminneforsker, Rodriguez. Fortellingene om medaljongen fikk Rodriguez høre av en medsoldat, dagen før han fikk en kule gjennom kneet så han ble halt resten av livet. Men dette vekket hans interesse så han var ikke lei seg en eneste dag siden på grunn av foten. En annen myte som han refererer er at medaljongen alltid, på mirakuløs vis, kommer til den i slekta som skal ha den og føre den videre. Yngre tradisjon framviser ren dikting om medaljongen; for eksempel den om at medaljongen skal ha vært funnet i Norge engang man åpna en boks med makrell i tomat. Denne myten er løst knyttet til fortellingen om da  familien flyktet fra Malta og at den ene av søstrene slo seg ned i Norge. En annen variant av fortellingen om flukten er at båten de seilte med ble rent i senk av hvaler, og de ble slukt av en kjempehval. Og, som bibelens Jonas i hvalfiskens buk, de ble slengt i land i Russland, der de slo seg ned og bidro sterkt under de russiske revolusjonene, særlig i februar- og oktoberrevolusjonene i 1917. Det heter at medaljongen faktisk var hovedårsaken til tsarens fall og henrettelse. Han skal ha beslaglagt medaljongen og innlemmet den blant sine rettmessige og urettmessige eiendeler i sitt enorme skattkammer.  Like fantastisk er den om at medaljongen skal ha vært båret av dronningene Elizabeth I og II av England, og den skal ha vært årsaken til prinsesse Dianas død. Hun, hadde fått den i gave av sin elsker og brukte den ved flere anledninger, men hadde ikke rett til å bære den. Derfor gikk det som det måtte gå. Det er også en annen fantasifull, kanskje noe makaber, myte at medaljongen har den egenskapen at den lagrer sjeler gjennom århundrer, og at kvinnene, Helena, for eksempel, har gjenoppstått flere ganger. Dette er forresten en svært gammel forestilling som også er dokumentert svært tidlig i familiens egen tradisjon. Denne er vel den som best egner seg til å legitimere hvem som til enhver tid har dette klenodiet i eie. Like sterkt forankret i familietradisjonen er fortellingen om at medaljongen og dens eierske var med på å gi navnet til Jomfruøyene i Vestindia, tidligere dansk-norsk slavekoloni. Hun levde ugift, fikk ingen barn, og hun bar medaljongen rundt halsen da hun døde. Jomfrumedaljongen som den den gang ble kalt, ble deretter oppbevart i skattkisten til den dansk-norske guvernøren, den avdødes bror, tidligere slaveskuteskipper. Han var også barnløs, sies det. Så fra hans eie er det svært uklart hvordan den er kommet videre til neste mor-datterledd. Og, da må man med Rodriguez spørre: ”Hvordan kan man da være så sikker på at det alltid har vært eller skal være en datter som har medaljongen etter sin mor?”

 

Kort hvordan slekten antakelig spredte seg fra Malta etter at England invaderte øya:

