| Innledning Informasjonen vi fikk fra Gamlebyen skole kunne tyde på at vi kanskje måtte søke mot Trinidad for å finne spor etter Cecilias etterkommere. Det eneste vi hadde å holde oss til, var vissheten om at vi måtte lete etter en medaljong båret av en kvinne. Via våre venner ved El Dorado Secondary school i Tunapuna, Trinidad&Tobago, fikk vi napp kjappere enn ventet. Det viste seg at en fryktløs og ganske så vill kvinnelig pirat herjet Karibien tidlig på 1700-tallet. Faktisk  var det to slike i aksjon, Mary Read og Anne Bonny.Men - bare Anne Bonny bar en medaljong med bilde av Jomfru Maria... Kunne dette være Cecilias tipp-tipp-tipp-etc. oldebarn? Vi søkte alle mulige og umulige kilder, og etter hvert har vi klart å sette sammen de ulike bitene til en ganske detaljert oversikt over Anne Bonnys liv og levnet. Etter vår mening er det langt mer spennende å gi en litt personlig framstilling av Annes liv enn kun å liste opp konkrete fakta. Det må understrekes at det etter vår mening ikke er den ringeste tvil om at dette er en ekte etterkommer av Cecilia og hennes italienske sjømanns barn som ble født på Utstein kloster i 1534. Kanskje kan andre skoler ta tak i Anne Bonnys irske mor, eller Annes egen datter, og prøve å grave opp mer informasjon? I vår søken etter medaljongen fikk vi et litt uklart brev fra en gammel dame som mente hun en gang hadde lest om et slikt smykke. Men hun husket ikke hvor eller hva! Det eneste hun forbandt med smykket, var noen farger og et kors. Fargene var i det ene øyeblikket røde, hvite og blå, for så å skifte brått til kun rødt og hvitt. Det kan jo hende det er noe i denne vage erindringen som våre venner ved den neste skolen kan finne ut av. Et eller annet sted må det være mulig å finne svaret på gåten vår.... Anne Bonny Det var en regnfull, mørk kveld i mars, 1701. Gatelyktene i Country Cork, Irland var tent for natten og bare noen få hjemløse og ensomme personer beveget seg fortsatt i gatene. Ensomme mennesker uten hjem. Mennesker som hadde mislyktes i livene sine og som aldri mer kunne greie å komme seg tilbake til de livene de en gang hadde. Mange hadde opplevd mye godt og mye vondt. Slik var det også for to skikkelser som småløp nedover gaten. Det var en mann og en kvinne. Mannen kom tydelig fra en rikere krets en jenta. Han hadde de karakteristiske klærne til en rik mann. Hatt, kappe og stokk var vel det mest iøyefallende. Han bar en skinnveske. En tung skinnveske. Hun virket ikke like velstående. En slitt kjole og et regnvått ansikt var det første man la merke til. I armen holdt hun en bylt som hun bar varsomt. Det var et lite barn, bare noen få dager gammelt. Av og til stoppet hun for å se om alt var i orden. Så kikket hun bort på mannen. De smilte til hverandre, så løp de sakte videre. Ingen la spesielt merke til dem før mannen stoppet og ropte på en vogn med kusk som passerte. Vognen stoppet og mannen tok tak rundt jenta og hjalp henne inn. De var begge våte og kalde, men de brydde seg kun om det lille barnet. Da de kom inn i vognen, trakk de begge pusten dypt og jenta holdt barnet tett inntil seg. Mannen klemte den unge kvinne, og et lite øyeblikk stod tiden stille mens de prøvde å varme hverandre. De ble avbrutt av at kusken spurte: ”Hvor skal dere?” Mannen snudde seg og sa: ”Til havnen, men husk! - dit har du ikke kjørt noen i kveld”. Kusken snudde seg og så spørrende på mannen. ”Hva mener du ?” spurte han. Da så han pengene mannen tok fram fra veska, og han sa ikke mer. Så brøt harde piskeslag stillheten, og vognen forsvant nedover gaten. En gammel skipper var klar til å laste siste rest før han og mannskapet satte seil mot det åpne havet. Vinden stod bra ut mot åpen sjø, og det gjaldt å komme seg fort av gårde. Plutselig kjente han en hånd på ryggen. Han snudde seg og så en mann og en ung pike. ”Hvor skal skipet seile?” spurte mannen. ”Langt vekk fra denne rottebyen,” svarte skipperen og snudde seg rundt for å fortsette arbeidet. ”Har du rom og mat for to til?” hørte han mannen si. ”Det vil ikke bli billig, men har du penger nok skal du få være med,” sa kapteinen. ”Det skal ikke bli noe problem”, svarte mannen, og senere på kvelden hadde alle tre fått mat, drikke og varme klær. De satt i en av de peneste lugarene på skuta. Penger kunne skaffe alt, selv på 1700-tallet. Mannen, en