FINNES SVARET I TIBET?
  
Skriv ut!

Hver kveld siden Maria dro hadde Mario gått ned på stranden og speidet etter henne utover det mørkeblå vannet. Han brukte å sette seg ned på en stein og se på månen og det duvende vannet i timevis. Denne kvelden var det en varm vind som gled over landskapet. Han gikk som vanlig nedover mot stranden, mens han drømte om sin elskede. Plutselig så han noe som lå og blinket i vannkanten. Han sprang det siste stykket gjennom skogen og ned på stranden. Så skyndte han seg bort til det som lå og blinket. Han bøyde seg ned og plukket det forsiktig opp og børstet så av det den våte sanden. Det var en slags statue, med øyne av diamanter. Mario så seg rundt. Noe hvitt lå å fløt et stykke lenger ute på grunna. Med lange steg vadet han ut mot det som lå i vannet. Det var et menneske. En kvinne. Forferdelsen grep ham. Tenk om det var Maria. Skjelvende løftet han opp personen i vannet, og dro det lange håret unna ansiktet hennes. En endeløs fortvilelse bredte seg i sjelen hans. Det var hans elskede som lå der, død, i hans armer. Han hadde ventet så lenge på at hun skulle komme tilbake, og nå fikk han aldri høre hennes vakre stemme igjen. Månen glitret i smykket hun hadde rundt halsen. Forsiktig løsnet han medaljongen, og hengte den rundt sin egen hals. Store tåret trillet nedover kinnene hans.

Han gråt stille mens han bar Maria opp mot huset sitt. Han ville få henne lagt i jord slik at hun kunne få komme opp til himmelen der hun hørte hjemme. Med tunge tak begravde han henne i nattens mulm og mørke. Med ett fant han ut at han måtte vekk. Han klarte ikke å leve på dette stedet. Alt han så her minnet ham om Maria. Han pakket sammen sine viktigste eiendeler, grep Helena og dro nedover elven mens solen steg opp over de høye fjellene.

I løpet av et par dagers strabasiøs ferd nedover den ville elva uten mat og drikke, nådde Mario endelig sivilisasjon. Han tok Helena i armene, og slepte seg bort til nærmeste hytte. Han kjente lukten av tobakk, og da han rundet hjørnet fikk han øye på en gammel mann som satt og pattet på en pipe.
,,Hvor er jeg?” spurte han hest. Den gamle mannen tok ham nærmere i øyesyn. ,,Barnet er sykt” hvisket den gamle mannen, og vinket dem inn i hytta. ,,Drikk dette”, sa den gamle mannen og rakte Mario en krukke med geitemelk. Helena drakk begjærlig av krukken og man kunne se livsgleden komme tilbake i øynene hennes. ,,Hvor er jeg?” gjentok Mario. Den gamle mannen humret og et tannløst smil bredte seg over ansiktet hans. ,,Du er i Lima, gutten min!”

Etter å ha fortalt den gamle mannen sin historie, tok Mario med seg Helena og dro ned til sentrum av byen. Det yrte av liv i gatene og folk strømmet til og fra torget. Mario måtte få tak i noe å spise til seg og Helena, og gikk bort til nærmeste bod. Han tenkte samtidig at han skulle spørre etter en jobb, for han var fast bestemt på å bli i Lima. Han kjøpte et saftig pitabrød. Med ett tok han mot til seg og sa: ,,Unnskyld, men jeg lurte på om jeg kunne få meg en jobb her!” Kona ristet på hodet. ,,nei her er det knapt nok arbeid til de fastboende, så du må nok søke etter jobb et annet sted.” Mario sukket oppgitt og løftet Helena opp til seg. ,,Kom så går vi tilbake til den snille gamle mannen.”

Mario og Helena ble hos den gamle mannen. Han fikk seg jobb, og etter hvert etablerte han seg som en meget dyktig kjøpmann. Livet gikk sin vante gang, Helena vokste seg større og vakrere for hvert år som gikk, mens Mario var fortsatt like ulykkelig. Maria var fremdeles den han tenkte på dag og natt. Nå hadde de bodd tretten år i Lima og Helena husket ingenting av sin mor og det stedet hun kom fra. Det eneste minnet hun hadde var medaljongen hun hadde arvet etter sin mor. Dessuten var hun mer opptatt av sin fars helse som forverret seg som tiden gikk.