Da det kom opp en mistanke om at Giovanni og Cecilia var i altfor nær slekt med hverandre, ble tilværelsen vanskelig, ja uutholdelig for dem. Giovanni hadde dessuten alkoholproblemer og var noe voldelig av seg. Engelskmennene gjorde ikke tilværelsen lettere. Siden Giovanni var katolsk ble han værende; men protestanten Cecilia og alle de 8 barna, en sønn og 7 døtre, flyktet. Noen sier at bare to av barna, eldste datteren og sønnen, var født før flukten til Island, andre sier at alle, også den yngste, som var gutten, var født på Malta. De var glad i øyer, men lei av Malta, så da engelskmennene erobret øya, flyktet de til det fredelige Island. Sønnen ble sjømann og seilskuteskipper, og var en  kort periode skipper på slaveskipet Fredensborg som fraktet slaver fra den dansk-norske slavekysten, dagens Ghana, til Jomfruøyene. Han ble forfremmet til guvernør over Jomfruøyene etter at han hadde iverksatte de strenge straffene mot lederne av det store slaveopprøret. Kong Juba ble satt i jernbur uten vann midt i solsteiken og døde etter ni pinefulle døgn. Søsteren hans, guvernøren altså, som den gangen hadde medaljongen, bodde hos ham hele livet, sier familietradisjonen. Og som tidligere nevnt var også guvernøren ugift. Flere andre av søskenflokken på 8 fikk bemerkelsesverdige liv og skjebner. Det var ikke bare svarte fra Afrikas indre  som ble fanget og solgt som slaver. Også i utkanten av Europa var det en viss risiko for å bli fanget av priater og transportert og solgt som hvite slaver i Nord-Afrika. Dette var det som skjedde med 3 av Cecilias døtre noen år etter at de hadde bosatt seg på Island. De hadde deltatt i hesteveddeløpet Ridum, ridum, rekkjum yvir Sandinn, og var på tur hjem da de ble fanget og tatt ombord i en piratskute sammen med flere andre, hester og alt. Piratskuta gjorde tilsvarende strandhugg på Karmøy. Om natta klarte den ene søstera å finne, løse og få hesten sin til å hoppe over bord, og, i mørkret svømte den i land med henne på ryggen. Hun giftet seg med en gardbruker på en av øyene og er stammor til de norske slektsgreinene. Og hesten hennes ble første leddet i den nye greina av den lokale hesterasen. De hvite slavinnene og slavene fra Norden kom etter mange viderverdigheter til Marokko, og fra der ble flere av dem solgt videre og kom deretter sørover til Voltaområdet. Fra der til kom de to søstrene  til og ble værende hos hver sin velstående lokale stormann. Begge to sønnene til en av de lokale stormennene som ble rik på å være mellomledd mellom de som fanget slaver og de dansk-norske  slavekjøperne. Herfra er det svært uklart om den ene eller den andre eller ingen av de to søstrene ble formor til dagens fremste internasjonale leder, Kofi Annan. Uklart er det også hvordan Cecilias 3 døtre som ble værende på Island levde, men den ene eller den andre av dem kunne kanskje ha vært stammor til Vigdis Finnbogadottir. Og den tredje av dem skal ha giftet seg med en dansk plantasjeeier, og etterkommerne drev det stort med sukkerproduksjon i flere ledd. Hun var en skriveglad dame og skrev en mengde brev. Merkelignok finnes den svenske kjærlighetsvisen Ut i vår haga där väksa små bär i flere versjoner fra hennes hånd. Kanskje har hun på denne måten formidlet det gamle samfunnets hemmelige kunnskap om barnebegrensning. Den skjønne svenske sangen lister opp urtene krusemynta, liljer, akeleie, roser, salvie og hjertensfryd. At skrinet inneholder en pose av rødt stoff med innvirket gulltråd og sydd med sølvtråd, med en lavaklump fra Sørvestlandet på Island sammen med noen urter, deriblant rosa pepper - fra Der pepper’n gror, pakket sirlig inn hver for seg i silkepapir -   taler sitt tydelige språk. I tilfelle ville det ikke undre noen om resultatet av den forestående slektsgranskingen ville vise at slektens kvinner bevisst har begrenset barnetallet. Cecilie som var gift med Giovanni og lot han være i gjen på Malta, kan ha vært et unnatak med sine 8 – åtte – barn. En utfordring blir det å finne kvinneleddene, for på ett eller annet tidspunkt ble de lei av å kalle døtrene Anna og Cecilia og Maria. Når og hvorfor dette navnebruddet skjedde vil en nærstudie kunne bringe klarhet i.

 

Å få kartlagt slektene ledd for ledd så grundig som råd og rekonstruere personhistoriene er oppgavene som ligger foran lokalhistorikeren. En rekke utfordrende spørsmål er formulert for arbeidet framover. 

Med slektsgranskingsmetoder og personregister, f.o.f. folketellingene som vi finner på internett, og kirkebøkene, som vi finner dels i våre  kommunale lokalhistoriske arkiv eller / og får utlånt i filmer fra statsarkivene, kunne man kartlegge flere av slektsrekkene i mor–datter-linje.Tilsvarende registre finner man også i alle tidligere Danske oversjøiske områder, slik som Jomfruøyene som var danske helt til 1923. Emigrant- immigrantregistrene  kan kanskje også gi noe informasjon om slektenes flytting og kontakt over landegrensene. Og blant annet kan du finne mange spennende kilder til alt mulig på Dokumentasjonsprosjektet Universitetet i Oslo

Med genforskningsteknologien og arvematerialet som det islandske Erfdagreining (arveforskningsinstituttet) i Reykjavik har lagret og har fått rettighetene til, skulle man nå kunne bestemme om Cecilie og Annes etterkommere i alle de nevnte slektsrekkene har felles morslineært arvemateriale. Tilsvarende analyser kunne man foreta av arvematerialet av de lokale hesterasene i Ryfylket, spesielt på øyene, om de har noe slektskap med islandshesten, slik det er påstått.

En rekke kritiske spørsmål må stilles til innholdet i skrinet. Radiokarbondatering og stil- og kulturhistoriske metoder kan datere og stedfeste ganske nøyaktig det organiske materialet og gjenstandene i skrinet. Det er sterke indikasjoner på at både kart og andre papirer, også poser og esker med urter, kan være fabrikasjoner, yngre enn det flere av forfatterne ser ut å ha lagt til grunn. Både kart, skjøte, brev og oppskrifter kan bestemmes kultur- og språkhistorisk temmelig nøyaktig av forskere. For eksempel ved det Arnamagneanske Instituttet i Reykjavik kan vi se at kvaliteten på skinnberedningen i  materialet som ble brukt til viktige dokument var helt annerledes enn det vi finner i skrinet. Det lar seg gjøre å sted- og tidfeste både garvemetode og bruksområdet, for ikke å nevne å bestemme hvilket dyr skinnet stammer fra. Skulle det for eksempel vise seg at skinnet stammer fra elg eller sau, beredt til klær, istedenfor kalvskinn, det vanlige til kart og dokument og bøker, og slik det på den tiden var beredt og strukket til det formålet, raser mye av fundamentet for flere av fortellingene sammen. 

Vi ser med spenning fram til det endelige resultatet av den pensjonerte historielektorens grundige kritiske kildegransking og prøving av de mange påstandene i de mange fortellingene om slektsviderverdighetene.