anerkjent advokat, satt i det blafrende skinnet fra stearinlyset og så på piken som en gang bare var en simpel tjenestejente. Han undret seg på hvordan ting hadde vært om han aldri hadde møtt øynene hennes en kveld for over et år siden. Det varme skinnet som fylte rommet fikk ham til å glemme tanken. Så la han seg ved siden av piken, og skuta seilte ut fra havnen og videre ut i mørket. På dekk regnet det. Og lyn flerret himmelen. ”Dette blir ikke en vanlig jente,” tenkte advokaten og sendte et blikk bort mot sengen der barnet deres sov stille. Barnet som hadde forårsaket at de var ute på havet, barnet som gjorde at han måtte forlate rikdommen, konen og jobben. Men skinnvesken var fortsatt full og han sovnet med et smil rundt munnen…. Fra Carolina til Karibien Flere år senere satt samme familien rundt bordet og spiste middag sammen med flere av de nye tjenestefolkene sine. Det var nå 15 år siden de ankom Carolina på østkysten av Nord-Amerika etter en hard seilas med storm, dårlig mat og sjøsyke. Den eneste som ikke ble syk under reisen var vesle Anne, som sov og spiste mesteparten av tiden. ”Den jenta er skapt for et liv på havet,” hadde kapteinen sagt flere ganger da selv noen av sjømennene på skuta hang over rekka og spydde i timevis. Da de ankom Carolina, kjøpte faren en stor eiendom. Han bygde et vakkert hus, leide tjenestefolk, pløyde opp åkrer, og etter mye slit hadde han en av de største og fineste eiendommene i hele Carolina. Han hadde rett da han tenkte at den vesle jenta ikke kom til å bli helt vanlig. Hun var blitt både tøff og vilter av seg. Det hadde hun visst ved flere anledninger og foreldrene skjønte fort at hun ikke var som de andre pikene i området. Foreldrene var ofte bekymret  for Anne. Hun klaget over for lite spenning og at det aldri skjedde noe som helst på den store plantasjen. Det hadde hun gjort siden hun var småjente. Nå var Anne snart voksen, og hun var blitt en vakker jente som lengtet etter å bryte seg løs fra foreldrene sine.I de siste månedene hadde Anne ofte fått besøk av en ung seiler ved navn James Bonny. Han var en kjekk ung mann og Anne likte ham godt. Foreldrene derimot, likte ham ikke noe særlig. De hadde hørt at de burde holde Anne borte fra ham fordi han var en lykkejeger som kun tenkte på seg selv. George skjønte at James bare ville ha plantasjen og det ville han før eller senere kunne gjøre krav på dersom han og Anne giftet seg. En dag fortalte Anne at hun og James hadde giftet seg i all hemmelighet. Hun ville ikke holde på hemmeligheten lenger, så hun fortalte det til foreldrene. George ble svært sint og sa at hvis hun ikke fikk annulert ekteskapet og sluttet å møte James, skulle hun bare komme seg vekk fra plantasjen og aldri vende tilbake. Anne reiste seg rasende, og før foreldrene visste ordet av det, forlot hun huset. Moren løp etter henne og ga henne noen penger og en amulett. ”Denne amuletten fikk jeg fra moren min.” ”Den har allerede gått i arv i flere generasjoner, og den skal fortsette å gå i arv fra mor til datter, - den bringer lykke,” hikstet hun fram med tårer i øynene. ”Jeg må bare få være sammen med mannen jeg elsker,” var det siste Anne sa. Moren mintes sin egen ungdom og ba datteren ta godt vare på seg selv. “Du er en sterk jente, Anne,” sa hun, “ født av sterke foreldre 8. mars, 1700 i Irland. Du vil ikke la deg pille på nesen og bli utnyttet av noen, verken mann eller kvinne!” Anne la amuletten rundt halsen og forlot plantasjen; i en tynn lærreim hang Jomfru Maria på brystet hennes og smilte…. Da hun fortalte Bonny hva som hadde skjedd samme kveld, eksploderte han. Anne forsto ikke helt dette. Han hadde jo alltid snakket om hvor fint hun og han kunne få det dersom de reiste bort sammen. Foreldrene til Anne hadde hatt rett. Det var plantasjen James ville ha! Han hadde klart å få Anne skikkelig forelsket, men det James ikke hadde regnet med, var at han selv skulle føle noe for Anne. Hun var en tøff jente, og James var en mann som likte jenter med egne meninger og tæl. Han skjønte at begge to kunne få problemer med Annes far. Han og vennene hans tok henne derfor med seg om bord i en båt og seilte av gårde. Anne hadde ingen anelse om hvor de skulle, hun brydde seg heller ikke om å spørre. Seilasen gikk bra helt til de hadde vært ute på havet i tre uker. Anne