En dag på vei ned til markedet støtte hun på en underlig gammel dame. Helena så opp, og møtte et intenst blikk. Kvinnen grep med ett medaljongen Helena hadde om halsen og mumlet noe uforståelig. Damen dro med seg Helena inn i en trang sidegate og inn i et mørkt rom, kun opplyst av en oljelampe. Hva vil hun meg? Hvorfor gjør hun dette mot meg? Tusenvis av tanker svirret rundt i hodet hennes. Den gamle konen så på Helena med sitt skarpe blikk og sa: ,,Denne medaljongen har jeg ventet lenge på. Faktisk så har min familie lett etter den i generasjoner!” ,,Men hvorfor?” hvisket Helena. Kvinnen så på Helena som i transe og mumlet frem en gåte. ,,Du må dra til et sted langt borte, oppe i fjellene, til et sted nær Kuhn Ming. Der vil du finne det du søker etter.” Damen sa ikke mer, hun bare forsvant ut av rommet og kom ikke tilbake.

Helena grublet i lange tider på hva damen hadde fortalt henne. I det stille undersøkte hun hvor dette stedet kunne være. Den gamle mannen gav henne svaret en kveld hun kom til å nevne Kuhn Ming. Han fortalte henne at det var et sted i Tibet hvor noen katolske munker hadde bygd et kloster for ikke så lenge siden. Helena undret seg over at spåkona ville ha henne til et kloster for munker. Nysgjerrigheten gjorde at hun ble mer oppsatt på å dra til dette stedet. Helena sa til den gamle mannen at han ikke måtte si noe til faren hennes. Han var syk nok fra før om ikke han attpåtil skulle bekymre seg for henne. Dagen etter dro hun med et skip som fraktet tobakk og te til Hong Kong. Hvis hun laget maten til mannskapet om bord, skulle hun få reise gratis.

Overfarten gikk temmelig greit, selv om Helena måtte ligge oppe på dekk mens mannskapet hver natt var i byssa og drakk seg fulle. Hun måtte streve med å lage middag og vaske opp, og hun følte seg ikke helt trygg på disse innpåslitne mannfolkene. Da hun kom i land var hun heldig og fikk være med en karavane som fraktet tobakk og te til byene oppe i fjellene. Det betydde at hun slapp å gå, og det hadde hun heller ikke krefter til. Denne turen ble mer strabasiøs enn hun hadde regnet med. Et forferdelig uvær kom over dem, og forsinket turen betraktelig. Innen de var kommet frem til Kuhn Ming var hele karavanen totalt utslitt. Her endte turen for karavanen, men Helena måtte videre. Langt der oppe i fjellene så hun det klostret som hadde svaret på hennes gåte. Helena fikk låne en hest av karavanen, og bega seg på den siste lille biten opp til toppen av fjellet.

Da begynte det å blåse noe voldsomt, og enorme hagl kom som meteorer ned fra himmelen. Haglene kom tettere og tettere og føltes bare verre og verre på huden til Helena. Vinden føk over det flate, vidstrakte landskapet og dro med seg et slør av nysnø som hadde falt tidligere denne dagen. Hesten Helena satt på løftet seg plutselig opp på to bein og ristet av seg laget av våt snø Helena allerede hadde fått på seg. Men Helena var utslitt nå, og mest av alt ville hun tilbake til faren sin og Lima og den snille gamle mannen. Plutselig ble alt tåkete for øynene hennes og hun og hesten falt med et dunk i bakken.

Samtidig inne i klosteret skulle munken Benito ut for å trekke litt frisk luft. Han hadde arbeidet med den botaniske hagen hele ettermiddagen og var veldig sliten. Men hva var det han så? Der borte, borte ved brønnen? Han løp det de kraftige bena kunne bære ham bort til skikkelsen som lå der. Det var en kvinne på hest! Han fant fort ut at hesten ikke kom til å overleve, men jenta pustet. Heldigvis! Benito bar Helena forsiktig inn i klostret og begynte å varme opp hennes blåfrosne kropp.

