Skrinets hemmelighet

Marco stoppet midt i borggården og så seg rundt; Alt var som den første gangen han kom dit for tre år siden. Lyden fra smia, lukten fra bakeriet, pilegrimene som samlet seg i Bispestredet - det var langt igjen til Nidaros – en båt som la til land, den monotone sangen fra domkirken, timeklokkene uti klosteret. Han lukket øynene. I morgen skulle de reise.
Mens han sto slik, kom han til å tenke på Cecilia og det hun hadde sagt til ham den siste natta: ”Ta med deg barnet og følg pilegrimenes vei mot Nidaros. Finn en amme til barnet. Du må kalle barnet Anne etter min mor. Gi henne denne amuletten med bildet av jomfru Maria. Den vil beskytte både henne og deg mot alt det onde. De vil ta godt i mot dere i klosteret i Hammer. Hils bare fra abbeden på Utstein.”

Det gikk som Cecilia hadde sagt. Han og Anne hadde fått bo hos kannikene nede ved Mjøsa.
En sterk kar som han var det alltid bruk for i hagene.
Etter hvert som Anne ble større, ble husene og frukthagene fylt av hennes latter og høye rop.
Så lys, så vakker. Ingen kunne si nei til henne.
Hvert tredje år måtte biskopen reise til paven i Roma. Denne gangen skulle Marco og Anne følge biskop Sigvor. Han var en streng mann, men lot seg overbevise om at Marco kunne være til god hjelp når de kom til Roma. Og slik ble det.

Det var godt å kjenne det milde værdraget og lyder og lukter fra barndommen. Han var snart hjemme. Brindisi! Han hadde bestemt seg for lenge siden. Anne skulle han ta med seg tilbake til det store palasset ved Adriaterhavet. Men hvordan ville mottakelsen bli? Kunne familien noen gang glemme alt det vonde som hadde skjedd? Alle beskyldninger, alle trusler.

Familiens palass lå vakkert til, omkranset av en velstelt olivenlund. Takket være korstogene og den handelen som fulgte med, hadde familien blitt rik og mektig.
Mye hadde skjedd de årene han hadde vært borte. Faren var død, og moren som alltid hadde trodd at Marco skulle komme tilbake, korset seg og velsignet dagen han og barnet ble en del av hennes liv. Det viste seg at Marco hadde arvet sin fars og forfedrenes interesse for handel. Det var ikke uten grunn at han var oppkalt etter den store Marco Polo.

Handelshuset blomstret. Snart var Anne en alle snakket om. Hun vakte oppsikt med sitt lyse, flagrende hår. Alltid i bevegelse, umulig å holde fast. Å være far var ikke lett. Da hun ble tolv, fikk hun amuletten sammen med fortellingen om Cecilia og landet langt mot nord.

Anne var omsvermet. Det manglet ikke på beilere, men hun visste hvem hun ville ha. Det hjalp ikke hva faren og bestemoren, ”nonna”, sa. Hun og Federico, sønnen til gartneren, som hun hadde vokst opp sammen med, hadde en hemmelig avtale. De visste at ingen ville godkjenne forholdet mellom dem, derfor hadde de lagt egne planer. Den dagen hennes snille far hadde ordnet et møte med den mektige Di Ponte – familien og sønnen Pietro, skjønte Anne at tiden var inne.

”Vi må dra nå,” hvisket Federico. Hun nølte et øyeblikk. Hva ville faren si når han oppdaget at hun hadde tatt med seg skrinet og rømt? Hun slektet visst på sin mor. Samtidig som denne tanken slo ned i henne, grep hun tak i amuletten med jomfru Maria. ”Kom nå!” Han tok tak i henne, og snart stod de ved landgangen. Det spanske skipet skulle til Malaga. Det var noe kjent ved det navnet, men hva det var, kunne ikke Anne erindre. Skrinet! Kunne det ha noe å gjøre med de merkelige tegnene hun hadde kjent som dype merker i det gamle treverket?
Hun husket at faren hadde fortalt noe den gangen de var på vei sørover. Han hadde sett alvorlig på henne og sagt noe om at her lå det noen spor. Den som løste skrinets gåte, ville finne store rikdommer. Han hadde blitt fjern i blikket. Skrinet hadde gått i arv helt siden venezianerens tid., og nå dukket brokker av farens fortelling opp igjen. Malaga…
Hva var det med dette stedet? Faren ville sikkert komme etter henne. Da kunne de sammen følge sporene.
Faren kom aldri til Malaga. Han fikk heller ikke se barna, en gutt og en jente, som Anne fødte i 1556. Gutten var mørk som jenta var lys.
Anne ble ofte sett nede ved havna. Folk undret seg. Hva speidet hun etter? Ventet hun på noen?