var eneste kvinne på båten, og hun hadde lagt merke til at mennene på båten stirret mer og mer på henne for hver dag som gikk. Hun følte seg likevel trygg siden James var kaptein. Han hadde gitt henne en liten dolk hun kunne gjemme nesten hvor som helst på kroppen en av de første dagene ombord på båten. En kveld gikk Anne alene på dekk. Hun hadde lagt merke til at det stadig hadde blitt varmere og varmere, og det var ikke lenger ubehagelig å gå ute selv midt på natta. Plutselig tok en kraftig hånd tak rundt henne slik at hun ikke greide å lage en eneste lyd. Så ble hun løftet opp og bært inn under dekk til redskapsrommet. Der var det aldri folk på natta. Hun hadde ingen aning om hvem det var som holdt henne og det eneste hun kunne tenke på var dolken som hang i beltet. Plutselig ble hun kastet ned på en stabel med taljer. Hun slo da hodet sitt så kraftig at hun besvimte i noen sekunder. Hun kom til seg selv ved at mannen hadde begynt å rive av henne klærne. Anne kunne kjenne smaken av blod som hadde rendt ned i munnen. Hun grep etter kniven og før mannen klarte og reagere, stakk hun den i brystet på ham. Først en, så to, så tre ganger. Manne hostet noen ganger før han seg sammen på gulvet. Anne famlet seg opp på dekk og ropte på hjelp. James var den første som kom frem fra kapteinlugaren. Han løp bort til Anne og hun fortalte det som hadde skjedd. Neste dag sto alle mann på dekk. James fortalte alle  sammen hva som hadde skjedd kvelden før. Det siste han sa var: ”Hvis noen så mye som ser på Anne på en måte hun ikke liker, skal jeg personlig sløye ham og kaste ham over ripa!!!” Resten av turen gikk helt greit uten at noen så mye som så på henne.En morgen da Anne våknet, hørte hun at alle mennene på dekk jublet og lo voldsomt. Plutselig kom James inn på rommet og sa at Anne måtte komme opp på dekk en tur fordi han ville vise henne noe. Hun kledde fort på seg klærne og småløp opp på dekk. Synet som møtte henne var ubeskrivelig. Det hadde nå blitt så varmt i lufta at folket på skuta ikke hadde mer enn det aller viktigste på seg når de jobbet. Det var som regel kun en gammel oppreven bukse. Solen skinte, måkene skrek, noe hun ikke hadde hørt på lenge. Så kikket hun inn mot land. Det var en liten havn omkranset av en enorm strand. Stranden hadde helt hvit sand, palmer vokste ovenfor stranda, små enkle hytter sto spredt nede ved palmene med god utsikt mot havet, men mesteparten av aktiviteten fant sted i den lille havna. Det var noen hus der som minnet om småsjuskede sjapper. Gutter fra tenårsalderen og oppover satt i havna og pratet og fisket. Hun kunne ikke se noen veier, men mange små båter sjekter. ”Her er drømmen jeg fortalte om,” hørte hun en stemme si. Hun snudde seg. James så også ut til å nyte synet. Hun var helt lamslått og visste ikke hva hun skulle si. Hun bare sto der og måpte og så på den fabelaktige drømmeøya som lå foran dem. ”La oss komme oss hjem til huset vårt,” sa James og tok hånden til Anne. Da skjønte hun at han hadde vært her før. De var mer enn hundre meter fra land, men likevel hoppet James og Anne uti og svømte mot land. Det Anne ikke kunne vite var at dette var stedet der hennes og James veier til slutt skulle skilles....  New Providence De ble værende på øya, som James kalte New Providence. Anne fant fort ut at dette var et sjørøverrede som ingen visste om. Det var mange øyer i nærheten og det var lett for en bande å gjemme seg. Anne ble fort kjent med mange av piratene på øya. Det var mange kvinner der og Anne syntes nesten det virket som om det var minst tre kvinner for hver sjørøver. Hun ble ikke kjent med så mange av kvinnene, men definitivt med mange av mennene, - spesielt en som hadde et bordell i havna. Han hadde møtt henne første dagen hun var på øya. Pierre, som han kalte seg, hadde et ganske så smidig syn på kjønnsforskjeller generelt. ”Jeg har aldri likt kvinner noe særlig, så derfor er jeg med tiden blitt veldig kontroversiell, ja rent pragmatisk med hensyn til hvem jeg omgås,” nevnte han en sen kveld. Anne brydde seg ikke om dette, og var mye sammen med Pierre. Han var en liten fyr med langt lyst hår og hadde unormalt ren hud til en sjørøver å være. Men, av alle mennene Anne hadde møtt på øya, var det Pierre hun likte best. Det var ham som fikk henne til å forstå hva hennes mann