,,Pappa, hvor er jeg hen?” Helena så på silhuetten av et menneske borte ved døren. ,,Jeg er nok ikke faren din,” sa Benito. ,,Men jeg kan fortelle deg hvor du er! ,,Du er i hovedklosteret Dalai i Chuxiong her i Tibet. Du falt av hesten din i går kveld, og jeg hjalp deg inn. Jeg la også merke til det halsbåndet du har, jeg kjenner til din ætt; Lederen for dette klosteret har også et halsbånd helt maken til ditt. Kanskje han er din slektning! Benito var en flott ung mann med velbygd overkropp og et kraftig, bredt ansikt. ,,Men hvem er du?” Helena reiste seg opp i sengen. ,,Å! Jeg beklager.” Benito så litt flau ut. ,,Jeg er Benito, lederen for de yngste munkene her på klosteret. Jeg fungerer som en slags lærer for dem.” Helena ble med ett betatt av den flotte mannen som sto foran henne. Hun visste med ett at han skulle bli faren til hennes barn. ,,Se, jeg har tatt med litt mat til deg.” Spis dette mens du forteller hvorfor du har kommet til disse kanter.

Helena spiste av hjertens lyst mens hun fortalte hva hun hadde opplevd. Deretter gikk de begge til lederen for klosteret og viste ham
halskjedet. ,,Dette er et hellig kjede. Den som bruker dette kjedet vil aldri føle smerte, og vil bli sterkere og få mer mot.” ,,Men hvorfor har akkurat jeg og familien min fått det?” Helena undret seg.

Dagene gikk, og Maria ble sterkere. Mens hun lå slik, ble hun mer oppsatt på å finne munken med medaljongen. En sen kveld spurte hun Benito om han kunne hjelpe henne med å få et møte med munken. Benito svarte ikke, men neste morgen traff hun på denne munken hun lenge hadde hatt lyst til å møte. ,,Jeg har lett etter deg,” Helena tar smykket av halsen sin og gir det til munken. ,,Jeg har blitt fortalt at det ligger noe mer i dette smykket og at du vet hva det er. ” Øyenbrynene til munken hevet seg. ,,Det er jo identisk til det smykket jeg har.” Han fisket opp et kjede han hadde rundt halsen. ,,Det har gått i arv fra far til sønn i århundrer. Det sies at det kommer fra et kloster i Norge…”

Senere den kvelden gikk Helena tur utenfor Dalai. Hun vandret rundt i den store hagen og funderte på den mystiske beretningen om medaljongen. En skygge kom glidende gjennom den store klosterporten. Helena skvatt til og satte i et hyl. ,,Skremte jeg deg?” spurte Benito og tok henne i armene sine. Helena smilte sitt vakreste smil og trakk pusten for å si noe, men da kysset Benito hennes røde lepper. Den natten fullbyrdet de sin kjærlighet til hverandre.

Tiden etter denne fantastiske natten ble ikke enkel for Benito og Helena. Hvordan skulle de klare å skjule sin kjærlighet til hverandre? Etter hvert gikk det opp for dem begge at Helena hadde blitt gravid. Fortvilelsen var stor og de møttes ofte i hagen for å prøve å finne en løsning. Til slutt fant de ut at Helena måtte dra bort fra klosteret før de andre oppdaget hva som hadde skjedd. I hemmelighet planla de reisen for Helena ned til Hong Kong. Der skulle hun bo hos noen venner til barnet ble født. Benito lovte å komme etter så snart han kunne.

Avskjedskvelden møttes de igjen på sitt faste møtested. En karavane ventet på Helena utenfor klosteret. ,,Du må dra nå” snufset Benito. ,,Karavanen venter.” ,,Ja jeg vet” svarte Helena tørt. ,,Men det hele er så trist. Jeg vil ikke skilles fra deg.” ,,Det blir ikke for lenge, en uke eller tre så er vi sammen igjen” Helena nikket. ,,Ja, du har vel rett.” Benito løftet et lite skrin opp fra lomma. ”Ta dette så lenge” sa han. ”Jeg kommer etter.” Så begynte karavanen sin reise nedover den snødekte dalen.


De som var med: Iselin Røsand, Trine U. Stormo, Kari T. Sundet, Robin M. Fevåg, Karl E. Sørdal, Øyvind Enga, Hanne Søbstad, Carina T. M. Meek, Kristian G. Bævre og Mathias Haugvik.