egentlig var. En av de første ukene dumpet hun inn i Pierre’s bordell. Hun hadde vært der flere ganger de siste ukene. ”Jeg har hørt at du er gift med James Bonney, er det sant??” spurte Pierre. Anne slengte seg ned på en krakk og svarte bekreftende. ”Hvordan kan en jente som deg være sammen med en blautfisk som James?” Spurte Pierre med øynene litt sammentrukket. ”Hva mener du med det?” spurte Anne uten å forstå hva han mente. Hun hadde alltid fått inntrykk av at James var en tøff og ledende type. Han var jo tross alt kaptein på skuta de seilte med. ”James lever som tyster. Han har god kontakt med guvernøren og tyster på alle som kommer i veien for ham. Han har til og med sent en av sine beste venner i arresten for en neve gull.” Anne kikket tvilende på Pierre. Så reiste hun seg og gikk. Hun løp rett hjem til hytta der hun selv og James holdt til. James hadde vært mye inne på et slags arbeidsrom som Anne ikke fikk lov til å gå inn i. Her fant hun brev og papirer som bekreftet det Pierre hadde sagt. James var ikke hjemme, så hun pakket noen småting og stakk rett ned til Pierre. ”Jeg har lovet meg selv at jeg aldri skal være sammen med en feiging og det løftet har jeg tenkt å holde,”gryntet hun fram mellom rundene i den verste rombula i nordre del av Karibien. Det var ikke til å unngå at hun stadig vekk møtte på James, og de kranglet voldsomt hvor enn de møttes. De endte vanligvis med at Anne ga James et kraftig slag over ansiktet og gikk sin vei. James skjønte ikke hvorfor hun tok tysting så alvorlig, uærlighet og forræderi var jo ikke det mest uvanlig i det selskapet de vanket. Anne stod allikevel på sitt: tystere var feiginger, og feiginger var det verste hun visste. Gradvis skjønte James at løpet var kjørt, Anne kom ikke til å la seg overtale til å flytte tilbake til ham, så han begynte å holde seg unna henne. Anne hadde litt etter litt greid å tiltrekke seg oppmerksomheten til en av de rikeste mennene på øya. Hun kunne jo ikke være uten en mann til evig tid, og hadde bestemt seg for å kapre den unge mannen som het Chidley Bayard. Hun hadde flere ganger møtt blikket hans både på det lille torget og på sene kvelder på øyas lokale lille drikkebule, ”Måken”. Her var det drikking og slossing hver kveld. Pierre hadde sagt at en jente som Anne måtte lære seg kunsten å fekte og slå. Han hadde derfor prøvd å være en slags trener for. Anne var kjapplært og snart hadde ikke Pierre noe mer å lære henne. For Anne var det ikke så viktig å lære å sloss, men for å få Bayard måtte hun kvitte seg med elskerinnen hans, Maria. Hun var en utsøkt fekter til kvinne å være og derfor var det ingen på øya som turte å røre Bayard. Ingen visste at Anne også var en god fekter, og det var et trumfkort hun ikke hadde tenkt å kaste bort. Hun spredde derfor et rykte om at hun ville prøve å kvitte seg med Maria ved å snikmyrde henne bakfra. Maria skjønte at hun måtte handle raskt. Både Anne og Pierre var inne på Måken samme kveld som Maria fikk høre om komplottet. Anne hadde derfor forberedt seg på å møte Maria og lot som om hun var helt dødrukken da Maria kom stormende inn. Maria var illrød i ansiktet og da hun så Anne sitte på en stol midt i lokalet bannet hun voldsomt på morsmålet, spansk, og begynte å gå mot Anne. Anne reiste seg og sjanglet voldsomt. ”Så det er deg mannen min har snakket så mye om i det siste,” sa hun og gransket Anne fra topp til tå. ”Tja, kansje han er blitt lei av deg,” svarte Anne i en mer eller mindre likegyldig tone. Ingen kvinne hadde noensinne før sagt et eneste fornærmende ord til Maria, og hun ble rasende da hun merket Anne sin holdning. Hovedgrunnen til at ingen turte å fornærme Maria, var at det gikk rykter om at hun en gang hadde halshugd og partert en liten gutt fordi han hadde sølt gjørme på skoene  hennes. Anne la merke til at Maria hadde med seg to kniver, og hun visste allerede svaret da hun spurte: ”Vil du sloss om ham?” Maria begynte med en gang å le som en galning. ”Kanskje vi heller skal ta dette i morgen når du kan kjenne at knivene mine spidder deg,” hostet Maria frem mellom latterbølgene. ”Tør du ikke?” hånte Anne med en snøvlete, men pirrende stemme. Dette tørket gliset vekk fra fjeset til Maria, og hun trakk med en gang frem begge knivene. Det var to imponerende kniver hun en gang hadde røvet fra en kaptein på et stort handelsskip. Bladene på knivene var bøyd oppover og de glimtet i lyset fra lampene på kroa. Aldri før hadde det vært så stille på ”Måken” klokken ett om natta. Alle sammen nistirret anspent på Maria og Anne. Så tok Anne to ustødige skritt mot Maria og fomlet frem det  velbalanserte sverdet hun hadde fått av Pierre den dagen de startet å trene. Maria tenkte at dette skulle bli en lett duell så hun gikk mot den famlende Anne, som sto med sverdet slapt hengende ned på gulvet. Maria fikk aldri kommet nærmere Anne enn et par meter. Da gjorde Anne plutselig et voldsomt sprang og boret sverdet sitt tvers gjennom den lamslåtte Maria. Maria hadde en sterk vilje, hun klarte å løfte den ene kniven og ta tre skritt mot Anne, som hadde trukket seg tilbake like kjapt som hun kom. Hun kom seg likevel ikke mer enn tre skritt framover før hun falt sammen og lå død på gulvet. Hele bula var stille som graven, men plutselig brøt alle sammen ut i en voldsom applaus. Anne hadde ikke regnet med dette, Hun kikket seg likevel rundt og så at det var mange som klappet ivrig og nikket oppmuntrende til henne, andre klappet mest i romrusen fordi alle andre gjorde det. Anne var fornøyd og visste at nå var veien til Chidley Bayard ledig. Hun visste at Chidley var vilt forelsket i henne og slike dueller var regnet som en slags ”lovlig” skilsmisse blant piratene. Den sterkeste overlever....Bayard hadde kjent Maria i kun et halvt år, men han var allerede lei av henne. Anne skjønte at det gjaldt å bruke denne sjansen så godt som mulig. Hun gjemte derfor bort mye av de pengene hun fikk til klær og andre ting, og med Bayards rundhåndethet ble det etter hvert stukket bort anselige midler. Alt så ut til å gå Annes vei, helt til de var på et stort ball en dag. Her begynte Anne å krangle med guvernørens svigerdatter, Jane, fordi hun var frekk. Anne hadde ikke noe problemer med å svare da Jane stilte personlige spørsmål om forholdet mellom Anne og Bayard. Men da Jane til slutt skulle til å gå, sa hun at hun ikke syns Anne var verdt å snakke med. Dette likte ikke Anne, så derfor tok hun tak i kjolen til Jane med venstre hånd, og slo henne rett ned med høyre. Jane besvimte på flekken og Anne var nær ved å bli  sendt i fengsel på grunn av denne hendelsen. Bayards makt reddet henne fra arresten, men han kunne ikke lenger ha en kvinne med så dårlig rykte på seg. Derfor sluttet Bayard å ta henne med seg på turene han hadde til alle verdens kanter. Da Anne kom hjem til New Providence i Bahamas, fikk hun høre at guvernør Rogers hadde gitt amnesti til alle pirater. Dette førte til at tysteren Bonny ble arbeidsledig og med den feige holdningen hans ville han ikke komme seg langt i livet. James hadde stort sett holdt seg unna New Providence etter han ble avvist av Anne. Han hadde likevel hørt at Anne var tilbake på øya. James hadde med tiden opparbeidet et voldsomt hat til Anne og hadde svært lyst til å få både henne og elskeren hennes straffet. Anne skjønte derfor at hun måtte komme seg vekk fra øya før han ankom. De benådede sjørøverne hadde for lengst gått lei av livet på land, og de lengtet alle etter en sjanse til å komme seg tilbake. En av sjørøverne ved navn Calico Jack hadde hørt rykter om denne Anne Bonny og ville gjerne møte henne. Han var også en tidligere pirat og var på New Providence uten penger til å lønne mannskapet, og uten gløden til å dra ut som fredløs igjen. Calico Jack møtte til slutt Anne og de fant hverandre fra første stund. Begge delte de samme drømmene om et liv på havet, og begge var usedvanlig ville av seg. Jack kjente en meget dyktig kaptein ved navn Charles Vane. Mannskap var det nok av. De manglet bare penger. En dag så Jack det pene smykket Anne hadde rundt halsen. Det var smykket hun hadde fått hos sin mor da hun reiste hjemmefra. Han ville straks at Anne skulle pante det slik at de kunne kjøpe litt proviant og betale noen menn som mannskap. Anne hadde ikke fortalt den nye elskeren sin om formuen hun hadde gjemt bort mens hun levde sammen med Bayard. Men nå fortalte hun om dette til Jack og han var straks i fyr og flamme. Allerede neste dag var kapteinen, mannskapet og maten på plass på kaia. Piraten Anne Bonny Kaptein Charles Vane hadde en stor skute, og endelig skulle Anne få leve livet som pirat. Hun ville så visst ikke være igjen på land når Jack og mennene dro av sted. Og Jack visste at hun var like god som alle de andre sjørøverne om bord. Både når det gjaldt fekting og skyting. Piratene levde noen luksuriøse måneder på havet. Alle skutene hadde kuttet ned på beredskapen om bord fordi ingen trodde at det skulle være pirater på havet nå, og mange  skip fikk en overraskende start på dagen da de ble bordet av en gjeng harde pirater og en minst like hard kvinne. Anne og Jack måtte la mange skuter ligge flytende tomme på havet. De hadde kun nok menn til å seile tre skuter. En dag skjedde noe som skulle gjøre slutt på Annes piratvirksomhet for en stund. ”Det er noe jeg må fortelle deg,” Jack snudde seg mot henne i sengen da Anne snakket til ham. Rommet var helt mørkt og man kunne ikke se noen ting. ”Hva er det?” spurte Jack og følte seg fram til ansiktet hennes slik at han kunne stryke over det. ”Jeg er med barn,” sa Anne. Jack stoppet å stryke henne over ansiktet i et lite sekund, men så fortsatte han, og sa: ”Da får vi vel kaste deg på land!” Så lo han og la armene rundt Anne. Anne skjønte med en gang at han bare tullet og at han var glad for det som Anne fortalte. Hun la armene rundt Calico Jack og de sa ikke mer den kvelden. De sovnet og snakket ikke om barnet før senere neste dag. Mannskapet skulle ikke få greie på dette før det vistes på Anne at hun var med barn. Da nedkomsten nærmet seg ble Anne satt i land hos en venn av Charles Vane. Hun ville gjerne at Jack skulle være sammen med henne, men skjønte at han måtte på havet igjen. Han fleipa med å si at han neppe hadde tid til å komme tilbake på en god stund, så mange andre gravide kvinner HAN hadde rundt om kring. ”Kommer snart tilbake”, Var det siste Jack sa da han slapp hånden hennes og gikk baklengs mot skuta igjen. Anne hadde det bra i det store huset på den varme sydhavsøya. Lite drikking, ingen festing og ingen Jack gjorde både Anne og det ufødte barnet godt. Anne håpet at det skulle bli et jentebarn. Da skulle hun skrive tilbake til Moren og faren sin i Carolina. Mens Annes mage ble stadig større, skjønte hun at hun savnet foreldrene sine mer og mer. En dag greide hun ikke å holde seg lenger og sendte et brev til moren der hun fortalte at hun var med barn. Brevet gav hun til herren i huset, Sir Howard Drogon. Drogon lovet at han skulle få brevet sendt så snart han hadde sjansen. ”Det er ikke bare, bare å sende brev fra disse øyene, men jeg lover at før eller senere skal det nok komme frem,” hadde den fete mannen sagt med en grov latter. En dag, flere uker før barnet var ventet, satt Anne ut ved stranden da hun følte et voldsomt stikk i magen. Først tenkte hun ikke over det, men da det kom igjen og igjen, gjorde det så vondt at hun måtte rope på hjelp. Noen av tjenerne hørte Anne og løp ned til stranden. ”Du skal føde,” sa husholdersken da hun hadde sett på Anne. ”Nå med en gang?” gispet Anne. ”Ja, nå i dag, så vi må få deg i hus,” sa tjenestekvinnen og fikk hjelp til å bære Anne opp fra stranden. Anne skjønte at det var for tidlig, men hun kunne ikke stoppe det som var startet. Det gikk ikke slik Anne hadde forestilt seg. Barnet hun fikk, var riktignok en jente, men hun var så liten og tynn at Anne ble helt fra seg da hun så barnet sitt. Jordmoren skyndte seg å hjelpe barnet så godt hun kunne, men til ingen nytte. To timer senere satt Anne alene og holdt rundt den vesle jenta si. Tårene rant nedover kinnene hennes og ingen fikk komme nær verken henne eller barnet på flere dager. Til slutt sovnet Anne og tjenerne hentet den vesle jenta og begravde henne på eiendommens egen gravlund. Anne var ikke til å trøste. Hun var som i koma og ville knapt spise, snakke eller drikke. Ikke ville hun vaske seg, og hun holdt seg på rommet sitt helt til dagen Jack kom tilbake. Da Anne til slutt så Jack, kastet hun seg i de kraftige armene hans og hulket og gråt. Jack prøvde å roe henne ned. Han hadde aldri forestilt seg at han noen gang skulle få se Anne slik, og bestemte seg kjapt for å få henne tilbake til New Providence slik at hun fikk være sammen med Pierre og resten av de gamle piratvennene sine. Hun måtte bare glemme denne hendelsen…. Da Anne og Jack kom tilbake til New Providence var allerede Anne mye bedre. Jack hadde behandlet henne varsomt og Anne lignet mer og mer på seg selv for hver dag som gikk. Hun var fortsatt ganske svak, men kreftene hennes kom tilbake og Jack var ikke lenger engstelig for at han ikke skulle få ”den gamle” Anne igjen. Anne ble værende på øya i flere måneder. Livet vendte mer og mer tilbake til det normale. En dag Anne var på besøk hos sin gamle venn, Pierre, fikk hun høre at et gjeng med tyver fra en av de gamle sjørøverbandene hadde planlagt å drepe Guvernør Rogers. Anne tenkte at dette var en god sjanse til å sette en mektig mann i gjeld. Guvernøren hadde forlenget amnestiet for alle pirater med et helt år, og dette levde både Jack og Anne godt av siden det dermed var få pirater på havet, og mange skip uten beskyttelse. Det var ingen spøk å bli tatt for sjørøveri, og derfor bestemte Anne seg for å sende et brev til Guvernøren og fortelle ham om mordplanene. Det hele endte med at Guvernørens soldater overrumplet og drepte alle piratene som var med på komplottet. Rogers var selvsagt svært takknemlig og skrev i et brev til Anne at dette aldri skulle glemmes. Anne ante ikke hvor smart hun hadde vært…. En natt Jack og Anne lå å sov, ble de brått vekket av at rommet var fullt av soldater. Tre av dem hoppet på Jack og Anne, og begge to var bundet før de visste ordet av det. Jack skjønte ingenting og kikket spørrende bort på Anne. Hun kjente det blikket. Det var et ”hva har du gjort nå” blikk. Anne hadde en stygg mistanke og da hun hørte en stemme som sa: ”Lenge siden sist Anne”, ble all tvilen hennes skjøvet til siden. Det var James Bonny. Anne hadde lenge visst at hun antakelig måtte møte ham igjen før eller senere, men hadde ikke trodd det skulle bli så dramatisk som dette. ”Ta begge to med!” skrek James, og Anne og Jack ble kastet bak på en vogn og kjørt av sted. Anne skjønte ikke hvor det bar før noen fjernet bindet hun hadde foran øynene. Da Anne så at de var utenfor guvernørens hus, smilte hun bak knebelen hun hadde i munnen. James var selvsagt for feig til å drepe henne med kaldt blod og ville derfor få henne hengt på lovlig måte. Det han ikke visste, var at Guvernør Rogers skyldte Anne en tjeneste… Guvernør Rogers lot som ingen ting da han så at det var Anne som sto der. James ville ha Anne kastet i fengsel for godt samme kveld på grunn utroskap. Jack tilbød seg å kjøpe Anne fri fra ekteskapet, men James skalv ved tanken: ”Jeg vil ikke at hun skal bli sluppet fri. Jeg kjenner raseriet hennes og hun kommer helt sikkert til å ta livet av meg.”  ”Ja, gjør hun det, skal jeg vel selv dømme henne for mord,” svarte guvernøren og slo klubba i bordet. Rogers bestemte seg: Hvis ikke Jack fikk overtalt James til å slippe Anne fri fra ekteskapet mot en klekkelig erstatning, måtte han piske henne for så aldri å se henne igjen. Dette ville nok aldri James gå med på. Jack og Anne ble likevel sluppet fri siden soldatene hadde tatt skipet fra Jack, og de følgelig ikke regnet med at de kunne slippe unna. James, feigingen, turde ikke forlate guvernørens hus, og han ble derfor der med flere vakter den natten. Anne kunne ikke tåle tanken på at hun skulle bli solgt som en slave, derfor fikk hun Jack til å samle alle mennene han kjente. Da det var gjort, gikk de rett ned til havnen og stjal den beste skuta de kunne finne. Da dagen kom, var det ikke spor av verken Calico Jack eller Anne Bonny. De fortsatte med piratvirksomheten sin helt til det hele skar seg i oktober, 1720. Anne var nå 20 år, og både Jack og Anne var blitt velkjente pirater flere steder i det karibiske hav. Anne hadde også blitt godt kjent med en annen kvinne av samme slag som henne selv. Det var Mary Read, en nesten like vilter og blodtørstig kvinne som Anne selv. Fanget! Det var en vakker kveld. Solen var nettopp gått ned og det hadde vært en vellykket dag. De hadde plyndret en fiskebåt full av rom, og et skip ved navn “The Providence”. Sent denne kvelden ble det selvsagt mye drikking, og da kvelden var på hell, lå flesteparten  av mannskapet og sov under dekk. Anne satt på sengekanten og så på Jack, mannen som hun alltid hadde drømt om. ”Jack,” sa hun. ”Vet du hvordan det er å ha det kjedelig?” ”BAAAAAAAA”, var det mest fornuftige Jack hadde å si om den saken. Han hadde nok ikke latt romflaskene få være i fred han heller. Anne lo og gikk ut døren mot dekk for å trekke frisk luft da hun plutselig hørte mange personer løpe der oppe. Hun skjønte hva var i ferd med å skje, og hun ropte: ”Ta til våpen, vi blir bordet!” ”Høh?” det var Mary som kom vaklende med sverdet i hånden. Hun kunne høre dem lenger borte i korridoren nå. Da så hun dem! Det var uniformerte, britiske soldater. Den ene ropte: ”Grip dem!” Anne og Mary prøvde å forsvare seg, men begge ble fort slått i svime og lempet opp på dekk. Resten av mennene var ikke i stand til å sloss og de prøvde å gjemme seg overalt. I skap, under tepper, bak stoler og under senger. Alle hadde tatt fullstendig kvelden på grunn av all rommen som var drukket, og snart var hele mannskapet fanget. De ble fraktet til nærmeste rettsal der dommeren ventet.Dagen kom, og alle mennene som hadde vært på skuta ble dømt til døden ved henging, slik loven var for sjørøveri. Mary og Anne ble også dømt til galgen, men fikk begge vente til de hadde født. De var gravide begge to, og skulle henges umiddelbart etter nedkomsten. Jack fikk lov til å se Anne en siste gang før han dinglet. ”Det var ikke slik jeg hadde tenkt at eventyret vårt skulle ende,” sa Jack og kikket ned på gulvet. ”IKKE?” hånlo Anne høyt og skjærende, “hvis du hadde hatt mot nok til å sloss som en mann istedenfor å gjemme deg under senga som en feig gris, hadde du ikke vært i denne klemmen nå!” Jack kikket bedrøvet ned i marka. ” 
“Og rett deg opp, du ser ut som en loslitt gammel gubbe der du står.” Dette var den siste adjø Jack fikk. Han ble hengt sammen med resten av mennene neste dag.Måneder gikk, og Annes og Marys mager vokste for hver dag. Mary hadde vært syk helt siden hun hadde kommet til fengselet og hun greide ikke å spise nok mat verken til å livnære seg selv eller barnet i magen. Alle så hvordan det måtte gå, og da hun en kveld døde av voldsom feber, ble Anne virkelig alene for første gang i sitt unge liv. Dagen nærmet seg da Anne skulle føde sitt andre barn. Det gjorde også dagen hun skulle bli hengt. Det var som en klokke som gikk baklengs. Hun gledet seg voldsomt, men gruet seg også forferdelig. Tanken på at hun ikke skulle få være sammen med sitt eget barn var fryktelig og hun kunne ikke unngå å tenke på foreldrene sine som hadde vært villige til å ofre alt for å gi henne et godt liv. Arven går videre... Til slutt kom dagen og Anne fødte igjen en datter. Denne gangen gikk alt bra, og barnet var velfødt og vakkert. Anne lå med den vesle jenta på magen og slappet av da jordmoren spurte: ”Hva har du tenkt å kalle henne da?” Dette hadde Anne aldri tenkt særlig over, men hun slapp også det da hun plutselig ble avbrutt av en stemme som sa: ”Hun skal hete Cecilia, etter sin oldemors mor”. Anne kikket bort mot skyggen der stemmen kom fra. Ut av skyggen kom moren. ”Hun skal hete Cecilia, ja,” svarte Anne og nikket med hodet. Moren kom bort til sengen og omfavnet både Anne og vesle Cecilia. ”Hvordan fant du meg her”, spurte Anne da tårene hadde sluttet å renne. ”Husker du ikke brevet du skrev?” Spurte moren og holdt frem det gamle og slitte brevet. ”Jeg fulgte brevets sendemenn fra ledd til ledd og endte opp her i Karibien”. ”Da jeg var kommet hit, var det lett å finne ut at du var fange her i fengselet,” sa moren og så på Anne. ”Og nå skal du snart hjem, for jeg og din far har betalt deg løs.” Hjemme i Carolina fortalte moren Anne at hennes bestemor også het Cecilia. Hvor hun hadde fått navnet fra ,visste hun ikke, men det var et vakkert navn som nok hadde gått i arv i mange generasjoner. Fire år senere satt Anne og den nye ektemannen hennes, Michael, i et vogntog på vei mot vest. De hadde bestemt seg for reise inn i det ukjente for å oppleve nye eventyr sammen . Solen skinte rødt i fjellene rundt dem, og mange andre familier var klare til å utforske ”den nye verden”. I armene til Michael lå vesle Cecilia og sov. Hun var allerede lik moren og ganske vilter av seg. Anne satt og kikket på datteren sin og smilte. Rundt lille Cecilias hals hang det et vakkert, gammelt smykke med et bilde av Jomru Maria som Anne hadde lagt om halsen hennes samme dagen hun ble født. Det skulle hun igjen gi til sin datter når den tid kom, men først skulle de oppleve livet i det store, ukjente landet som ventet dem. Solen steg høyere på himmelen, og en hest med fullastet vogn var på vei mot vest. Hvor vognen skulle stoppe, - visste ingen av dem..... |